For noen uker siden gikk jeg inn på en bokhandel. Det er en av de få butikkslagene jeg overhode finner noen interesse i å gå inn i når jeg i dag besøker et kjøpesenter. I hvert fall etter at “internet killed the video store”.

Nå har mitt bokforbruk også blitt stadig mer digitalt med tiden, men jeg kjøper da fortsatt en del papirbøker til de overfylte bokhyllene mine. Et intenst hat til DRM samt ebokpriser som ligger over pocketprisene har nok noe av skylda, men dette blir en digresjon.

Selv om jeg neppe er en helt ung mann lenger, har jeg skjønt at menn med mitt utseende neppe er den vanligste kunden på en standard bokhandel. Det er derfor ikke så rart at jeg ble båssatt, i en bås som ikke passet så bra, av ekspeditøren som selv hadde et kjønn og en alder som nok stemmer bedre overens med gjennomsnittskunden.

- Liker du krim? spurte hun.

- Nei, nei, jeg kan ikke fordra krim, repliserte jeg med et lite smil.

Lett overrasket, men ikke overrumplet, forsøker hun å pense seg inn på selgersporet igjen med “Vi har mange bestselgere på tilbud her…”

- Jeg leser ikke bestselgere, avbrøt jeg, kanskje litt for bryskt. Hun selger jo tross alt bare arbeidskrafta si for å overleve i denne boksjappa, og kan jo ikke for at jeg blir litt småirritert av å bli satt i en litt snever kjønns- og aldersbås (muligens forsterket av frisyre (eller mangel på sådan), samt klesvalg - hva vet jeg). - Jeg liker ikke populære bøker, fortsatte jeg i en litt spøkefull tone - jeg leser kun upopulære bøker.

- Å men da har jeg et supertilbud til deg, smilte hun, og pekte bort på Dag Solstads samlede i et pakketilbud.

Lett overrasket, noe jeg neppe burde blitt, over at Solstad - en av Norges absolutt best kjente forfattere - ble satt i denne kategorien av “upopulære”, måtte jeg nok en gang skuffe henne med at jeg allerede hadde Dag Solstads samlede verker.

Deretter fikk jeg stort sett gå og lete i fred i den lille senterbutikken, og rasket med meg bind 2 av Gombrowicz’ dagbok, ei historiebok om Sovjetunionens utenrikspolitikk (forøvrig skrevet av den noe originale Putin-tilhengeren, Bjørn Nistad - en viss grad av “guilty curiosity” skal nok innrømmes her), samt en bok som nok lå nærmere “bestselger”-kategorien, men som var tenkt som en gave. Man finner gjerne små gullkorn i tilbudshaugen på bokhandler her og der.

Hvorfor begynner jeg så med denne lille historien?

Jo, jeg begynte å tenke på den igjen, da jeg leste Dag Solstads essay i siste Samtiden - En svanesang.

Essayet tar utgangspunkt i deler av kritikken som møtte hans siste roman “Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896”. Kort fortalt maler Solstad i realiteten et bilde av romanens død, intet mindre. Ikke la deg narre av den navlebeskuende inngangen til debatten, for den er ikke det sentrale. Det sentrale her er at store deler av det norske (og for all del også internasjonale) litteraturmiljøet ikke lenger er i stand til å forstå at en bok kan være kjedelig, tung, “leseruvennlig”, ja som mange framstiller det rent ut “uleselig”, og fortsatt være en svært god bok. Argumentasjonen i kritikken mot boka går i stor grad så ensidig på lettlesthet, at det er vanskelig å ikke se den i lys av bl.a. det stadig økende fokuset på bestselgerne.

For hver gang en bokhandel bygges om blir det nå stadig mer luft og åpent rom. Stadig flere stabler med de samme bestselgerne. Stadig færre interessante bøker. Slik sett får jeg også stadig mindre bruk for bokhandlene. Det blir mer unntaksvis, som når jeg finner noen perler i en tilbudshaug. Eller når Dag Solstad har gitt ut en ny bok.

Det er også umulig, som Solstad påpeker - å ikke se dette i lys av det rådende økonomisk-ideologiske paradigmet vi lever under - kapitalismen - “Det er bare under kapitalismen at man tror at man ikke tenker som det systemet man lever i.”, som han skriver.

Når alle relasjoner blir kundeforhold, blir selvsagt det forenklede mantraet “kunden har alltid rett” også stadig mer omseggripende. I helsevesenet har pasienten rett, i skoleverket har eleven rett, i høyere utdanning studentene, og i litteraturens verden har leserne alltid rett.

At en lege kanskje har en bakgrunn som gir ham/henne litt bedre grunnlag for å si noe om hvordan en pasients lidelser kan bøtes på enn det pasienten kan sjøl, er det stadig færre som tør si høyt. Det samme gjelder læring (“studentene er eksperter på sin egen læring” - hørt det før?). Og hvilken litteraturanmelder kan tørre å stille seg over lesernes dom?

Lesing av skjønnlitteratur er jo en frivillig ting. men selv på det ene området hvor man faktisk kan fortelle folk hva de skal lese - i skolen - har man i økende grad resignert. Man er ikke lenger pålagt å lese f.eks. Ibsen. Det blir opp til den enkelte lærer, og tidsånden, denne ideologisk styrte, valgte kraften, som blir oppfattet som en naturlov, går også her mot det populære.

Men hva er så galt med det kan du si. Er ikke det viktigste å vekke leselysten? Få folk til å lese, så får det være sekundært hva de leser?

Det er absolutt et poeng å få folk - særlig unge - til å lese. Selv vokste jeg opp med både god og dårlig spenningslitteratur. Fra Bobsey-barna i 5-6-årsalderen, via Hardy-guttene i barneskolealder samt alt jeg kunne finne på ymse biblioteker og i gamle bokhyller hos familien av Jules Verne og klassiske gutteromaner som De tre musketerer med oppfølgere, Robinson Crusoe og ikke å forglemme den blodig brutale imperiebyggende og vanvittig fascinerende Kong Salomos miner.

Så gikk det slag i slag med spionromaner som James Bond og OSS177, til eventyr med Conan Barbaren og den absurd vittige The Destroyer-serien (på norsk utgitt som “Remo” og “Remo Special”).

Men lærte de meg noe? Sånn bortsatt fra et utdatert kvinnesyn, at vold løser de fleste problemer og at _en_ handlekraftig mann kan ordne opp i det meste? Joda, for alle del. Den åpenbare nordkoreanske rasismen fra Sinanju-læreren Chiun i “Remo” er et effektivt speilbilde på den vestlige ditto. Og de teknologipositive Jules Verne-romanene med handlekraftige vitenskapsmenn i sentrale roller gjorde at jeg aldri ble sittende med det feilaktige og negative nerde-inntrykket av realfag.

Men man skal ikke overdrive. Det er begrenset hvor mye du lærer, og hvor mye du utvikler deg som menneske av å lese krim og annen spenningslitteratur.

Så ja - det er viktig å vekke leselysten hos ungdom - men dersom de stopper opp ved den lettbeinte underholdningslitteraturen som er populær nettopp fordi den treffer allerede etablerte stereotypier og formularer i vårt samfunn, har det begrenset verdi.

Det er lov å la seg underholde, det er ikke det, men dersom det blir det eneste man gjør, går man glipp av det meste verden har å by på. Det har kanskje bredt seg en nytelsessyke over landet parallelt med at vi har begynt å se på oss selv også som kunder, heller enn medborgere i et samfunn med plikter og rettigheter. Vi er kanskje blitt redde for å gjøre noe som framstår litt slitsomt uten at det er en nødvendighet, at vi får betalt for det på jobb, eller at det er en synlig belønning som dingler der framme.

Dette er selvsagt en overforenkling. Dette er ikke strømninger som gjelder hele samfunnet. Du har mange motstridende tendenser i tiden som peker i svært ulike retninger. Men jeg tror ikke det er kontroversielt å påstå at hos mange så har tålmodigheten og konsentrasjonen som er nødvendig for å lese litt tyngre tekster, gått nedover. Konsekvensen blir at man går glipp av mange muligheter til å skaffe seg ny kunnskap, og å utvikle seg som menneske.

Om man vil unnskylde seg, og nyte sin rødvin (eller tekopp) og Jo Nesbø med god samvittighet, så er en passe porsjon antiintellektualisme god å ha med. Og det finner vi masser av i de negative anmeldelsene av Solstad, og i samfunnsdebatten forøvrig.

Jeg innrømmer gjerne at det finnes bøker jeg ikke har kommet meg igjennom. De finnes i metervis. Noen har jeg bevisst valgt bort. Noen har jeg prøvd og prøvd, men det ble rett og slett for kjedelig. For andre har det blitt for tungt, rett og slett. Jeg har lest et avsnitt, hvorpå jeg ikke har skjønt helt innholdet, eller glemt starten på tanketråden før jeg kom til slutten av den, prøvd igjen, mislyktes igjen (muligens mislyktes bedre, men hvor mye hjelper det egentlig i en travel hverdag), og til slutt gitt opp, eller satt den i hylla med bokmerke i, i et fånyttes håp om å gå tilbake til den på et senere tidspunkt.

Jeg har kjempet meg gjennom Solstads byvandringer i Berlin. Jeg har strevd meg gjennom Tolstojs slagscener under Napoleonskrigene i “Krig og Fred”. På den andre siden har jeg aldri kommet meg igjennom en bok av James Joyce, og Prousts “På sporet av den tapte tid” har jeg ikke forsøkt meg på en gang, selv om flere bind av den står i bokhylla.

Men jeg har ikke det abnorme ego (og dette vil sikkert overraske noen som kjenner meg som tidvis kjepphøy), at jeg tror at fordi en bok ble for kjedelig og/eller tung for meg, så betyr det at den er “uleselig” eller ikke kan ha store litterære kvaliteter. Tvert imot kan det være en helt fantastisk bok. Det er kanskje bare jeg som ikke er en god nok leser. Kanskje kan jeg bli det etter hvert.

Men dette er kanskje en umulig erkjennelse, eller i hvert fall innrømmelse, hos en bokanmelder i en større norsk avis. I hvert fall i en tid hvor kvalitetskriterier som går utover det allmenne “popularitetskriteriet” forsvinner mer og mer i bakgrunnen i den brede offentlige litteraturdebatten.

Er romanen død? Ligger den på sotteseng? Jeg vet ikke. Men heldigvis er det sannsynligvis allerede skrevet flere gode, lærerike, utviklende og givende bøker enn noen rekker å lese i sitt liv. De er i dag også bare et tastetrykk unna. Det vi risikerer å miste er likevel det vi kanskje trenger mest - den litteraturen som kommenterer vår egen tid, og som ikke bare stryker den lett medhårs.