Den ambivalente russer


FEIRES FREMDELES: Mange statuer er borte, men men god del står også igjen. Her fra en park ved en jernbanestasjon i St. Petersburg, Leningrad. (Klikk på foto for fullfigur).

Hvorfor stemmer så mange russere på Vladimir Putin, og hvorfor har mange russere et overraskende positivt syn på Sovjetunionen?

Mange nordmenn, og ikke bare nordmenn - mange vestlige generelt sliter nok en del med å forstå russerne. Hvordan kan en mann som Vladimir Putin oppnå en slik støtte som han har fått. Hvordan kan han til og med bedrive revisjonistisk historieskriving som delvis renvasker stalinismens grusomheter, og faktisk oppleve at det finner gjenklang hos store grupper av russere?

Ja - hvordan kan det ha seg at det eneste opposisjonspartiet som faktisk har noen oppslutning å snakke om er nettopp kommunistpartiet? Hvordan rimer dette med det bildet vi har av russerne fra 90-tallet som lengtet etter friheten og styrtet det autoritære regimet med en gang Gorbatsjovs refomer løsnet på jerngrepet?

Hvorfor har så mange russere et ambivalent forhold til Sovjet-fortiden, som gjør at de ikke bare fordømmer den, men faktisk helt motsatt framhever deler av den som noe positivt?

At russere har et svært ambivalent forhold til sin fortid, skal man ikke reise mye i landet for å se. Det holder forøvrig å se på kartet. Selv om mange byer og områder oppkalt etter gamle Sovjet-ledere, er langt fra alle omdøpt. Selv om byen Leningrad i dag heter St. Petersburg, heter distriktet fremdeles Leningrad, og andre byer som f.eks. Togliatti er fortsatt oppkalt etter gamle lokale eller internasjonale kommunistiske storheter. Mange gamle statuer av Lenin, Marx og andre er som kjent fjernet, men en god del står også fortsatt igjen. Ved togstasjonen hvor Lenin ankom St.Petersburg under revolusjonen står det den dag i dag en flott park til ære for ham med en statue i kjent positur (se fig.). Sentralt plassert i Moskva kan du fortsatt se Marx, og hammer og sigd pryder bygninger (for ikke å snakke om t-banestasjoner) både her og der.

Det har altså ikke vært noen entydig stemning for å kvitte seg med minnene om Sovjettiden i Russland. Det har nok flere årsaker, noen av dem godt kjente, andre mer glemte. Mange har påpekt at Russland aldri har kjent annet enn autoritære styresett. Kanskje kan de samme mekanismene som gjorde det så lett for Stalin å reetablere et tsarlignende styresett med seg selv på toppen, også gjøre det lett å få aksept for en “sterk mann” i dag.

Et annet moment er at det aldri var noe klart brudd med Sovjetunionen i Russland. I motsetning til andre land (som f.eks. de baltiske statene) som hadde opplevd Sovjetperioden som en fremmed okkupasjon, var russerne et priviligert folkeslag i Sovjetperioden, og opplevde den på mange måter som en glanstid. Det er i realiteten tre ulike elementer som kan pekes på som årsaksforhold her: 1) Sovjetsystemet ble skapt i Russland av russere, og russerne var som sagt på mange måter relativt priviligerte i østblokken. 2) Ideologien ble tidlig omgjort fra internasjonalisme til nasjonalisme, noe som gjør at en nåtidig nasjonalisme også vil peke tilbake mot Sovjettiden. 3) Sovjetunionen ble mer eller mindre fredelig avviklet i tråd med sin egen konstitusjon, det var ingen revolusjon som det f.eks. var i Romania.

Det nasjonalistiske elementet skal man nok ikke undervurdere. Den russern jeg snakket med under mitt korte besøk i landet som tydeligst ga uttrykk for et savn ift. sovjettiden gav ellers uttrykk for både en begrunnelse og holdninger forøvrig som jeg i Norge heller ville forbundet med Frp enn sett på som venstreorienterte. Den sovjetiske nedkjempingen av Hitler-Tyskland og nazismen står også svært sterkt i den kollektive nasjonale russiske bevisstheten.

Vi må nok i tillegg også ta med oss at selv om Sovjetunionen var et undertrykkende og autoritært regime, var ikke det hele historien om landet. I perioder kunne faktisk Sovjetunionen by på en vekst og utvikling som var historisk enestående. Det var blant annet derfor at Sovjetunionen var en attraktiv modell for mange 3. verden-land etter avkoloniseringen også. På tross av borgerkrig, verdenskrig og motarbeidelse fra vestlige makter kunne de by på industrialisering og modernisering fra et lutfattig bondesamfunn til en global stormakt i løpet av en generasjon. I dag hører vi mye om den ineffektive planøkonomien i Sovjetunionen, og selv om det er mye sant i det, er det vanskelig å underslå at den i perioder tvert imot var uhyre effektiv. Det var nok denne økonomiske utfordringen som bekymret de vestlige statene betydelig mer enn eventuelle menneskerettighetsbrudd. (USA hadde jo som kjent en “bakgård” i Latin-Amerika som ikke alltid stod særlig tilbake for Sovjetunionens tilsvarende i Øst-Europa hva angikk brutalitet.)

Så selv om Sovjetunionen var brutalt, var det nok kanskje ikke fullt så entydig brutalt som vestlig propaganda skulle tilsi. Som Moshe Lewin skriver i “The Soviet Century” - en gjennomgang av Sovjetunionens historie:

”When it transpires, for example, that the human losses attributed to [Stalins] crimes also include major demographic losses expressed in estimates of unborn children, one can only scratch ones head in disbelief. … [Without them] we are left with quite enough horrors to condemn what needs to be condemned...”

Så må vi også ta med i beregningen at selv om vi i Norge i 2012 ser på frie valg og rettsstat som en selvfølge, har det historisk vært unntaket heller enn regelen hva stater angår. Sammenlignet med de fleste av verdens stater i forrige århundre kom nok ikke Sovjetuinonen spesielt ille ut. I hverfall om vi ser bort fra den verste terroren under Stalin-tiden - det var nok utvilsomt en periode der Sovjetunionen kom særskilt ille ut, men den var heldigvis kortvarig i forhold til Sovjetunionens levetid.

Men den kanskje viktigste, men mer glemte, eller kanskje her i Vesten aktivt fortrengte årsaken, er det som skjedde umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd på 90-tallet.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble Russland utsatt for en lang rekke radikale hurtige liberalistiske økonomiske reformer. En såkalt “sjokkterapi” som ble anbefalt av USA og IMF, godt beskrevet i Naomi Kleins “Sjokkdoktrinen”. Resultatet av denne nyliberale revolusjonen er i dag godt kjent. Et fåtall ble ekstremt rike, mens flertallet av russere sank ned i fattigdom.

Russisk BNP falt kraftig etter Sovjetunionens kollaps, noe denne grafen fra Wikipedia illustrerer:

En kanskje enda bedre illustrasjon er denne, som sammenligner BNP i Sovjetunionen med den til de tidligere Sovjetrepublikkene etterpå:

Vi ser at det tok over 15 år før de tidligere sovjetrepublikkene kom seg opp på nivået Sovjetunionen var ved sitt fall. Likevel tar ikke slik statistikk hensyn til økonomisk ulikhet - dvs at gjennomsnittsrusseren ble enda fattigere i løpet av 90-tallet, samtidig som veksten de siste 10 årene langt fra har kommet alle russere til gode, slik denne artikkelen fra The Guardian, basert på en rapport fra “Moscow's Higher School of Economics (HSE)” forteller.
http://www.guardian.co.uk/world/2011/apr/11/russia-rich-richer-poor-poor...

For både Russland og de andre tidligere sovjetrepublikkene, betydde ikke 90-tallet bare økonomiske problemer - det gikk på livet løs, som vi kan se på denne grafen over befolkningsnedgang:

Dersom denne skulle bli brukt til anklager om folkemord på samme måte som lignende statistikk ble brukt under deler av Sovjettiden, ville man kunne stemple den økonomiske nyliberalismen som en av historiens mest blodige ideologier. Dersom man fortsetter vekstraten man hadde fra 65 fram til Sovjetunionens oppløsning og sammenligner denne med det reelle befolkningstallet i 2006, ser man fort at her har man gått miste av rundt regnet 40 millioner mennesker i løpet av en 15-årsperiode med liberalistisk politikk. En del døde, en del ble nok aldri født. (Men jeg er nok enig med Moshe Lewin i at den type anklager er tåpelige - det er alt for lettvint å bruke demografi på denne måten.)

Her har vi en lignende graf som tar for seg bare Russland:

Gjennomsnittlig levealder gikk også kraftig ned, og barnedødligheten opp på 90-tallet, som du kan se av denne tabellen fra Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_Russia#Vital_statistics

Det er derfor ikke så rart at det alle russiske politikere advarer mot, og tar avstand fra, ikke er Sovjetunionen, men 90-tallets økonomiske sjokkterapi, med kriminelle oligarker som utnyttet det fulle frislippet av økonomien, og den korrupsjonen som fulgte med. Dette er en viktig årsak til at Sovjetunionen ikke blir så demonisert i Russland - for det historiske alternativet de fleste russere kjenner til oppleves som vel så ille. Jeg mistenker at Putin oppnår en viss støtte fordi han framstår som en slags gyllen middelvei. Ikke fullt så autoritær som sovjetlederne (med mulig unntak for Gorbatsjov og kanskje Krustsjov), og heller ikke er like løssluppen og liberalistisk som Jeltsins tragiske 90-tall.

Men er det de eneste to valgene russerne har?

Selv var jeg tidlig i tenårene da 80-tallet ble 90-tall, og jeg hadde nok en slags barnslig og naiv ide (men nok en ide som også ble delt av mange betraktelig mer voksne enn meg), hvor jeg trodde på Glasnost, og hadde en tro på at både øst og vest kunne innrømme at de respektive systemene deres ikke var feilfrie, og at vi kanskje kunne få et samfunn som kombinerte det beste av de to systemene - en kombinasjon av vestlige sosiale friheter og østlige sosiale velferdsordninger. På mange måter ligner det på det jeg den dag i dag tenker på som den egentlige marxismen - en verden hvor “den enkeltes frie utvikling er betinget av alles frie utvikling” (Marx, fra det Kommunistiske Manifest).

Gjennom en viljens optimisme tror jeg fremdeles det er mulig. Kina har jo lyktes med det motsatte - kapitalistisk økonomi og autoritært styre. (Det samme har jo i parentes bemerket alle fascistiske land, og vestligstøttede militærdiktaturer.) Da bør det motsatte også være mulig - demokratisk styre og demokratisk økonomi!

Det ser derimot ut som russerne må vente enda en stund på noe slikt. Det samme ser det ut som resten av oss må. Om ikke occupy, los indignados og det globale opprøret som har spredd seg i lys av den arabiske våren får endret også noen grunnleggende økonomiske strukturer da. Dersom det hadde vært enkelt å spå samfunnsomveltninger, hadde de gjerne ikke skjedd, så vi får bare se.

Oppdatert: Noen flere bilder som viser hvordan sovjetsymboler fremdeles preger Russland:











hvor i Russland var du?

Hvem reiste du sammen med?

Hvor lenge var du der?

Det var en ferietur, og ingen studietur i så måte, men man plukker da opp litt uansett når man har interessen. Vi var et lite reisefølge med nordmenn som besøkte både St. petersburg, moskva og en del andre steder i løpet av et par ukers tid.

Jeg tror det er viktig å påpeke at kampen for frihet i øst-europa og Soviet Unionen primært var en kamp mot diktatur, og undertrykkelse av ting som ytringsfrihet. Det var ytterst få som gikk til gatene for å protestere mot et offentlig helsevesen eller gratis skolegang. I vår moderne tid har vi et syn på disse samfunnene som er utrolig merkelig. Det settes likhetstegn mellom den autoritære stalinistiske politikken som ble ført, og resten av den sosialøkonomiske politikken i landet. Dermed får vi også en snever forståelse av vanlige folks holdning til hele situasjonen. Den finnes idag mange mennesker innenfor Russland (også mennesker som protesterte mot det diktatoriske styret av landet) som åpenlyst sier at levestandaren (målt i tilgang til ting som helsetjenester, skole, mat, hus, etc) ikke har blitt særlig bedre, og på mange områder har utviklingen gått feil vei.
Men med det synet som finnes i dagens verden, blir det som om man må velge mellom det moderne privatstyrte russland eller stalinismen. Men et slikt syn vil man aldri kunne forstå hvorfor noen russere sier det var bedre før. Svaret ligger i at den sosialøkonomiske politikken ikke er avhengig av den autoritære stalinistiske politkken.

Er nok helt enig der, Anonym, og det er jo litt det perspektivet jeg forsøker å dra opp også.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering