Muligheter og farer med et gigant-NTNU


I lys av strukturendringene som departementet har satt i gang innen høyere utdanning, ligger det kanskje an til en større omkalfatring av utdanningsinstitusjonene i landet.

I Trondheim diskuteres fusjon mellom HiST og NTNU, og kanskje også høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Narvik. Hovedbegrunnelsen har vært å få større fagmiljø (formidlet gjennom moteordet «robuste»). Med de geografiske avstandene vi snakker om i en «satelittmodell» som nå debatteres blir det vanskelig å si at fagmiljøene blir mer «robuste» i noen konkret betydning av ordet. (Jeg kan for eksempel ikke hoppe inn og undervise på ingeniørutdanningen i Narvik på kort varsel ved sykdom.) Faglig samarbeid betinger på den andre siden ikke organisasjonsmessig sammenslåing. Slikt samarbeid oppstår gjerne i fagmiljøene, uavhengig av institusjonstilknytning.

Det er også noen faglige farer ved en sammenslåing. Vi har i dag en bredde i sektoren - både når det gjelder utdanning/pedagogikk, samarbeid med arbeidslivet og forskning, som man kan risikere å miste ved en fusjon, hvis ikke bevisstheten rundt verdien av denne bredden er svært stor.

Studenter er ulike, og dersom vi skal ha en høyere utdanning som kan ta opp i seg den fortsatt økende andelen av ungdomskullene som tar høyere utdanning, er det viktig at studiene også er ulike - ikke bare i fag, men også i pedagogisk tilnærming. Vi trenger både universitetenes tradisjonelt mer teoretiske innretning, og den mer praksis- og profesjonsnære innretningen man har hatt på høgskolene. På samme måte har høgskolene kontakter mot andre deler av arbeidslivet enn universitetene, basert på sine profesjonsutdanninger, og driver en praksisnær forskning som er tett på arbeidslivet. Dette bidrar også til et mangfold det er svært viktig å bevare dersom vi skal være rustet for framtida.

Mange har kritisert nettopp det aspektet ved kvalitetsreformen at universiteter og høgskoler ble for like - at mangfoldet ble redusert. At de nå i tillegg blir til en institusjon vil neppe svekke denne utviklingen. Om mangfoldet skal bevares, må man til en viss grad også bevare ulike fagmiljø, selv om skillene selvsagt kan være mer glidende. Geografiske avstander legger som sagt ytterligere begrensninger. Dersom institusjonene er kloke, og organiserer seg internt slik at mangfoldet som er skissert over blir bevart også på lang sikt, trenger likevel ikke en sammenslåing å skape svært store problemer rent faglig.

Men hva blir så konsekvensen? Den viktigste konsekvensen av slike strukturendringer blir kanskje at beslutningsmyndighet og makt flyttes. Dersom man i dag ønsker å legge ned en høgskole her i landet, må det til Storting og regjering. Det vil være en politisk belastning. Med slike sammenslåinger som nå diskuteres, vil det bare handle om å legge ned (eller flytte) en campus eller deler av en campus, og det vil kunne gjøres av et universitetsstyre. Det vil fort kunne være et styre med stor avstand til det lokale arbeidsliv og arbeidskraftbehov, og uten at man har det helhetlige samfunnsperspektivet som et politisk organ skal ha. Det er negativt.

Så er det åpenbar noen positive effekter også ved en sammenslåing. Større organisasjoner blir gjerne mer profesjonelle når det gjelder å kjøre prosesser, følge avtaleverk, lover og regler og ha en ryddighet når det gjelder medvirkning. Dette betyr selvsagt ikke at ikke også mindre institusjoner kan ivareta slike ting på en god måte, men i mindre ledelsesmiljø vil slike ting selvsagt i større grad være personavhengig. Det vil derfor i større grad variere fra institusjon til institusjon og over tid.

Den som tror at man vil få en mer effektiv organisasjon med stordriftsfordeler, som vil kunne frigjøre mer ressurser til utdanning og forskning, bør derimot kanskje tenke seg om to ganger. Dette er det nemlig forsket på (Jamtveit, Jettestuen og Mathiesen (2009) Scaling properties of European research units, PNAS). Konklusjonen er overraskende tydelig: jo større institusjonene er, jo større andel av ressursene brukes til administrative oppgaver. Det ville være svært oppsiktsvekkende om resultatene i Norge skulle bli helt annerledes enn en så tydelig europeisk trend.

Det er kanskje ikke så overraskende. Større institusjoner trenger flere ledelsesnivåer, som igjen trenger flere støttefunksjoner. Uformelle strukturer som kan være enkle og ubyråkratiske i små miljø, fungerer ikke i store institusjoner. Det er ikke utenkelig om det er en sammenheng mellom dette og en større profesjonalitet som nevnt over. Det kan selvsagt ha også faglige fordeler, men det er neppe innsparende. En flercampusmodell vil selvsagt ha behov for både en faglig og administrativ ledelse lokalt. Dette vil nok øke det administrative behovet ytterligere.

Så hva blir konklusjonen? En strukturendring kan ha både fordeler og ulemper. Hvor store begge deler blir kommer an på hvordan man løser endringene. De åpenbare store faglige gevinstene er derimot vanskelig å se. Faglige utfordringer løses ikke først og fremst med institusjonelle endringer. Kanskje er det vi trenger aller mest nå bedre rammevilkår og strukturer for faglige samarbeid på tvers av institusjoner, enn samling i noen få store institusjoner. Det er dessverre et område hvor departementet har vært skuffende fraværende.

Kronikk i Adresseavisen 16.1 2015 http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article10546590.ece

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering