På forhånd vil jeg beklage en litt mer navlebeskuende og personlig bloggpost enn det som er vanlig her. Men noen generelle lærdommer kan kanskje trekkes fra den? La meg forsøke. 1. Bedre sent enn aldri. 2. Ikke kast det, du får nok bruk for det en vakker dag. 3. Don't give up on yourself.

I dag har jeg nemlig fullført et prosjekt jeg begynte på i 1989, og som har ligget brakk siden da. Det er nok en personlig rekord for meg, selv om jeg kan være litt treig innimellom. Fort gjort var fullføringen også.

Da jeg var 12 år i 1989 var jeg nemlig ganske opptatt av Lynvingen. Ikke minst i lys av den nye filmen som da kom med Michael Keaton og Jack Nicholson. For å kapitalisere på den pågående "Batman-feberen" begynte Dagbladet å trykke opp den gamle avisstripen fra 1943-44 på norsk. (Den gamle TV-serien fra 60-tallet gikk på svensk TV, og i en kortere periode også på NRK, så Retro-Batman hadde også gode dager. I Sverige kom det til og med ut et eget månedshefte med gamle Lynvingenserier i 1989 og 1990 - Läderlappen och Robin, som jeg passet på å få kjøpt når jeg ble med til Sverige for å kjøre slalom. Läderlappen trakk nok atskillig mer enn skiløypene...)

Men tilbake til Dagbladet. Siden Dagbladet var en avis som ble kjøpt inn i heimen da jeg vokste opp, klipte jeg dermed også ut stripene de publiserte, og limte de sirlig inn på ark, som deretter ble satt i plastlommer i en samleperm.

Etter hvert begynte Dagbladet å tulle litt. Den samme stripa ble trykket opp igjen, og plutselig så hoppet de over noen striper osv. For en komplettist som meg, ble dette fryktelig frustrerende. Etter hvert så frustrerende at jeg gav opp hele prosjektet, og ble sittende tilbake med halvparten av avisstripene bare liggende utklippet i en bunke i en plastlomme.

Jeg tok selvsagt likevel vare på dem, og de har fulgt med tegneseriesamlinga mi hit og dit oppgjennom årene. For litt siden kom jeg på et fildelingsnettverk over en samling av de engelske avisstripene. Det gjorde det mulig for meg å skrive ut de stripene jeg manglet (om enn på engelsk), og på et vis få komplettert de tre hele historiene jeg hadde samlet opp.

Så nå har jeg omsider limt inn slik at jeg har alt sammen på plass, i rett rekkefølge i en perm. Sirlig og fint.

12 år gamle meg brukte selvsagt overskrift og illustrasjon fra Dagbladets nyhetssak i forbindelse med publiseringen til å lage en fin albumforside. Den tilhørende artikkelen - skrevet av Claus Wiese - ble selvsagt også limt inn som ekstramateriale.

89-utgaven av meg (bildet øverst i saken) var nok sirligere og nøyere enn 2014-utgaven. Et tilleggsmoment er at jeg den gang var sparsommelig. Plastlommer var dyrt og mangelvare på det harde 80-tall, så jeg presset inn 5 seriestriper på en side. I dag nøyet jeg meg med 4 for å spare meg en del klipping.