Dette er en artikkel jeg har på trykk i tidsskriftet Sosialistisk Framtid, nr. 4/2012. Du kan se på det som en utvidelse av kronikken jeg hadde i Dagbladet 1/12. Denne artikkelen går litt videre på spørsmålene om konspirasjonsteorier og politikk, og på hvordan man kan skille ville konspirasjonsteorier fra de reelle konspirasjonene som innimellom foregår.

Konspirasjonsteorier

Først en begrepsavklaring. Når jeg i denne artikkelen bruker begrepet “konspirasjonsteori”, snakker jeg om teorier om konspirasjoner som åpenbart strider mot den kunnskapen vi har om virkeligheten, eller som med bakgrunn i denne kunnskapen i beste(?) fall er høyst, høyst usannsynlige. Dette i motsetning til reelle konspirasjoner, som selvsagt både finnes og har funnes, og konspirasjoner som om de ikke er bekreftet, likevel ikke er helt usannsynlige. I denne korte artikkelen skal jeg forsøke å si litt om hva som gjør at mennesker kan begynne å tro på slike konspirasjonsteorier, hvilke slike som finnes på venstresida, og hvordan man skiller ut disse teoriene fra konspirasjoner det faktisk kan være noe i.

Rasjonell tenking
Når jeg underviser ingeniørstudenter i vitenskapelig metode, er det deler av undervisningen som kanskje er vel så viktig som den mer eller mindre skjematiske og forenklede oppsettingen av hypotetisk-deduktiv metode. De vel så viktige delene er å forsøke å gi studentene en grunnleggende innsikt i psykologiske egenskaper ved oss mennesker som ofte fører oss på feil vei når vi skal orientere oss i virkeligheten. Enkelte av disse er sentrale også når vi skal forklare hvorfor en del mennesker - inkludert det man ofte kaller “presumtivt oppegående” sådanne - kan falle for såkalte konspirasjonsteorier som ligger langt fra vår beste kunnskap om virkeligheten1.

Vi mennesker liker ofte å tenke på oss selv som rasjonelle vesener, som er i stand, når vi
prøver, å objektivt veie ulike fakta og påstander mot hverandre og komme fram til en konklusjon basert på den kvalitetssikrede kunnskap vi har om verden som vi vurderer som
mest sannsynlig. Psykologisk forskning viser (kanskje dessverre) at vi mennesker ikke er skrudd sammen på denne måten. I stor grad blir våre meninger og holdninger styrt av følelser og ubevisste psykologiske prosesser heller enn rene bevisste logiske overveiinger. Dersom vi har et mål om å skaffe oss en best mulig kunnskap om verden vi lever i - herunder den politiske og samfunnsmessige virkeligheten - er dermed det første vi må gjøre å bli kjent med våre egne svakheter.

I forhold til temaet konspirasjonsteorier er det kanskje et godt kjent allmennmenneskelig psykologisk trekk som gjør at mennesker som først begynner å snuse på slike teorier fort kan falle pladask for dem. Trekket jeg tenker på er at vi mennesker har en sterk tendens til å tro på påstander eller faktabiter som stemmer overens med ting vi tror på fra før, mens vi har en tilsvarende tendens til å avvise påstander eller faktabiter som bryter med oppfatningene vi har2.

Dette ble godt illustrert i siste episode av TV-programmet “Folkeopplysningen”, hvor programlederen lot en gruppe ungdommer fra FpU og en fra KrFU lese tekster for og imot salg av vin i butikk. Begge grupper fikk sitt syn forsterket - både når de leste en tekst som var positiv til vinsalg, og når de leste en som var negativ til vinsalg. Når en sterk mening er dannet - uansett hvilken - vil altså det meste av informasjon uansett i hvilken retning informasjonen heller bidra til å forsterke det standpunktet en person allerede har. Kanskje ikke så logisk - men veldig menneskelig. (Forsøket i Folkeopplysningen er selvsagt ikke selv grundig forskning, men det er en god illustrasjon på et fenomen som er bekreftet gjennom store mengder psykologisk forskning.)

Om vi ikke allerede har sterke meninger på et felt, kan vi altså la oss påvirke av ny informasjon, men om vi har gjort oss opp en mening, vil vi jo mer vi leser om saken ha en tendens til å bli drevet i en mer og mer ekstrem posisjon, og den holdningen vi har skaffet oss vil bli mer og mer innbitt. Dette er åpenbart en mekanisme som kan drive folk inn i konspirativ tenking.

En annen psykologisk mekanisme som er viktig å være seg bevisst i en diskusjon om konspirasjonsteorier, er vår status som såkalte "pattern recognizing animals" - mønstergjenkjennende vesener. Hjernene våre er laget for å kunne finne mønstre i et tilsynelatende kaos - ja de er faktisk så gode til å finne mønstre at de har en bestemt tendens til å oppdage mønstre også der hvor ingen finnes. Det er en vanlig oppfatning blant forskere at hjernen vår har utviklet seg slik evolusjonsmessig fordi det stort sett kan innebære en betydelig større fare å gjenkjenne et mønster for lite, enn det gjør å gjenkjenne et for mye. (Det er f.eks. et større problem å ikke se en tiger som lusker i gresset, enn det er å tro du ser en tiger der det ikke er noen.)3

Dersom man først har begynt å snuse på konspirasjonsteorier vil denne mekanismen - om man ikke er seg den bevisst og aktivt søker å motvirke den - fort gjøre at man vil få troen på konspirasjonen forsterket gjennom at man stadig ser sammenhenger mellom hendelser som i realiteten er urelaterte.

Det er vel naturlig å tro at slike mekanismer vil kunne bli ytterligere forsterket gjennom “ekkokammer-effekten” som enkelte har pekt på i forbindelse med utviklingen av subkulturer på internett4. Om du skulle begynne å tvile kan du dukke ned i en av et mylder av forum og nettsider (som gjerne også refererer og lenker til hverandre, noe som kan skape tilsynelatende imponerende referanselister uten at man har særlig mange gode kilder). Der kan du få din gamle tro bekreftet og dermed slippe ubehaget som ofte følger med kognitiv dissonans (å sitte med motstridende ideer i hodet samtidig).

Konspirasjoner på venstresida?
Ulike politiske retninger vil i ekstreme tilfeller kunne tendere mot ulike konspirasjonsteorier. På den politiske venstresida har jeg heldigvis inntrykket av at konspirasjonsteorier ikke står så sterkt, og at vitenskapelig tenkning kanskje også står sterkere enn på høyresida. Det finnes også noen undersøkelser som kan tyde på det (de er amerikanske, og i en norsk kontekst treffer de nok konservative Frp-typer heller enn liberale Venstrefolk)5. Mye av årsaken til det er nok at en del vitenskapelig kunnskap som det har blitt mye fokus på de senere årene - kanskje særlig klimaproblematikken - kan skape problemer for liberalistisk økonomisk teori. (Så har man selvsagt fortsatt problemer med konservative kristnes forhold til evolusjon o.l.)

Konspirasjonsteorier rundt etniske grupper har også i hovedsak et tilhold på høyresida. Muslimer har lenge blitt utsatt for slikt. romfolk er i økende grad utsatt for etnisk baserte fordommer. Selv om det i mindre grad er utviklet til storstilte konspirasjonsteorier rundt Rom i Vesten, finnes det nok av slike i Øst-Europa. Enkelte har påstått at det er grobunn for fordommer og konspirasjonsteorier på venstresiden på bakgrunn av Israel-Palestinakonflikten, men min erfaring er at det organiserte Palestinaarbeidet gjennom Palestinakomiteen, Fellesutvalget for Palestina og politiske partier er godt vaksinert gjennom antirasistiske holdninger, og en stor bevissthet om å skille mellom staten Israel og verdens jøder. De enkeltpersoner som finnes som ikke klarer å holde dette skillet (og de finnes selvsagt) blir fort marginaliserte, eller til og med ekskluderte.

HL-senterets rapport fra mai 2012 om nordmenns fordommer mot jøder og andre minoriteter viser riktignok en statistisk sammenheng mellom fordommer mot jøder og kritisk holdning til Israel, men den viser også at de som har fordommer mot jøder gjerne også har det mot muslimer og andre minoriteter.6 Utenrikspolitikken har slik sett mindre å si enn det faktumet at fordomsfulle mennesker gjerne er fordomsfulle på flere områder, og i forlengelsen at konspirative mennesker gjerne er konspirative på flere områder.

Men finnes det noen konspirasjonsteorier som det er bedre grobunn for på venstresida enn andre steder? Det gjør det åpenbart. Det er en del ting venstresida har til felles, som i utgangspunktet er sunne ryggmargsreflekser, men som i overdreven form kan gjøre at folk gjennom mekanismene beskrevet ovenfor kan falle for en konspirasjonsteori. Et element er en generell skepsis overfor USAs utenrikspolitikk. Historien har vist ganske grundig at USA som en global stormakt ikke kvier seg for å bruke statskupp, henrettelser og knep som ikke tåler dagens lys for å fremme sine interesser. Det er nemlig USAs geopolitiske interesser som først og fremst fremmes, uansett hvor altruistiske motivene påstås å være, slik det historisk har vært for de fleste stormakter.

En slik skepsis åpner naturligvis for tilsvarende liten skepsis mot fortellinger som setter USA, eller rettere USAs ledere i en skurkerolle, og er nok en medvirkende årsak til at noen har bitt på ulike varianter av den kjente 11. september-konspirasjonsteorien.

USA-skepsisen er selvsagt bare en variant av en mer generell skepsis overfor ulike former av udemokratisk maktkonsentrasjon. Det er viktig og riktig å være oppmerksom på mer og mindre organiserte nettverk og kontakter mellom næringslivstopper, og mellom disse og toppolitikere. Her kan det, og her har det foregått mye snusk.

Likevel kan dette ta overhånd for enkelte som konstruerer teorier om enorme skjulte nettverk som styrer det meste her i verden. Enten det nå er Illuminati, Bildebergere, Frimurere eller noen helt andre som plasseres i skurkerollen, har vi mange ulike varianter av konspirasjonsteorien om “det store hemmelige nettverket av maktmennesker som i skjul styrer verdensutviklingen”.

Heldigvis har ingen av disse konspirasjonsteoriene fått noe større gjennomslag på norsk (eller internasjonal) venstreside, men det er viktig å ta oppgjør med det som måtte finnes. Den eneste politiske konsekvensen slike konspirasjonsteorier har er å undergrave den reelle kritikken av amerikansk utenrikspolitikk, av korrupsjon og maktmisbruk. Jeg mistenker at verdens rikeste godter seg for hver aktivist som bruker ressursene sine på å tråle konspi-nettsider heller enn å organisere seg i politisk arbeid for å gjøre noe med de reelle problemene verden har.

Reelle konspirasjoner vs. konspirasjonsteorier
Når vi snakker om “konspirasjonsteorier” på denne måten, snakker vi altså normalt om innbilte konspirasjoner. Det finnes som kjent et gammelt munnhell som sier “Det at du er paranoid betyr ikke at de ikke er ute etter deg”, og like selvsagt er verdenshistorien full av reelle konspirasjoner. Hvordan skal man da skille reelle - eller i det minste ikke helt usannsynlige konspirasjoner - fra ville og irrasjonelle konspirasjonsteorier?

Vi kan jo kikke litt på de grovt sett to eksemplene vi har nevnt tidligere i artikkelen, og begynne med 9/11-konspirasjonsteorien. Utfordringen med å ta for seg denne er at den kommer i så mange ulike varianter hvor enkelte går svært langt. De mest ekstreme variantene av teorien kan påstå at det aldri var noen flykrasj i World Trade Center - flyene var hologrammer, passasjerene var bare fiktive mennesker som ikke eksisterte, de pårørende var skuespillere, og hele greia var en planlagt sprengning av tårnene i regi av Bush-administrasjonen. En mer moderat versjon av teorien er at Bush-administrasjonen var klar over Al Qaida planla angrepet, men lot være å gripe inn fordi det passet med deres planer7 Så har vi selvsagt mange varianter i mellom, og vi har selvsagt de som heller enn Bush-administrasjonen legger skylda på andre, som f.eks. Israel.8

Den som forsøker å diskutere med folk som mener at byggene ble sprengt, vil fort ende opp i lange ørkesløse diskusjoner rundt smeltepunktet for stål og branntemperaturen for flybensin, for ikke å snakke om det berømte WTC7 - et mindre bygg som også raste sammen som en konsekvens av de to skyskrapernes kollaps. Selv om eksperter kan avklare både det ene og det andre spørsmålet (f.eks. ble konstruksjonene selvsagt utsatt for mye større belastninger i kollisjonene enn bare brannen, og WTC7 ble skadet etter kollapsen av de to større skyskraperne på en slik måte at det ikke er urimelig at bygget ramlet sammen) gjør de mange ulike variantene av konspirasjonsteorien at det er lett for konspirasjonsteoretikere å bare "flytte målstengene" heller enn å oppgi konspirasjonen - om de da ikke faller tilbake på løsningen at slike eksperter må være en del av konspirasjonen. Samtidig er hendingen 11/9 2001 selvsagt såpass enestående at vi har liten presedens for å si noe om hva som er sannsynlig når bygninger blir utsatt for akkurat denne type påkjenninger.

Heller enn å gå inn i slike detaljdiskusjoner, som gjerne også baserer seg på den logiske feiltenkingen vi kan kalle dualisme - dvs. at det bare finnes to mulige forklaringer på et fenomen, slik at man kan bevise den ene gjennom å motbevise den andre9, vil det i de fleste tilfeller være mer givende å løfte blikket. I virkeligheten er det jo ikke slik at dersom det skulle vise seg å være en eller flere feil i en offisiell forklaring, er konspirasjonen det eneste alternativet. Heller enn at verden består av et valg mellom a og b, består den ofte også av de mulige forklaringene, c, d, e og f. Mange tilhengere av konspirasjonsteorier bruker mye krefter på å finne problemer med den "offisielle" forklaringen/versjonen. De har da gått i den logiske fellen det er å glemme at man ikke bare må finne argumenter mot en alternativ teori, men at man faktisk må finne reelle argumenter for sin egen teori. Forøvrig har de færreste av oss (inkludert konspirasjonsteoretikerne) fagkunnskaper rundt konstruksjonsteknikk, materialfysikk etc. til å kunne ha noen meningsfull faglig diskusjon om slike detaljspørsmål.

Man bør heller se på den store helheten, på hvor omfattende en slik konspirasjon måtte være, på sannsynligheten for at noen skulle klare å gjennomføre noe slikt, på at ingen skulle plapre, og på hvorvidt omfanget av konspirasjonen virkelig står i forhold til hva konspiratørene kunne håpe å oppnå. De ekstreme variantene av konspirasjonsteorien faller nok for de fleste på sin egen urimelighet. At man får så mange ulike mennesker til å gå sammen om en slik aksjon, og til å holde kjeft er så lite sannsynlig at man gjerne kan sette merkelappen umulig på det for alle praktiske forhold. Selv de "myke" variantene framstår som lite sannsynlige. Når man ser på Bush-administrasjonens inkompetanse i tiden etter 11. september og i krigføringen i Irak og Afghanistan, og hvordan disse aksjonene på ingen måte gikk etter planen og fikk masse utilsiktede konsekvenser, fremstår det ikke som spesielt merkelig at de ikke fanget opp de faresignalene som var kommet om mulige terroranslag. I virkelighetens verden er slurv, feil og tidvis inkompetanse helt vanlig - det er bare i konspirasjonsteorienes verden at storstilte operasjoner kan planlegges og gjennomføres helt etter planen og i skjul for hele verden.

De virkelige konspirasjonene er til sammenligning små og puslete - et og annet statskupp i Latin-Amerika eller Asia, noe skjult støtte til en geriljagruppe eller opposisjonsfigurer her og der - og de kommer gjerne fram til slutt også - noen før (som Iran/Contras), noen senere f.eks. gjennom USAs offentlighetslovgivning.10

På samme måte har vi det med de mektige nettverkene eller organisasjonene som visstnok styrer verden. Selvsagt finnes det udemokratiske maktstrukturer og kontakter mellom mektige finansfolk og toppolitikere. Det er også gjort vitenskapelige analyser av slike nettverk. New Scientist refererte i 2012 en vitenskapelig analyse av verdens mektigste selskaper som viser en svært sterk økonomisk maktkonsentrasjon. Denne konsentrasjonen fant man ikke i Frimurerlosjen, eller det ikke-eksisterende "Illuminati", men i verdens største finansinstitusjoner.11

Men i virkelighetens verden snakker vi om mindre konspirasjoner, eller om løse nettverk, og mange ulike former for kontakter, om folk som kan ha vekselvis sammenfallende og motstridende interesser - om et system som vi gramsciansk kanskje kan beskrive som "organisk". Vi snakker ikke om en stramt organisert konspirasjon som i skjul styrer de fleste av verdens begivenheter. Det kan godt være at enkelte toppolitikere lar seg overtale til et og annet av en storkapitalist på et Bildebergermøte, men det er bare et av mange fora og ulike konstellasjoner hvor verdens mektige møtes. Å tro at Bildebergerkonferansen er et viktigere internasjonalt kontaktpunkt for verdens utvikling enn f.eks. G8, Verdensbanken, IMF eller SCO for å nevne noen, viser en svært begrenset forståelse for den politiske virkeligheten. I de fleste land trenger heller ikke superrike bedriftseiere å dra på en internasjonal konferanse for å få snakket formelt eller uformelt med en parlamentariker eller statsråd - det skjer helt åpent, hele tiden - ja noen banksjefer sender bare en SMS til statsministeren for å fortelle hva slags redningspakker de trenger...

Så hvordan skiller vi de irrasjonelle konspirasjonsteoriene fra mulige reelle konspirasjoner. I tråd med det jeg har skrevet over her mener jeg det er noen punkter som bør få varselbjeller til å ringe. Sannsynligheten er stor for at teorien du hører om er en konspirasjonsteori dersom:

- den omfatter et stort antall mennesker.
- den er godt organisert
- den foregår over svært lang tid
- den krever planlegging på et enormt detaljnivå
- konspiratørene framstår tilnærmet ufeilbarlige
- tilhengerne av konspirasjonsteorien framstår som noen utvalgte få som har sett lyset, mens flertallet av verdens befolkning narres
- konspirasjonsteoretikerne framstår som et sektlignende miljø
- konspirasjonsteoriene framsettes ikke av forskere og fagfolk, og har lite støtte i fagmiljø

Dersom et eller flere av disse kjennetegnene passer på ideen om en konspirasjon du får presentert, er den sannsynligvis ikke reell. Dersom konspirasjonen ikke passer inn i dette bildet, betyr det selvsagt ikke at den er reell, men det betyr at den er mer sannsynlig enn de gigantiske og voldsomt omfattende konspirasjonene vi innimellom får presentert gjennom bl.a. de konspirasjonsteoriene vi har diskutert i denne artikkelen. Dypest sett er likevel forskjellen mellom reelle konspirasjoner og slike konspirasjonsteorier den samme som mellom vitenskap og pseudovitenskap. Der vitenskapen systematisk utsetter sin egen hypotese for kritisk undersøkelse og forsøk på å motbevise den, samt å se på om det finnes enklere forklaringer på de dataene man har, handler det i pseudovitenskapen bare om å stadfeste og bekrefte en konklusjon som man er kommet fram til allerede før den kritiske gjennomgangen begynte, og man leter deretter bare etter informasjon for å bekrefte den, og ikke etter enklere forklaringer, eller fakta som kan motbevise teorien.

Fotnoter
1. Se f.eks Michael Shermer - Why Smart People Believe Weird Things for en innfallsport til denne problemstillingen.

2.  Denne tendensen kalles på engelsk ofte “Confirmation bias”.

3.  Dette å se mønster hvor ingen er, kalles ofte Apophenia, et uttrykk som ble tatt i bruk i 1958 av Klaus Conrad.

4.  Se f.eks. Lars Gules bok “Ekstremismens kjennetegn”, eller Øyvind Strømmens “Det mørke nettet” som beskriver enkelte høyreekstreme miljøer som opererer på denne måten på nett.

5.  Jeg tenker her særlig på Gordon Gauchat, Politicization of Science in the Public Sphere, American Sociological Review 77(2) 167–187, på nett på http://www.asanet.org/images/journals/docs/pdf/asr/Apr12ASRFeature.pdf. Studien peker forøvrig på at “moderate” har konsistent liten tillit til vitenskap, noe som igjen kan indikere at tendensen til å tro på konspirasjonsteorier og andre oppfatninger som bryter med vitenskapelig kunnskap er relativt løsrevet fra politisk ståsted, selv om hvilke konspirasjonsteorier man evt. måtte tro på naturlig nok kan ha en sammenheng med politisk ståsted.

6.  Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter, HL-senteret 2012, på nett på http://www.hlsenteret.no/aktuelt/2012/HL_Rapport_2012_web.pdf

7. For en kortfattet oversiktlig gjennomgang om hva denne og mange andre konspirasjonsteorier går ut på, kan man f.eks. se i Joel Levy, 2007, Konspirasjonsteorier, Forlaget Orion, selv om undertegnede langt fra alltid vil gå god for Levys anslag for hvor sannsynlige ulike teorier er.

8.  For en gjennomgang av hvordan jødene er forsøkt beskyldt også for dette, se gjerne Tor Bach, Zion vises kamikazebombere, i Pettersen og Emberland (Red.), Konspiranoia, Humanist Forlag, (2. opplag 2011).

9.  På engelsk kalles denne logiske feilslutningen ofte “either-or”, “the fallacy of negation” eller “the false dilemma”. Dersom du ønsker å skaffe deg en kjapp oversikt over denne og mange andre vanlige tankefeil kan Michael Shermers How Thinking Goes Wrong anbefales, som blant annet finnes i boken Why People Believe Weird Things, av samme forfatter (Henry Holt, 1997).

10.  For innsikt i avgraderte dokumenter om amerikansk politikk kan The National Security Archive hog George Washington University anbefales. (http://www.gwu.edu/~nsarchiv/) Bl.a. avslører dokumenter fra Nixon/Kissinger-tiden USAs involvering i kuppet mot Salvador Allende i Chile (http://www.gwu.edu/~nsarchiv/NSAEBB/NSAEBB110/index.htm).

11.  Se New Scientist, The Capitalist Network that Runs the World http://www.newscientist.com/article/mg21228354.500-revealed--the-capital...