Europaparlamentsvalget - den andre historien


SEIERHERRENE: To av de største sensasjonene i valget til nytt europaparlament.

De ytterliggående høyrepartiene som har gått kraftig fram i enkelte europeiske land har fått de store overskriftene de siste dagene. Så har Syrizas suksess i Hellas blitt framstilt som en trøsteklut for venstresiden.

Det er selvsagt et alvorlig signal når partier som Front National, Dansk Folkeparti og UKIP blir de største i sine respektive land, men denne framstillingen er heldigvis ikke helt redelig. Den er nok delvis preget av hvilke land som har sine resultater klare først, og dermed får de store overskriftene når nyhetens interesse er størst. Jeg vil derfor ta en litt grundigere gjennomgang av hvordan venstresida har gjort det i Europa, med et hovedfokus på partiene tilknyttet gruppa GUE/NGL.

Alt er nemlig ikke bare sorg for Europas venstreside. Av de vestlige “store" EU-landene går Frankrike ganske ekstremt til høyre, mens Storbritannia gjør det noe mer moderat. I Tyskland er det nøkternt sett mer snakk om et status quo. I både Tyskland og Frankrike holder hhv. Die Linke og Front de Gauche stand. Die Linke går tilbake med minimale 0,1 prosentpoeng til et respektabelt resultat på 7,4 %, mens FdG får 6,33 %, også det en tilnærmet tangering av resultatet fra 2009.

Storbritannia har, på grunn av sitt spesielle valgsystem, en partistruktur som på noen måter er mer amerikansk enn europeisk, og har dermed ikke noen større venstresideparti som stiller til valg i europaparlamentet. Tradisjonelt har mange av de radikale kreftene der jobben innenfor Labour.

Italia går derimot moderat til venstre. Ikke bare får sosialdemokratene i PD (som faktisk har sin opprinnelse i det gamle italienske kommunistpartiet, PCI) 41% og gruser Berlusconi. Nå skal det selvsagt sies at Europas sosialdemokrater de siste tiårene har vært svært lydige nyliberalister. Derfor er det gode nyheter at Italias venstreside har endelig kommet seg opp i knestående igjen etter å ha ligget på sotteseng i mange år og mislyktes i mange valg. Alliansen L'Altra Europa con Tsipras fikk omsider venstresida over 4 % i et valg, noe som resulterte i 3 representanter. Italias venstreside er altså representert i et parlament igjen, for første gang på mange år. Italia var jo tradisjonelt det landet hvor de venstreradikale kreftene i Vest-Europa stod sterkest i etterkrigstiden, men med unntak av en periode rundt årtusenskiftet hvor antikrigsbevegelsen og alterglobaliseringsbevegelsen stod sterkt, og kommunistpartiet Rifondazione hadde tosifret oppslutning, har det sett mørkt ut etter den kalde krigens slutt. Dette er et ikke ubetydelig lite lysglimt fra Italia.

Spania går på sin side kraftig til venstre. Ikke bare får den tradisjonelle venstrealliansen Izquierda Unida basert delvis på det gamle eurokommunistiske PCE 10%, men den nye listen Podemos basert på protestbevegelsene mot EUs krisepolitikk kommer også opp på 8 %. Til sammen er altså disse to radikale venstresidelistene nesten jevnstore med de tradisjonelle konservative og sosialdemokratene i Spania. Det må kalles en svært kraftig venstredreining.

I resten av Europa er også bildet svært mangefasettert. The Guardian lagde i går en oversikt over “seks land som gikk til venstre" under valget. I tillegg til Spania og Italia, som vi allerede har tatt for oss, fikk selvsagt Hellas en prominent plass i saken. Den enorme framgangen til Syriza og Alexis Tsipras er det ene gode resultatet fra Europas venstreside, som har vært så sterkt og tydelig at selv ikke verdens mainstreammedier har klart å overse det. Med 26,6 % er Syriza overlegent største parti. I tillegg kommer det noe mer sekteriske og gammelkommunistiske KKE inn med 6,1 % og to mandater. Selv om det nynazistiske Gyllent Daggry ligger på 9,4 % bør det være en lettelse for hele Europas befolkning at de som er hardest rammet av krisa i tross alt stor grad vender seg mot mer konstruktive og framtidsrettede protestbevegelser, og ikke mot rasisme og hat.

The Guardian får også med seg Portugal, hvor sosialdemokratene PS, stikker av med seieren med 31,5 %, men på tredjeplass, bak de konservative, kommer alliansen Coligação Democrática Unitária (CDU) med solide 12,7 %. Vi må tilbake til 80-tallet for å finne tilsvarende resultater for Portugals venstreside.

Guardian lister også opp Slovakia og Romania, men da med bakgrunn i de sterke resultatene til de sosialdemokratiske partiene i landene, noe som går litt utenom rammen for akkurat denne artikkelen.

Det The Guardian derimot ikke fikk med seg (muligens på grunn av det vanvittig kronglete, men kanskje egentlig rettferdige valgsystemet med sekundærstemmer, som innebærer omtelling på omtelling) var de sensasjonelle resultatene til Sinn Fein i Irland. Ikke bare tok de førstemandatet i Nord-Irland, de doblet nesten oppslutningen sin i Irland, og endte på 19,5 %. Så vidt jeg kan se er ikke de endelige tallene inne, men analysene tilsier at SF med det ligger an til 4 representanter fra Irland.

Dersom man ser dette i sammenheng med de enda bedre resultatene fra lokalvalgene hvor Sinn Fein fikk 25% og tredoblet antall mandater, betyr dette at det irske politiske kartet er endret. Fra en situasjon med to store partier, Fine Gael og Fianna Fail, og flere små, har Sinn Fein nå rykket opp blant de store, og er i enkelte tilfeller, som i lokalvalget, og i europaparlamentsvalget i hovedstaden, Dublin, størst.

Denne suksessen er ikke mye mindre enn Syrizas.

Totalt sett går venstresida i EU nå tydelig fram, men nok ikke like mye som enkelte hadde håpet. Den kanskje viktigste konklusjonen av dette valget er at mens de relativt sett "rikere" landene i Vest-Europa som er blitt mindre rammet grovt sett går til (ytre) høyre, går de landene som er hardest rammet av krisa, som de Sør-Europeiske (Hellas, Italia, Spania) og Irland markert til venstre. Det kan se ut som det vokser en kollektiv fornuft ut av de prøvelsene befolkningen i enkelte land har gått igjennom.

Jeg lurer på om de øvrige partiene etterhvert vil trekke nærmere "det nye sentrum" for å holde på velgerne.

Det er jo en klassisk strategi, men i en europeisk sammenheng ser vi jo at velgere som, berettiget, har mistat tillit til de nåværende styrende partier trekker både til høyre og venstre og til mer apoltiske protestbevegelser. Utfordringen for venstresida er å komme fram med, og kommunisere, det beste alternativet til dagens situasjon..

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering