Lettvint elitepopulisme


Etter at det har kommet en internasjonal universitetsranking hvor de norske universitetene ikke gjør det så bra, har mange - både akademikere og politikere - kastet seg på noe jeg vil kalle en lettvint elitepopulisme.

Poenget for norsk forsknings- og utdanningspolitikk bør være hvor mye og hvor god utdanning og forskning vi får ut av de ressursene vi bruker på sektoren totalt - ikke hvor høyt det ene eller det andre universitetet som bare utgjør en liten del av all norsk forskning og høyere utdanning når på den ene eller andre internasjonale rankingen basert på ulike varianter av enkelt kvantiserbare indikatorer.

I Norge i dag foregår forskning og høyere utdanning på 8 universiteter, en 30-40 høgskoler (avhengig av hvilke type høgskoler man regner inn), og flere ulike forskningsinstitutter. Det er kvaliteten og omfanget på det brede arbeidet som blir gjort på alle disse institusjonene som er avgjørende for hvordan Norge vil møte en framtid som krever økt innsats på forsknings- og høyere utdanningsområdet.

Et ensidig fokus på en, eller et lite knippe eliteinstitusjoner vil være et blindspor, dersom det ikke bidrar til noen forbedring i sektoren som helhet. Erfaringer fra land som har gått foran oss i elitesatsing viser at det ikke er noen automatikk i det.

I følge en av Tysklands fremste sosiologer, Richard Münch har den tyske satsingen på eliteuniversiteter fungert kvelende på den akademiske kreativiteten. I boka “Die Akademische Elite” fra 2008, dokumenterer han at de institusjonene som har fått ekstrabevilgninger gjennom eliteprogrammer produserer relativt mindre enn andre institusjoner. Heller enn å være en økt satsing på kunnskap kan elitesatsinger være rett og slett å kaste forskningspenger ut av vinduet.

Det norsk forskning og høyere utdanning trenger er en økning av grunnbevilgningene og en faglig styring, slik at f.eks. forskere kan styre forskningsressursene dit de på bakgrunn av sin vitenskapelige kunnskap, mener de gjør best nytte for seg. Da kan vi få mer og bedre forskning. I tråd med dette må fagkunnskapen vektlegges og de demokratiske styringsstrukturene som tradisjonelt har stått sterkt på universiteter og høgskoler må styrkes.

En slik økning av basisbevilgningene må komme som en erstatning for mål- og resultatstyringen som i dag styrer mye av sektorens tildelinger etter enkle tellekantkriterier, heller enn faglige vurderinger.

Innlegg i Høgskoleavisa 14/2012

Mange gode poenger, Ronny!

Det er også verdt å ta med seg at det ikke står så aller verst til med forskninga i Norge, verken når gjelder penger eller resultater. NIFU sin årlige indikatorrappor viser at:

- Vi har samme vekst i forskningsbevilgningene som sammenlignbare land, til tross for at sektoren og høyresida forsøker å skape et annet inntrykk: Veksten i utgifter til forskning og utvikling USA og EU vært på to til tre prosent årlig i periode siden 2000. Norge har hatt vekst på 32 prosent siden 2005, noe som betyr ligger over land som for eksempel store forskningsnasjoner som Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Veksten fra 2012 til 2013 blir på 2,2 prosent.

- Våre regioner er blant de beste i Europa: Norges to største FoU-regioner (Trøndelag og Oslo og Akershus) er på femte og sjetteplass på listen over blant de aller mest FoU-intensive regionene i Europa målt mot folketallet. København er best.

- Vi publiserer stadig mer (ikke at det er et hellig mål): I tidsrommet 1981?2011 ble det globalt publisert i alt drøyt 23 millioner vitenskapelige artikler. Norges andel i 2012 utgjorde 0,63 prosent, en økning fra 0,61 prosent i 2010 og fra 0,53 prosent for 10 år siden.

Alt dette kan leses hos NIFU: http://www.nifu.no/Norway/SitePages/Fullstory.aspx?ItemId=25&ID=3037

Det viser vel bare nettopp det poenget at dersom du velger ut den rankingen eller de tellekantene du vil, kan du stort sett få til å lage deg det bildet du vil :)

Sant nok, men jeg tror likevel at Indikasjonsrapporten til NIFU er den beste sammenstillingen av målinger, statistikk og fakta om forskning. Den forteller at høyresidens svartmaling av ståa er sterkt overdrevet. Sektoren selv gjør bare jobben sin som særinteresse når de klager og ber om mer. Det er helt legitimt.

litt off topic men: jeg leste på wiki at marte michelet er med i Rød Ungdom.
Stemmer det?

Hun er jo 37 år, er ikke ungdom da lenger vettu :-)

http://no.wikipedia.org/wiki/Marte_Michelet

Det stemmer nok ikke nei. Jeg husker ikke aldersgrensa til RU i farten, men er rimelig sikker påat den er under 30...

Hold deg til engelskspråklig Wikipedia enn så lenge, den holder høyere nivå :)

Forresten, Robert - driver du og kaller meg "særinteresse"? *Förvånad*

Jeg tror nok politikere må bli flinkere til å faktisk ta debatten om i hvor stor grad forskning og høyere utdanning er et svar på framtidas utfordringer og deretter ta konsekvensen av sine meninger. I dag er det mye festtaler ingen tør si imot, men handlingen står ikke i forhold.

(Jeg er forøvrig helt åpen for at det er mye annet enn UH-sektoren som må til i framtida også, og det er ikke selvsagt at "mer forskning" er svaret på alle problem, men jeg savner (som alltid) mer ærlig uenighet og mindre floskler.)

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering