Utbyttingen fortsetter

Som kjent fra klassisk Marxisme er det arbeidet som utføres på en vare, som gir den verdi. Verdien skapes altså i produksjonsprosessen. Denne enkle betraktningen burde i seg selv være tilstrekkelig til å slå alle påstander om at ”verdier skapes” på verdens børser, døde og maktesløse. Verdien skapes altså i arbeidsprosessen. Når økt automatisering gjør at arbeidet på hvert enkelt produkt blir mindre, burde altså verdien gå ned, og med den selvfølgelig prisen. Men arbeidskraften som tilbys i samfunnet er fortsatt like stor. Hva gjøres så med dette overskuddet?

Vi ser en utvikling, hvor i takt med den teknologiske framgangen, arbeidskrefter blir flyttet fra primær- til sekundær-, fra sekundær- til tertiær-, og videre til kvartærnæringene, ren ikke-materiell informasjonsspredning. Informasjon her brukt i den videste betydningen av ordet. Dette er et punkt vi ser stadig mer av i de rikere landene. Det andre punktet er at vi produserer nye ting. Produkter vi opprinnelig ikke hadde bruk for, og antagelig fortsatt ikke har. Denne grenen av sekundære og til og med tertiære produkter promoteres av ansatte i kvartærnæringene for å ”skape” et marked, det vil si; bilde folk inn at de trenger et produkt de tidligere klarte seg utmerket uten. Leketøysindustrien, som retter dette skytset mot små barn for å selge plastleker til perverterte overpriser er et eksempel på dette. Da det ofte er restriksjoner på reklame rettet mot barn, knyttes produktene opp til tegnefilmserier eller lignende som sendes på tv. Resultatet av en 25 minutter lang episode kontra en 1 minutt langreklamefilm kan en jo raskt tenke seg. Dette er en vel så effektivt markedsføringsmetode. Reklamen finnes i dag ofte alle andre steder enn i reklamen selv. Overskuddsarbeidskraften, som kunne blitt tatt ut i økt fritid, eller brukt til å styrke offentlige tilbud (helse, skole etc.), blir i stedet brukt i denne stadige jekten på økt profitt. Dette er kapitalismens, eller om du vil, markedsøkonomiens struktur.

La meg også bare kort nevne, da dette er veldokumentert, senest og mest kjent kanskje av Klein, hvordan produksjonen flyttes fra industrialiserte land, til de fattigste landene, hvor arbeiderne lever under de mest kummerlige forhold, og vi på denne måten får skilt arbeider og forbruker på en slik måte at opprinnelsen til den enorme profitten blir mindre åpenbar.

Arbeiderne i den 3.verden kan undertrykkes med vold. Det er forbrukerne i vesten som må føres bak lyset dersom de mektige skal beholde sin makt , samtidig som vi har en illusjon av demokrati som legitimerer utbyttingen. Dette er igjen jobben til de ansatte i kvartærnæringene som, ofte uten å ha noen politisk tanke bak sine aktiviteter, spyr ut hjernedød, passiviserende underholdning i utålmodig blafrende inntrykk. Media påvirker samfunnet, som påvirker media osv, og skaper en ond sirkel med en trett befolkning. Dette systemet er likevel ikke bærekraftig i lengden. Økt kriminalitet, deisillusjonistisk dagdriveraktivitet, mental utslitthet, økt rusmisbruk osv. undergraver det overskuddet som er nødvendig for å opprettholde ethvert system i ordnede former. Økonomien må slik stadig utvide seg til nye markeder for ikke å knele. Den slags global økonomisk imperialisme er det vi ser i dag. Lik Romerriket vil den knele den dagen den når grensene for sin egen ekspansjon. Denne grensen settes i dag kun ved begrensningen til vår klode, men denne begrensningen er også svært absolutt i all overskuelig framtid.

Hvordan presses så de fattige landene med på denne prosessen? Første skritt er å gjennom økonomisk og militær intervensjon å erstatte diktaturer (les: markedsfiendtlige regimer), med demokratier (les: markedsvennlige regimer). Når dette er gjort, oppfordres landene til å ta opp lån for å bygge opp en industri og en infrastruktur som etter en tid skal gjøre det mulig for landet å bli tatt opp i de rike landenes klubb. La oss se nærmere på dette med lån. Å ta opp lån er et hasardspill. Du vedder på at du med pengene du har lånt skal klare å skape en større profitt enn det du må betale i renter. Alle utviklingslandene som tar opp lån, gambler slik på at nettopp de skal vinne fram i konkurransen på markedet. Det sier seg selv at bare noen få kan vinne. Erfaringsmessig er dette også de som har mest fra før. At utviklingslandene på denne måten havner i et enormt økonomisk uføre burde slik ikke være noen overraskelse, det er en naturlig konsekvens av den kapitalistiske markedsprosessen. Når de fattige lands situasjon blir mer og mer prekær, kan de rike, oftest representert ved multinasjonale store konsern men hovedkontor i Vest-Europa eller Nord- Amerika, stille stadig strengere krav til de fattige for å ville investere i akkurat deres land. Denne prosessen fører slik til økt avhengighet, og økt utbytting.

Løsningen på dette problemet vil selvfølgelig være for de fattige landene å organisere seg, sette et felles skattenivå som fratar den private industrien muligheten til å flytte på seg og presse land opp mot hverandre for å få de beste mulige betingelsene. Veien dit er lang. Det betyr selvfølgelig ikke at den ikke må gåes.

En enklere metode ville være å ikke ta opp lån, starte produksjon for hjemmemarkedet beskyttet av tollbarrierer, og drive handel med overskuddsprodukter. Dette blir derimot mindre og mindre godtatt i den internasjonale markedsliberalismens gode selskap, og medfører økonomiske sanksjoner.

Det virker innlysende at utbyttingen vil foregå lenge ennå, selv om den som sagt til slutt vil møte seg selv i døra den dagen det ikke lenger finnes noen nye marked. Økt kommunikasjon, som har gitt kapitalismen muligheten til omfattende markedsliberalistisk globalisering, vil også sørge for at dens kriser og fall, blir globale.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering