Demokrati i krise?

Nå etter valget, er det nødvendig å kikke på demokratiets kår i dagens Norge. Vi er inne i en tid med mange hurtige endringer. Hver for seg kan disse virke ubetydelige i henhold til opprettholdelsen av et solid demokrati, men sammen svekker de de demokratiske beslutningsprosessene i stadig økende grad.

La meg begynne med å se på massemedia. Massemedias stadig økende populisme og tabloidisering gir stadig mindre rom for dybde, og viser i stadig mindre grad komplisere årsakssammenhenger. Dersom befolkningen skal være med på en demokratisk beslutningsprosess, er det essensielt at de er informert om de spørsmål de skal ta stilling til, og ikke bare får presentert lettvint og tendensiøs propaganda fra våre aviser og tv-kanaler. Media forsvarer seg med at de kun reflekterer samfunnet vi lever i, men den stadig større påvirkningen media har på samfunnet blir oftest forbigått i stillhet. Det kan virke som vi er inne i en ond sirkel. Stadig mer populariserte kjappe framstillinger er nødvendige for å fange oppmerksomheten i en tid da mediapresset tvinger seg på oss fra alle sider, og gjør det stadig tyngre å konsentrere seg om det som kommer inn. Tabloide media skaper en tabloid befolkning som igjen krever stadig mer tabloide media. Denne framstillingen gjelder selvfølgelig også politikk og samfunnsspørsmål, og når folk skal ta viktige avgjørelser i saker de ikke er blitt skikkelig og seriøst informert om, får det konsekvenser.

Et annet element, som også inngår som en del av det forrige er det evinnelige meningsmålingsjaget som har blitt stadig sterkere de senere årene. Et spørsmål som det er blitt lite fokusert på er hvilken effekt dette har på folks stemmegivning. Med litt kjennskap til menneskelig psykologi, kan en tenke seg enkelte effekter. Alle vil gjerne være med på det vinnende laget. Framgang på meningsmålinger blir slik selvforsterkende, noe vi flere ganger har vært vitne til i den senere tid. En annen effekt er at folk begynner å stemme taktisk. Partier med liten oppslutning kan slik holdes utenfor stortinget da folk er redde for å ”kaste bort” stemmen sin på et parti de ikke tror kommer inn uansett. Kanskje sitter det mange med slike tanker, som dersom de stemte etter sine meninger, og ikke etter lite gjennomtenkte oppfatninger om hva som er ”taktisk” kunne ført flere av de mindre partiene over sperregrensen.

Et annet poeng innenfor samme genre er den stadige økende bruk av internett- og sms-undersøkelser. Med ingen eller svært små forbehold, blir disse presentert som folkets vilje, eller tegn på denne. Sjelden blir det fokusert på følgende: Disse meningsmålingene er svært avhengige av hvilke grupper i befolkningen som ser på det gjeldende program, eller som er innom den gjeldende webside. Representerer for eksempel seerne av ”Holmgang” på TV2 et tverrsnitt av befolkningen? Det er vel heller tvilsomt. Hva er gjennomsnittsalderen på de som deltar på avstemninger på såpass ”ferske” medier som datamaskiner og mobiltelefoner, og hvem er det som faktisk ønsker å bruke tid og penger på å sende tekstmeldinger til obskure tv-programmer? Det kan tenkes at vi begynner å nærme oss en nokså marginal del av befolkningen. Når man i tillegg vet hvor enkelt det er å manipulere meningsmålinger over internett, bør man innse at slike meningsmålinger, om de ikke er fullstendig verdiløse, på ingen måte kan brukes som tegn på meningene til et tverrsnitt av befolkningen.

Politisk reklame er nok et punkt hvor oppmykninger i regelverket kan få skumle konsekvenser. Dersom ens mulighet til å få fram sine politiske poenger skal avhenge av hvor mye penger en har i ryggen, kan vi fort få et norsk demokrati som er en like stor vits som det amerikanske. Statens tilskudd til partiene etter medlemstall sikrer en noenlunde demokratisk fordeling av økonomi, men det er ingen tvil om at enkelte partier vil ha større appell til pengesterke miljøer enn andre. Når partier som jobber for skattelettelser for de som allerede har god økonomi, får massiv støtte til å drive valgkamp, mens de som jobber for interessene til de med dårligere økonomi ikke har samme mulighet til å hente inn propagandapenger fra sine sympatisører, er det fare på ferde. Når vi samtidig har en presse som ikke evner å komme igjennom den støymuren av inntrykk vi har rundt oss med seriøs politisk informasjon, blir det den som har penger til å skrike høyest som blir hørt.

De senere årene har man stadig vekk også proklamert ideologienes død. Det er farlig nok, men ekstra ille blir det når dette ønskes velkommen av fremstående politikere. Politikken handler nå mer om personer og enkeltsaker sies det, og det er visstnok helt greit. Men er det greit? Det er ideologiene som setter enkeltsakene i system, og inn i en større sammenheng. Dersom vi jobber kun etter enkeltsaker, og ikke evner å se sammenhengene mellom disse, får vi en kaotisk, kostbar og ineffektiv politikk hvor det ene tiltaket motvirker det andre. La meg ta et eksempel fra USA. USA har en svært restriktiv kriminalpolitikk - strenge straffer, mye politi og sikre fengsler. Dette burde da gi et land med liten kriminalitet? Dette vet vi ikke er tilfellet. Når man skaper et samfunn som er så materialistisk at ens suksess og anseelse måles kun i dollar, og samtidig fører en økonomisk politikk som gjør det umulig for store deler av befolkningen å ta del i kjøpefesten på lovlig vis, ber man om kriminalitet, og man får det også. Dette må man altså kompensere for med mer politi og flere fengsler, noe som fører til at en av 200 amerikanere til enhver tid sitter i fengsel – kaotisk, kostbart og ineffektivt. Å stemme på grunnlag av enkeltsaker er slik ingen løsning. En må innse at det som gagner samfunnet som en helhet, også er det som til syvende og sist gagner en selv, og ikke avgi sin stemme på grunnlag av kortsiktige egoistiske hensyn og enkeltsaker. Dette får vi ikke til uten ideologi. Personfokusering og Se-og-Hør-journalistikk som i tillegg tar fokus vekk fra saken, er enda mer graverende, og vil gjøre det enda enklere for den pengesterke å kjøpe seg politisk makt, som vi har sett i Berlusconis Italia.

Dette er en utvikling som ikke gjelder bare Norge, men som gjør seg gjeldende over hele den vestlige verden. Det er derfor naturlig som et siste punkt å nevne overnasjonale organer som tar avgjørelser medlemslandene er forpliktet til å overholde, og den demokratiske strukturen innad i disse. Denne er ofte svekket gjennom at befolkningen velger noen som så igjen velger de som skal ta beslutningene. I hvert slikt ledd får tilfeldigheter stadig større innflytelse, systemet blir stadig mer sårbart for korrupsjon og lobbyvirksomhet, og demokratiet svekkes. Dette er en utvikling som ikke ser ut til å snu med det første.

Dersom vi skal bevare et bærekraftig demokrati, må vi stadig vekk være på vakt mot avgjørelser og en utvikling som kan svekke det. En godt utdannet befolkning med en velutviklet kritisk sans og gode kunnskaper om de årsakssammenhengene som virker i samfunnet er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Har vi det i dag? Er vi i ferd med å få det? Eller er vi i ferd med å miste det? Dette er spørsmål som vi alle må stille oss når viktige avgjørelser skal tas, og lovendringer gjøres i et halvsovende storting.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering