Det gamle bondesamfunnet


HERREN VA GAMMAL JA: Gamle dager, her ved Setesdal.

Jeg er født i 1977, og er vokst opp på den norske landsbygda. I min oppvekst fikk jeg såvidt oppleve den siste resten av det gamle norske bondesamfunnet - et samfunn som i dag er forsvunnet.

Mine besteforeldre drev gården jeg vokste opp på i hele oppveksten min. I perioder hvor moren min studerte og jeg var på gården, ble jeg ofte passet på av broren til oldefaren min, som selv var barnløs og bodde i den ene av de to hovedbygningene på gården (gården var tidligere delt, men så slått sammen igjen når min morfar overtok drifta).

Han satt ofte og leste for meg, ikke sjelden fra Sigurd Lybecs tegneserie "Jens Von Bustenskjold" om en selvoppnevnt adelsmann på den gamle norske landsbygda.

Det slår meg at det samfunnet min grand-grandonkel (og søskenflokken hans) og andre som var født rundt forrige århundreskiftevokste opp i, var rimelig likt det vi kunne lese om i Lybecs serie, og var et bondesamfunn som på mange måter hadde vært ganske uforandret i århundrer. I min oppvekst rakk jeg såvidt å se de siste restene av dette samfunnet. I dag er det borte.

Et innblikk i dette samfunnet kan vi også få ved lese teksten til denne humoristiske "bygdasangen", utgitt av Ungdomslaget Haabet:


Før hver jul var det god gammeldags juletrefest for barna - hvor absolutt alle i bygda dukket opp. Hvor tradisjonelle leker ble danset rundt juletreet av både barn og voksne, og hvor samtlige aldersklasser var representert.

Ti år senere gikk jeg på offentlige bygdafester. Det tradisjonelle bildet hadde allerede endret seg - bygdafestene var nå i stor grad en sak for ungdom (ofte også i alderen 15-18, før de kom inn på puber og diskotek), men på enkelte fester - kanskje særlig gammeldansfester - fantes det fremdeles rester av den gamle generasjonsfesten.

Et annet kjennetegn på dette samfunnet er at man har et sosialt fellesskap og organisasjoner (idrettslag, ungdomslag, sanitetsforening, avløserlag etc.) som er bygd på et geografisk fellesskap, et relativt lite geografisk fellesskap heller enn et interessefellesskap - helt annerledes i forhold til hvordan mange tenker på slike fellesskap i dag.

Det henger selvsagt også sammen med at de fleste hadde mye til felles. De fleste var bønder, de sosiale skillene innad var der, men de var ikke store nok til at man fikk noen egentlige klassemotsetninger. Om noen i miljøet hadde en litt overordnet rolle var det ikke mange nok av dem til at de utviklet noe eget adskilt miljø. Alle i bygda omgikk hverandre sosialt. (Nå tenker jeg altså på det gamle småbondesamfunnet, og ikke på ulike tidlige industrisamfunn, bergverk etc.)

Det var også en utstrakt dugnadsaktivitet. Når noen skulle bygge fjøs, garasje etc. var det vanlig at venner og naboer bidro (selv om man ikke kan sammenligne det med noen "Amish barn raising"). Betalingen kom i form av gjentjenester en senere gang. Forsøk på å betale ville bli avvist på det sterkeste. I høyden kunne det skje gjennom en ekstra oppmerksomhet til jul - f.eks. en flaske Cognac - det ville være tillatelig.

Den samme type gjensidig dugnad hadde man delvis også i slåttonna, selv om det at alle gårdene må gjøre de samme oppgavene samtidig legger begrensinger på graden av dugnad. At to-tre gårder samarbeider ift slåttonna og deler på noe utstyr var likevel ikke uvanlig, men akkurat dette siste samarbeidet utviklet seg kanskje mer etter hvert som det ble mer dyrt teknisk utstyr i bruk på gårdene - traktor og tilhørende redskap.

I stor grad var det nok en æressak å hjelpe naboen. I en viss grad kan kanskje denne dugnadsaktiviteten minne litt om gaveøkonomien Karl Polanyi beskriver i Melanesiske øysamfunn i "The Great Transformation". Beskjedenhet, hjelpsomhet og arbeidssomhet var viktige dyder. Det er kanskje fler enn meg som har opplevd den noe bisarre runddansen når f.eks. en bakstkjerring har bakt noe til en veninne (på bestilling), hvorpå veninnen forsøker å betale for posen med lefser. Det utvikler seg til et merkelig rituale hvor "produsenten" hardt nekter å ta imot betaling, mens "kunden" like hardt nekter å ta imot noe gratis. Virkelige konflikter kan her oppstå når veninneforholdet kanskje er litt perifert og begge parter nekter å gi seg. Jeg har ikke sett det komme til håndgemeng, men på overflaten kan det virke like rundt hjørnet med 50-lapper som nermest kastes mot avvisende håndflater.

I et slikt litt tettere samfunn var det heller ikke slik at man trengte noen unnskyldning for å besøke noen andre i bygda. Det var helt vanlig at eldre folk gikk litt rundt fra gård til gård for kaffebesøk. Selv i de tilfellene det var snakk om bygdeoriginaler kunne man ikke si nei (men man kunne selvsagt, dersom man var innendørs, slukke lyset, låse døra og late som man ikke var hjemme.)

Det er selvsagt mange årsaker til at dette samfunnet i dag er borte. I mange bygder har folketallet gått ned, men selv der det ikke har det er mye av fellesskapet borte. Antall gårdsbruk er kraftig redusert, slik at man ikke har et fellesskap rundt arbeid og oppgaver rundt gårdsdriften. Folk som bor i samme bygd har mange ulike jobber og hverdagsutfordringer. Barnekullene er blitt mindre og mye av det fellesskapet som oppstår rundt barn er også blitt mindre og mindre kontinuerlig i mindre bygder. Det er nok likevel i et fellesskap rundt barna at noen av elementene tidvis kan dukke opp igjen hvis man skulle ha store barnekull i en periode.

Bedre kommunikasjon gjør selvsagt også at det er mye enklere å ha sosiale forhold til folk som bor lenger unna. En dagstur på en kjerrevei for 100 år siden er en svipptur på en asfaltert fylkesvei i dag. Dermed får vi fragmentert bygdesamfunnene på en måte som ligner mer på det vi kjenner fra større samfunn, og utviklet miljøer som er mer mangfoldige sosialt - på godt og vondt.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering