OPP OG FRAM: Noen fra arbeiderklassen har i hvert fall kommet seg opp her i verden!

Malin Lenita Viks kronikk om klasse, klassereise og kultur (Min klassereise, Dagbladet 5/2 2012 og som blogginnlegg, Klassereisen) har fått mye positiv oppmerksomhet, og avfødt stor debatt, og den berører virkelig viktige spørsmål. Likevel bærer både kronikken og debatten etterpå preg av å være lite stringent og dårlig kategorisert. La meg derfor foreslå noen presiseringer.

Vik snakker ikke om arbeiderklassen som en helhet. Hun snakker om en liten, men ikke ubetydelig del av arbeiderklassen, i stor grad, tror jeg, den samme som Magnus Marsdal beskriver i Frp-koden: Frp’s arbeiderklassevelgere (som igjen langt fra er alle Frp-velgere).

Det er selvsagt ikke slik at ingen deler av arbeiderklassen leser aviser eller ser Dagsrevyen, selv om lokal- eller regionalavisa pluss evt. en tabloid, nok ligger på flere stuebord enn Klassekampen, Morgenbladet og Le Monde Diplomatique.

Så beskriver hun en klasseforakt fra de høyt utdannede overfor disse udannede plebeierne. Det gjør hun nok også helt rett i, men også her må vi skille snørr fra bart. Det er åpenbart også blant venstreintellektuelle mekanismer for sosial ekslusjon, hvor enkelte kulturelle uttrykk anses som mer “høyverdige” enn andre, uten at en slik kvalitet lar seg dokumentere på noe konkret eller målbart vis. Dette er jo klassisk Bourdieu, og et bevis for at det at du har lest Bourdieu ikke hindrer deg fra å falle inn i mønstrene han beskriver.

Dette merker selvsagt de som utsettes for eksklusjonen også, om ikke annet så gjennom å se at favorittfilmen får slakt av forståsegpåeren i avisa, og det er dette partier som Frp har utnyttet for å skape et fiendebilde hvor “oss mot dem” ikke lenger er arbeider mot kapitalist, men arbeider mot “intellektuell elite” (mens kapitalisten står og kikker på og gnir seg i hendene).

Men Vik snakker heller ikke her om hele venstresiden, men en liten del av den - noen håndfuller intellektuelle på Blindern. Denne delen er likevel ikke uviktig, siden den ofte gjør mye ut av seg i dagspressen, men den er neppe representativ for en bredere venstreside. Å bruke slike karakteristikker f.eks. om fagbevegelsen, som utgjør en betraktelig mye større del av den organiserte norske venstresiden, er jo latterlig. Tusenvis av tillitsvalgte over hele landet, har svært god kontakt med vanlige folk.

Men betyr dette at alt er like mye verdt. Er det like “viktig og riktig” å se Dagsrevyen og lese avisa som å se Paradise Hotel og Glamour?

Den italienske filosofen Antoino Gramsci er som piffi-krydderet, han kan brukes til alt, også til å rydde opp her. I noen av Gramscis mest kjente passasjer beskriver hvordan “alle er filosofer” eller “alle er intellektuelle”. Med dette mener han selvsagt ikke at alle har den yrkesmessige, eller sosiale rollen som filosofer eller intellektuelle, men at alle, bevisst eller ubevisst, handler ut fra et verdenssyn som innebærer både filosofiske og samfunnsmessige vurderinger og valg - igjen både bevisste og ubevisste.

Samtidig var Gramsci opptatt av de intellektuelles rolle - dvs. de som har en rolle som intellektuelle i samfunnet. Disse opprettholder det samfunnsmessige hegemoniet - den ideologisk-kulturelle fellesforståelsen (“common sense”/”sunn fornuft”) - det det ikke stilles spørsmål ved, men som ligger under som en felles virkelighetsforståelse i de fleste debatter.

Gramscis løsning på denne dypere ideologiske kontrollen og undertrykkelsen han fant i f.eks. Italia hvor han opererte som opposisjonell under framveksten av fascismen, var at arbeiderbevegelsen måtte utvikle sine egne intellektuelle og etablere et “mothegemoni”:

«En av de viktigste kjennetegnene på enhver gruppe som øker sin makt er å slåss for å assimilere og overvinne tradisjonelle intellektuelle “ideologisk”. Dette skjer mye hurtigere og mer effektivt når gruppen samtidig utvikler sine egne “organiske intellektuelle”.»

I en viss grad kan det se ut som det er dette dagens høyrepopulister forsøker seg på gjennom å selge sitt fiendebilde mot en intellektuell venstreelite, og som Vik illustrerer at enkelte venstreintellektuelle så gjerne bidrar med skyts til: Et ekstremt reaksjonært mothegemoni. Enn så lenge sliter de med å utvikle sine egne intellektuelle, men det kan fort komme.

Men tilbake til smørsmålet: Betyr dette dermed at alle meninger og vurderinger like mye verdt? At alle forsøk på å gi noe høyere verdi enn noe annet bare er uttrykk for en elitistisk klasseforakt? Det mente i hvert fall ikke Gramsci (som forøvrig kom fra fattigslige kår på Sardinia - kanskje så provinsiell som man kunne bli i datidens Italia). I en kort passasje beskriver Gramsci den svært ulike holdningen til kunnskap som er rådende blant folk på ulike områder:

«Hvis en fyr, som aldri har studert kinesisk, og som bare kan provinsdialekten sin (i Italia), ble bedt om å oversette en kinesisk tekst, vil han bli rimelig perpleks Først vil han ta det som en spøk, men dersom man insisterer, vil han tro han blir gjort narr av, så vil han bli fornærmet og begynne å slåss. Men likevel, vil den samme fyren, uten å bli bedt om det, tro han er autorisert til å uttale seg om alle slags tema som han kjenner like dårlig til som kinesisk. Tema hvor han ikke kjenner det tekniske språket, den historiske konteksten, relasjonene til andre emner, og innimellom kjennetegnene deres.»

Det er altså viktig å skille mellom kulturelle prereferanser på den ene siden, og kunnskap på den andre. Hele demokratiet bygger på at folk deltar - en slik deltagelse bør selvsagt helst være informert. I vår nære fortid hvor ulike partier var tett knyttet til interessene til bestemte folkebevegelser og grupper hvis medlemmer hadde en bevisst identitet, var det nok enklere enn i dag når de fleste partier framstiller seg som om de jobber til beste for alle.

Å skille mellom det som gir kunnskap og ikke på den ene siden og det som bare er uttrykk for ulike kulturelle preferanser er ikke nødvendigvis så lett som det kan se ut til. Siden det er noen år siden jeg hadde TV, kan det gå lenge mellom hver gang jeg ser Dagsrevyen (selv om jeg innimellom ser den på nett). Jeg blir ofte skuffet over banale framstillinger av saker og åpenbare motargumenter som forbigås i stillhet. På den andre siden kan en middelmådig Hollywoodfilm gi interessante blikk på vår tid - også bevisst, men gjerne ubevisst. Det er likevel ingen uoverkommelig oppgave, og det er kanskje den Blindern-venstre burde ta på seg. Dropp rødvinen til fordel for noen små brune og utvid det kulturelle erfaringsrommet og komfortsonen din (men husk - å snobbe nedover er bare litt bedre enn å snobbe oppover).

En ting som ikke nevnes så mye i Viks kronikk, er økonomisk politikk. Det er fortsatt slik at det er de lavest lønte som også har dårligst helse, som har best bruk for gratis utdanning, gratis helsevesen etc. Med et progressivt skattesystem vil skattekutt i mindre grad komme disse til gode, mens kutt i velferdstilbud vil ramme disse hardest. Dette er harde fakta som står seg, men når sosialdemokrater står i front for f.eks. en pensjonsreform som innebærer en dramatisk omfordeling til de som har mye fra før, og låser seg til Høyres skattenivå fra 2004, blir det vanskeligere å dra opp denne debatten.

Magnus Marsdals analyse om at høyrepartier fosser fram når venstresida begynner å føre høyresidas økonomiske politikk holder seg dermed godt. Det er det den store oppgaven til den brede venstresida å gjøre noe med.