Som før anmelder venstresida.net også i år et knippe av juleheftene. I år tror jeg faktisk vi er først ute. I dag er første offisielle salgsdag, og den eneste grunnen til at de kommer allerede, er at en her ikke navngitt dagligvarebutikk satte de ut på fredag. Les anmeldelsen først, så slipper du å gjøre bomkjøp!

Generelt. Det vi har skrevet tidligere år om den politiske økonomien i juleheftene holder fremdeles. Du får jevt over mindre tegneserier for pengene når du kjøper julehefter enn når du kjøper vanlige tegneseriehefter. Fordelen med juleheftemarkedet er at det gir deg tilgang til en del serier som du ellers ikke ville hatt tilgang til. Slik sett er desember for meg blitt en gledens måned, da jeg fråtser i serier som det resten av året er tørke i. Juleheftetradisjonen muliggjør også utgivelser av norske serier det ellers neppe ville vært marked for - både gamle og nye. Etter at jeg ble voksen og kunne bestemme sjøl, har jeg nemlig konsekvent brutt regelen om "ikke å lese julehefter før julaften". Det er en tulleregel. I jula er det så mye annet som skjer, og jeg har gjerne fått ei bok eller fem jeg må få begynt på før hverdagen tar meg. Jeg rekker ikke lese julehefter da.

Jeg kjøper og leser selvsagt ikke alle juleheftene, men en del. Noen av lyst, noen av interesse - andre mer av tradisjon og nostalgi (det er vel kanskje kjernen i juleheftetradisjonen. Voksne som kjøper Knoll og Tott til barn som ikke lenger leser tegneserier...)

Uansett: her kommer anmeldelser av ymse fra årets bunke. Det er selvsagt underforstått at de som ikke er anmeldt her (med et par unntak), av denne leser anses som mindre interessante hefter enn de som er anmeldt, men det er jo en antagelse basert på tidligere erfaring og ikke årets hefter som jeg selvsagt verken har kjøpt eller lest.

Lunch:
Det nyeste stjerneskuddet på den norske seriehimmelen holder koken og kvaliteten. Du vet hva du får, og kontorhumoren holder kvalitetsnivået godt. Det er enkelt å kjenne seg igjen i parodiene her for alle som har jobbet i en organisasjon som inneholder møter, prosjekter og byråkrati. På minussiden er det ingenting ekstraordinært med dette juleheftet som du ikke får ut av ethvert Lunch-blad. Julehistorien var heller ikke eksepsjonelt morsom. Er stripe/ensidersformatet Lunch-seriens sterkeste kort? Jeg tror det. Terningkast: 4

Asterix og Obelix:
La oss ta det først: Dette albumet (for det har både albumformat og tykkelse) inneholder ikke en eneste ny Asterix-serierute. Temaet for albumet er vennskapet mellom Asterix og Obelix, og for å illustrere ulike aspekter ved det, klipper man inn alt fra noen ruter til et par siders sekvenser fra forskjellige Asterix-album - nesten utelukkende fra seriens gullalder (da Goscinny skrev manus). Mange av sekvensene er jo derfor gode. Samtidig er jeg usikker på hvor mye lesere som ikke grovt sett har historiene sekvensene er fra i hodet, får ut av dem. (Og hvor mye vi som har det får ut av å se dem på nytt i denne settingen.) Dessverre klarer jeg ikke å la være å tenke at dette er lite annet enn et forsøk på å tyne enda noen kroner ut av Asterix' høye status, uten å egentlig tenke så nøye på kvaliteten. I likhet med de siste 5-6 albumene bidrar det da desverre til å undergrave denne statusen på sikt.

De første Asterix-juleheftene som brakte oss korte historier vi tidligere ikke hadde sett på norsk, samt historien om da Obelix falt ned i trollmannens gryte, var et flott tiltak. Stadige opptrykk av de samme heftene, samt årets variant er jeg mer skeptisk til.

Det som hadde vært morsomt, hadde vært en gjenutgivelse av den kortere serieversjonen av den første Asterixtegnefilmen - De tolv prøvene, som her til lands bare er publisert som bilag til Fantomet tidlig på 80-tallet. (Og i utlandet også bare i sjeldne utgivelser. En britisk Asterix-årbok fra 1980 samt et nederlansk hefte som ble gitt bort til de som tanket på en bestemt bensinstasjonkjede rinner meg i hu (om jeg husker rett).) Ryktene tilsier at den er tegnet av Albert Uderzos bror Marcel. Når den er så bortvisket fra den offisielle Asterix-historien virker det likevel som dette er noe rettighetshaverne ønsker å begrave (Litt som Star Wars Holiday Special, kanskje). Det er synd. Det er en artig liten sak, synes jeg, og mye mer interessant enn utgivelser som "Gullboken" eller årets julehefte. Jaja. Hvem vet hva som skjer nå som Uderzo har solgt rettighetene (eller er det bare til nye utgivelser?). Terningkast: 3

Donald (norsktegnet):
Årets norsktegnede album holder som vanlig høyt nivå, og det er en historie jeg vil vurdere til litt over snittet for trioen Løkling/Nærum/Midthun også. Det som var litt skuffende var kanskje at vi tidligere år har brukt å få en liten stripeserie som bonus. Den manglet i år - sannsynligvis fordi Dagbladet ikke har bestilt den som julekalender? Likevel det beste kjøpet for den som vil ha ikke-nostalgisk Disney. Terningkast: 4/5

Walt Disneys julehefte:
Dette er et hefte jeg setter pris på. Det trekker fram serier fra Disneyuniverset vi ellers ikke får sett her i Norge. (Stort sett gamle serier, men hva gjør vel det -alt var mye bedre under (den kalde) krigen.) Hoved-donaldserien av Milton og Jippes er god. Pinocchio og Tingeling er morsomme kuriositeter. Langbein og Kra er et OK mer moderne innstikk, mens Mikke Mus-ensideren av Gottfredsson er et stygt pek av redaktørene. Litt som å gi en godtesulten mann en pitteliten sjokoladebit. Sulten blir bare verre etterpå. Etter at en av mine favoritter de senere årene, Mikke Mus og Langbein-heftet, forsvant hadde det vært flott om redaksjonen kunne redigert inn noe mer gammel Gottferdsson-Mikke i dette heftet. Terningkast: 4

Sølvpilen:
Dette er nok et hefte du bare kjøper dersom du leste Sølvpilen da du var liten. Men det er mange av oss. Da vet du da også hva du får, selv om jeg må si det er vanskelig å vekke de gamle nostalgiske spenningsnervene i voksen alder. Sølvpilen blir jo litt naivt. Det er slik sett enklere med nyere Tex Willer-historier som er skrevet for et mer moderne og voksent publikum. Likevel. Historiene som er plukket ut her er ikke så verst. En sekvens hvor Månestråle blir fanget av en fiendtlig stamme og bundet naken til en påle for å oftes til guden deres, vekker sikker en skrekkblandet fryd blant alle som gikk og var forelsket i henne på 70- og 80-tallet. Ellers er hun jo også, i likhet med Modesty Blaise kanskje, et feministisk ikon all den tid hun med sine judoteknikker hamler opp med de fleste, og slett ikke er noen svak liten prinsessefigur.

Seriene suppleres med en del faktatekster om indianere og det ville vesten. Disse tekstene har ingen kilder, og selv om de kan være interessante, framstår de innimellom litt generaliserende. Et par fotnoter hadde gjort seg her. En siste litt positiv sak med denne utgivelsen er at den innebærer at Allers igjen gir ut en tegneserie. Vi har ikke for mange serieforlag her i landet (Egmont har snart monopol), så det er nesten verdt kjøpet i seg selv. Terningkast: 4 (søren også - alle kan ikke få 4. Nå må jeg skjerpe inn kravene til normalfordeling her.)

Jens Von Bustenskjold:
Bustenskjold er vel den type serie som du enten har sansen for eller ikke. Det begynner nok å tynnes i rekkene blant de som husker det gamle norske bondesamfunnet på starten av 1900-tallet. Det blir vel helst med slike som meg som har opplevd restene av det gjennom å ha sittet på fanget til gamle menn med oppveksten sin derfra, og blitt lest Bustenskjold for, på 80-tallet.

Jeg må innrømme jeg har sansen. Og har fått det mer de siste ti årene. De gamle gubbene som herjet i Oladalen for 100 år siden framstår kanskje som fremmedkulturelle for mange nordmenn i dag, men jeg har vokst opp så langt utpå bygda at de hang igjen litt i veggene.

Årets hefte begynner med at Myrenggubben blir plukket til værs av en krok fra en luftballongsom hekter seg i bukselinningen hans - ventlig noe som har drevet innover landet fra de stridende parter i verdenskrigen. Derfra blir det bare mer fjollete.

Ellers fortsetter forlaget de siste åra tradisjon med tre seriehistorier og en novelle. Det er ei grei løsning. Det virker også som forlaget i år har klart å behandle tegningene slikat streken trer klarere fram. Dette er en av nå bare fire normale tegneseriejulehefter fra Schibstedt. For mangfoldets del osv... Terningkast: 5

Ingeniør Knut Berg: Jeg har kjøpt denne siden litt før “restarten” med Bing, Bringsværd og Westad (som krasjlandet etter kort tid av grunner jeg ikke kjenner til). Det mystiske er at den gang Fonna Forlag begynte å trykke opp gamle hefter, startet de midt i serien. Derfor har jeg alltid hatt litt problemer med å komme inn i handlingen (den er nemlig svært fortløpende og kontinuerlig). Fra i fjor startet de derimot fra nr. 1 igjen, og nå er jeg med. Har du ikke fjorårets hefte, så forsøk å skaffe deg det, og bli med fra starten.

Dette er altså en norsk, 70 år gammel sci-fi og eventyrserie, med den norske Ingeniør Knut Berg i hovedrollen. Etter å ha bidratt i jernbaneutbygging i India (etter husken fra i fjor), blir han dratt inn i et eventyr som omhandler skjulte riker i Himalaya med fantastisk høyteknologi. Her finnes spioner, kjærlighetsobjekter, forrædere og det ene med det andre. Og det går unna i et hesblesende tempo. Det som sikkert kan virke kronglete på noen er den tradisjonelle norske 40-tallstegnestilen som er relativt skisseaktig (og ikke i farger), samt med tett tekst under rutene. Venner du deg først til stilen, står ikke dette vesentlgi tilbake for amerikanske eventyrserier fra samme periode. (Og de er legendariske.) Obligatorisk for alle som kjenner sin besøkelsestid :)

Det kan også være interessant å lese disse seriene i en historisk kontekst. De første heftene ble utgitt under okkupasjonen. I side ti i årets hefte ser vi hvordan Ingeniør Knut Berg, etter å ha slått tilbake et invasjonsforsøk på landet Kalimanko, blir tildelt en utmerkelse i form av en stjerne (som jo var symbolet på Sovjetunionens uniformer og krigsmaskineri) i en sal hvor taket har en utsmykning som minner svært om det britiske flagget Union Jack. Om dette bare er tilfeldig, eller et bevisst pek til okkupasjonsmakten er jo ikke så godt å si, men slike små detaljer gjør lesningen av historiske serier enda mer interessante. Terningkast: 5

Donald Ducks Julehistorier:
Dette er rett og slett juleversjonen av Donald Pocket i stive permer. Liker du Donald Pocket, liker du vel denne. Selv finner jeg ofte de italienske Disney-seriene (som Donald Pocket baserer seg på å trykke) både litt anmasende og med litt slappe og sprikende plot. Styrken de innimellom har er derimot at de ikke allit der så strenge i verken form og sensur, og at både tema og sprell som ikke slipper igjennom i andre Disneyserier kan komme gjennom her. Det har innimellom skapt glede. I år er det derimot ikke noen historier som skiller seg særlig ut. Den eneste som gir meg noe spesielt er nok Mikke Mus-historien “Det tomme huset”, men det er nok bare et lite snev av nostalgi, siden den ser ut til å være fra min barndom. Terningkast: 3

Kapteinens jul:
Jeg gidder ikke gjøre som alle gjør hver jul og forklare hvorfor det finnes to versjoner av Knoll og Tott. Dette er den gamle Dirks-versjonen. Dessverre er stripene nytegnet av Henrik Rehr. Jeg må si jeg foretrekker Dirks’ mer detaljerte strek, så jeg håper kopiene man har bevart av disse stripene var av ekstremt lav kvalitet for å gå for en slik løsning.

Innholdsmessig har Dirks versjon utmerket seg som litt mer eksprimenterende, og med mer sammenhengende episoder. Det ser vi også her med en småinteressant seksjon om frihet, hvor konklusjonen kanskje er at det ikke er så lett å oppnå bare ved å rømme fra undertrykkelsen?, samt en seksjon hvor serien i stor grad består av serier guttene selv har tegnet som lekse i ulike fag. Slike ting trekker litt opp.

På minusiden avsluttes heftet med en bit med “kannibalhumor” som i dag framstår som lite annet enn rasistisk. Nå er selvsagt rasisme, gitt tiden de er tegnet i og temaet “hvite på en afrikansk øy”, gjennomgående i Knoll- og -Tott-seriene, men dette er verre enn det meste. Nå tenker jeg ikke at det i seg selv er noe galt i å publisere historiske serier som viser fram de holdningene som tross alt var gjennomgående da seriene ble laget. Men da bør man faktisk koste på seg noe redaksjonelt stoff som setter dette i sin rette sammenheng. Det har ikke “Kapteinens jul” gjort (i motsetning til Knoll og Tott, hvor i hvert fall et avsnitt i innledningen berører temaet). Terningkast: 3

Knoll og Tott:
Dette er klassiske Knerr-ensidere fra 40-tallet. Flere av de kjenner jeg faktisk igjen fra min egen barndom. Jeg skjønner jo at man gjeren vil by på ting fra seriens “gullalder”, men det virker i hvert fall for meg som litt unødvendig at man - når det gjelder verdens langstlevende serie - må ty til opptrykk av hefter som ikke er stort mer en 30 år gamle (gisp - er jeg blitt så gammel!).

Dette er vel så klassisk “Knoll og Tott” som man kan få i norsk sammenheng. Jeg skulle ønske forlaget turte å være litt modigere, og kanskje supplere 40-talls-Knerr, med seksjoner med både litt nyere og eldre serier, samt noe mer redaksjonelt stoff som fortale om seriens utvikling. Særlig de eldste seriene, som kom ut i Norge for 100 år siden (og som de færreste har mulighet til å skaffe i ei bruksjappe), skulle jeg likt å se om igjen. Terningkast: 3

Jeg kommer sikkert til å oppdatere denne med flere hefter etter hvert. Det er et par til jeg vet jeg skal kjøpe, og så slenger det sikkert inn et par til også, så følg med.

Fjorårets anmeldelser: http://venstresida.net/?q=node/3564

OPPSAMLINGSHEAT:
Flåklypa:
Dette var bare herlig. En nytegnet, og pent tegnet historie med ablegøyer i beste Aukrust-tradisjon som fungerer på mange plan. En spenningshistorie til barna, og en humoristisk satire med spark til både stupebrettet på Hamar og Petter Nordthug for oss voksne. Og en sympatisk framstilling av en uvanlig sympatisk pave.
Terningkast: 6 (skulle 6-tallet bli brukt i år, måtte det bli her, så skitt la gå)

Kollektivet:
I motsetning til mange andre har ikke Torbjørn Lien falt for fristelsen til å trykke opp noe gammalt ræl. Han slår til med en 32-siders spesialtegnet historie. Historien er slett ikke dårlig, men den bryter kanskje noe mot forventingene. Mens hans tidligere verker heller har vært fyll- og sex-fikserte lattervekkende saker for de voksne er dette i større grad en spenningshistorie for (og med) kidsa. Har Lien blitt soft med åra? Ikke vet jeg, men dette er altså et tips til foreldre. Dette heftet tåler fint å leses av barna. Ellers er det ikke gjort noe spesielt for å utnytte at formatet er større enn på et vanlig hefte, sånn tegnemessig. Det er jo litt dumt. På den andre siden får Lien neppe mer betalt av forlaget, heller. På plussiden henger Lien fortsatt fast i Schibstedt forlag, og bidrar slik til å hindre at det er fullstendig monopol i norsk seriebransje. Vurder et støttekjøp om du bryr deg om norske tegneserier.
Terningkast: 4/5

Vangsgutane:
Vangsgutane fortsetter tradisjonen med et nytegnet eventyr blandet med opptrykk. Som i fjor foregår den nytegnede historien under okkupasjonen, men i år synes jeg ikke det er utnyttet godt nok. Det eneste av noen dybde som foregår her er et forsøk på å humanisere et par okkupasjonssoldater. Ellers er det en streit nasjonalromantisk og nostalgisk historie om seterliv. Den kunne nesten vært hentet rett ut av Vangsgutane anno 1955. Opptrykket gir oss lignende serier, med unntak av en forrykende actionepisode mot slutten med "posttjuven". I år som i fjor forblir spenningen uforløst.
Terningkast: 3/4

Varg Veum:
En dyster spådom: Årets Varg Veum-hefte kommer til å selge svært dårlig. Som en konsekvens blir det ikke noe hefte neste år. Hvorfor? Fordi heftet er FØKKINGS UMULIG Å FÅ TAK PÅ. Først etter å ha gått til den ene Narvesenkiosken i Trondheim som bruker å ha alt av blader, selv smale filosofiske tidsskrifter, fant jeg det. Onde tunger på internett påstår det er fordi bladet må spesialbestilles og ikke følger med standardpakken som sendes butikkene.

Men hva med innholdet? Tegnemessig har det den samme til tider noe skisseaktige stilen til Mike Collins, men jeg synes helheten funker litt bedre i år. Årets historie har jeg heller ikke lest før i novelleform (er den ny? Isåfall kudos!). Plotet funker. Det ble kanskje litt mye fram og tilbake mot slutten, men slik er vel julestria. I alt et lite framskritt. Som det eneste nytegnede spenningsbladet i årets bunke er det en nytelse bare som avveksling, og fortjener all støtte. Det gjør jo den labre distribusjonen enda tristere.
Terningkast: 5