Kampen mot EUs tjenestedirektiv

Kronikk i Adresseavisen 23.1.2007 (I hovedsak basert på et par eldre kommentarer som også finnes her på Omicronline.org)

EUs tjenestedirektiv ble vedtatt i EU-parlamentet 15. november 2006. Direktivet har vært det mest kontroversielle i EUs historie.

Det er særlig prinsippet om fri etableringsrett og det såkalte "opprinnelseslandsprinsippet" som har vært sterkt framme i debatten, og gjort direktivet så omstridt. For å få et mer liberalisert tjenestemarked med større mobilitet og mer konkurranse, ville det opprinnelige direktivforslaget forby en rekke tiltak som i dag bidrar til å regulere næringsvirksomhet på nasjonalt nivå i EUs indre marked.

Opprinnelseslandsprinsippet innebærer at lovgivningen i landet hvor en bedrift er registrert skal legges til grunn, og gjelde i alle avtaleland hvor bedriften tilbyr sine tjenester. Det er også opprinnelseslandets myndigheter som skal påse at denne lovgivningen overholdes. Dette prinsippet gjør det tilnærmet umulig for nasjonale myndigheter å føre kontroll med tjenester som utføres i landet, og åpner slik for enda mye mer sosial dumping enn vi allerede har sett. Det er nettopp derfor fagbevegelsen har sloss så hardt mot direktivet.

Direktivet som er fremforhandlet mellom sosialdemokratene og de konservative i EU-parlamentet, og som nylig ble vedtatt, er et kompromiss som har et innhold som er svært ullent og som alle forhandlingsparter i EU har tolket til "sin" fordel. Opprinnelseslandsprinsippet blir ikke nevnt bokstavelig, men er det svært uklart hvor mye av innholdet i det som er igjen i den foreliggende teksten.

Blant annet har Malcolm Harbour fra den konservative gruppen uttalt i EU-parlamentet at "når det gjelder Artikkel 16 (om opprinnelseslandsprinsippet) har vi ikke endret substansen i denne", og en Rapport fra Ny Agenda i København sier at 80 % av Opprinnelseslandsprinsippet er igjen.

Offentlige tjenester blir det også påstått er unntatt fra tjenestedirektivet. Avtalen skiller mellom såkalte ”tjenester av allmenn økonomisk interesse” (SGEI) og ”tjenester av allmenn interesse” (SGI), der sistnevnte fritas fra alle forpliktelser fra tjenestedirektivet. Så skulle vel alt være i orden i forhold til for eksempel helse og utdanning?

Så enkelt var det nok ikke. Helse er unntatt, men der kommer EU snart med et eget direktiv. Ellers kom EU-kommisjonen i vår med en presisering med hensyn til hva som hører inn under de to kategoriene. En sektor vil falle inn under SGEI så lenge den har aktører som driver kommersielt. I Norge har vi som kjent private aktører innen både utdanning og andre områder for offentlig virksomhet, og det blir da straks mer uklart hvorvidt også disse sektorene vil falle inn under tjenestedirektivet.

Med en såpass lite konkret lovtekst vil Tjenestedirektivet fort havne der alle flytende lovtekster havner – i retten. Den egentlige avgjørelsen omkring hva tjenestedirektivet betyr for lønns- og arbeidsforhold i Norge og Europa, vil ikke bli avgjort før direktivet har gått runden innom EF-domstolen. Med tanke på de avgjørelsene den domstolen tidligere har truffet, er det heller tvilsomt om en slik prosess vil gå i favør av de som ønsker muligheten til demokratisk kontroll og regulering av tjenesteytere.

Resultat et av en slik politikk er en overføring av beslutningsmyndighet fra folket til domstolene. Slik sett kan tjenestedirektivet fungere som en trojansk hest, som innfører sosial dumping via en bakvei, uten at de reelle konsekvensene av direktivet noen gang er oppe i en demokratisk prosess.

Når "Euro-LO" og andre skeptikere innen EU forsvarer kompromisset, må det ses på som en del av en kamp om fortolkningsmakten over de svevende formuleringene - EU-land har nemlig ikke mulighet til å reservere seg. Det har derimot Norge, og det bør vi benytte oss av!

I Norge har vi i dag en regjering som er splittet på synet på tjenestedirektivet. Utenriksministeren og Statsministeren representerer en mektig fraksjon i Arbeiderpartiet, og har begge uttalt at de mener det ikke vil være nødvendig å legge ned veto. Samtidig vet vi at tyngdepunktet i SV og Senterpartiet, AUF og en kraftig opposisjon i Arbeiderpartiet ønsker et slikt veto. Situasjonen er derfor åpen. Regjeringen har sagt at den vil bruke 6 måneder på å komme fram til en avgjørelse.

Fagbevegelsen er også splittet. EL & IT Forbundet, Norsk Tjenestemannslag, Utdanningsforbundet, LO i Oslo, LO i Trondheim og mange flere vil stoppe tjenestedirektivet, men det virker som krefter i LO-ledelsen har hatt tette kontakter med ditto EU-vennlige Ap-ledelse, og de prøver nå å presse et ja til direktivet igjennom før noen har rukket å protestere.

Man kan frykte to slags taktikk fra direktivtilhengerne. Den første er på presse igjennom et ja før noen har rukket å få satt saken på dagsorden. Dette prøvde Valla seg på. Det feilet.
Det vi nå kan frykte er at regjeringen for å unngå indre splid vil trenere avgjørelsen i det lengste. Norge har tre år på seg til å implementere direktivet, og dersom det treneres lenge nok, kan det bli en ny regjering som må ta avgjørelsen om bruk av reservasjonsretten eller ikke. Dersom det er en regjering med tyngdepunkt i Høyre og/eller Fremskrittspartiet er et veto mot direktivet lite sannsynlig.

Med bakgrunn i en slik analyse er det viktig for alle som jobber for et menneskelig arbeidsliv i Europa at vi setter dagsorden, får saken grundig debattert, slik at ingen kan snike denne saken igjennom stortinget ved hjelp av udemokratisk taktikkeri.

Også publisert på nettsidene til Nei til EU:
http://www.neitileu.no/organisasjon/fylkeslag/soer_troendelag/kampen_mot...
Glem heller ikke:
http://www.stopptjenestedirektivet.no

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering