Undertrykkingens triangel

I et samfunn har herskerklassen grovt sett tre maktmidler å benytte seg av for å holde på makten, dvs. for å forhindre at de undertrykte gjør opprør og tar makten selv.
Disse tre punktene er:
1) Direkte undertrykking: Ved hjelp av militære- eller politistyrker er direkte undertrykking et svært gammelt, ofte brukt, men lite sofistikert maktmiddel. Sin styrke har det i sin absolutthet. Som Mao sa det ”Reell politisk makt springer ut fra geværløpet”. Sin svakhet har det i at det skaper en konstant latent motvilje blant de undertrykte.
2) Propaganda: Fra middelalderens kirke og det indiske kastesystemet fram til våre moderne massemedia, har feilaktig og villedende informasjon blitt spredd i samfunnet, og bevisst og ubevisst blitt benyttet til å overbevise de undertrykte enten om at de ikke er undertrykt, at undertrykkingen er deres egen feil, at undertrykkingen stammer fra noen andre enn makthaverne eller om at de skal få sin lønn i et hinsidig rike.
3) Innrømmelser: Dette er en fremgangsmåte som ofte blir forvekslet med reelle sosialistiske fremskritt, og blir av sosialdemokratene propagandert som ”Den fredelige veien til sosialismen”. Når herskerklassen i et samfunn merker en reell motstand fra de undertrykte tvinges han til å gjøre akkurat så mange innrømmelser at den revolusjonære gløden forsvinner. Dette kan skje gjennom å gi enkelte av de undertrykte privilegier og slik skape en ”bufferklasse” mot sin egen som hjelper til med å undertrykke de resterende, eller det kan skje gjennom å gi de undertrykte klassene generelt et noe bedre liv, slik at de får noe å tape. Dette resulterer i en synkende kampglød i de undertrykte klassene.

Før vi ser litt nærmere på hver enkelt av disse undertrykkelsesmetodene, skal vi si noe om hvordan de virker sammen. Det er viktig å være klar over at summen av disse tre undertrykkelsesmetodene vil alltid være konstant, og lik nettopp den mengde undertrykking som trengs for at den herskende klassen skal beholde makta. Dette er en grunnleggende sannhet som gjelder for alle klassesamfunn, og det interessante er å se hvordan dynamikken mellom disse metodene fungerer.

Premissene for undertrykkinga legges av de undertrykte klassene. Hvor mye man må satse på innrømmelser overfor de undertrykte har direkte sammenheng med deres klassebevissthet. Jo sterkere klassebevissthet jo vanskeligere blir det å påvirke en undertrykt proletar med propaganda. Likeledes fører denne bevisstheten til organisering, noe som vil utgjøre en sterk kraft mot maktapparatet i den direkte undertrykkingen. En brutal politistyrke kan nok undertrykke enkeltarbeidere, men den klarer ikke undertrykke alle arbeidere når de slår seg sammen. Dette har mange revolusjoner vist. Klassebevisstheten får selvfølgelig sine premisser fra produksjonsforholdene og den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen. Det var dette som førte til den sterke klassekampen i den industrialiserte verden på 1800- og 1900-tallet. Dessverre var det reaksjonære krefter og sosialdemokrater uten innsikt i modellen skissert her over som for en stor del tilrante seg styringen over arbeiderbevegelsen. Dette gjorde at man inngikk et kompromiss med kapitalistene og beholdt den borgerlige staten i stedet for å knuse den. Dette skjedde gjennom punkt 3 ved at sosialdemokratiske pamper fikk høye statsstillinger, mens den jevne arbeider fikk litt flere rettigheter. Men klassesystemet ble opprettholdt. Denne opprettholdelsen muliggjør så en ny styrking av kapitalkreftene på arbeidernes bekostning ved at deres klassebevissthet svekkes av propaganda, og vi kan så få en utvikling som bølger noe fram og tilbake mellom de forskjellige undertrykkingsmetodene.

I den senere tid har vi vært vitne til at vestlige borgerlige demokrati har strammet grepet og brukt skremselspropaganda til å svekke individuelle rettigheter, og enkelte frykter at samfunnet på nytt vil bevege seg i retning fascismen, vi har endog hørt kommentatorer påstå at fascismen kanskje er menneskesamfunnets ”grunntilstand”, og at den slik vil være lett å falle tilbake til. Dette er selvsagt tull, men fascismen er på et vis kapitalismens grunntilstand: Fascismen er resultatet av et kapitalistisk samfunn hvor klassekampen og klassebevisstheten til arbeiderklassen er blitt tilstrekkelig undertrykt, og hvor organiseringen av samfunnet slik foregår fullstendig på kapitalistenes premisser. Resultatet av dette blir slik et samfunn hvor klasseskillene holdes ved like av direkte undertrykking og propaganda, og hvor innrømmelser ikke er nødvendige. Vi ser på denne måten at dagens borgerlige demokrati vil falle tilbake til fascisme dersom det ikke opprettholdes en viss grad av kontinuerlig klassekamp.

Direkte undertrykking
Direkte undertrykking er en gammel, velkjent og absolutt undertrykkelsesform. Som nevnt innledningsvis har den sin svakhet i nettopp det at det er vanskelig å skjule undertrykkingen.

Dette er likevel ikke til hinder for at den kan brukes aktivt på et mindretall, også innad i et vestlig borgerlig demokrati, så lenge den kjøres sammen med en passende propaganda. Et godt eksempel på dette har vi i USA etter 11/9 2001. Anledningen benyttes til å spre en overveldende følelse av frykt i befolkningen, og man maler skremmebilder av terrorister som bor i hver en krok av landet og bare venter på å ta Deg og Dine. Innsatt med denne frykten ikke bare godtar USAs innbyggere de kraftige restriksjonene som blir satt på deres rettigheter, de ønsker de velkommen. De som blir rammet direkte av dette, får menn i dress på døren og blir puttet i fengsel uten lov eller dom vil selvsagt protestere, men så lenge det er et lite mindretall, betyr det ingenting. Mye av det samme har også vært utøvd overfor USAs afro-amerikanske befolkning, om enn noe mindre ekstremt, i hvert fall i den senere tid.

For å se hvor langt dette kan dras i sin ekstremitet, kan vi bare se på Hitler-Tyskland. Veien til fascisme er ikke så lang som vi tror.
Propaganda
Propaganda er kanskje den mest fascinerende av undertrykkelsesmetodene, da den er kompleks, kommer i mange former og foregår på både det bevisste og ubevisste plan hos både undertrykt så vel som undertrykker. Vi skal nå se på noen av de mekanismene som virker i dette maskineriet. Jeg har tidligere skissert konsekvensene av det skifte i fokus som er skjedd i og med at vi i stadig større grad ser på oss selv som forbrukere og ikke arbeidere, og for enkelthets skyld gjengir jeg artikkelen her.

Myten om forbrukersamfunnet
I løpet av de siste tiår har vi i stadig økende grad blitt presentert for forestillingen om at det nå er hva vi forbruker som definerer oss som mennesker. Slik sett har vi vært vitne til et paradigmeskifte i synet på hvordan vi som mennesker forholder oss til verden. Tidligere var dette synet dominert av den marxistiske tradisjons fokus på produksjonsforholdene. Man var ikke forbruker, man var arbeider, eller dersom man tilhørte det privilegerte mindretall - en del av borgerskapet. I dag blir vi alle fremstilt som likeverdige forbrukere, selvsagt med det lille skille at noen har mer kjøpekraft enn andre. Hva er så sannheten, kan man spørre: Er vi forbrukere, eller er vi arbeidere? Sannheten er selvsagt at vi er begge deler, vi både produserer, varer og tjenester, og forbruker så i neste omgang de samme varene og tjenestene. Det er derimot ikke dette som er det interessante spørsmålet. Det spørsmålet vi må stille oss er: hva er den samfunnsmessige konsekvensen av dette paradigmeskiftet? Dette skal jeg nå forsøke kort å skissere under.

Arbeideren og forbrukeren har to forskjellige roller i samfunnet, og dermed ofte motstridende interesser. Arbeideren ønsker å få høy lønn, mye fritid, og sosiale goder på jobben. Dette er elementer som virker fordyrende på produktet. Forbrukeren på sin side, ønsker å få mest mulig for pengene sine, og ønsker dermed at produksjonen skal foregå på en billigst mulig måte, uten at det går ut over kvaliteten. Noe av dette kan naturligvis gjøres gjennom omorganiseringstiltak som ikke går ut over arbeiderens interesser, men det er selvsagt begrenset hva man kan gjøre før man har effektivisert det som er mulig på dette området. Derfor kommer arbeideren og forbrukeren i et motsetningsforhold. Forbrukeren ønsker at arbeideren skal arbeide hardere, for mindre i lønn, noe som arbeideren naturligvis motsetter seg. Hva skjer så når arbeideren og forbrukeren er samme person? Her er det paradigmet kommer inn. Når vi lærer å se på oss selv som forbrukere, og ikke som arbeidere, blir det denne identifiseringen som blir viktigst for oss i denne interessekonflikten. Vi velger altså "forbrukersiden" i konflikten. Hvilken effekt har så dette på samfunnet?

Når arbeideren er i fokus, får vi høyere lønn, kortere arbeidsdag, bedre arbeidsforhold og så videre, men varene blir selvsagt også dyrere, så det spiser jo litt av lønnen. Når likevel produksjonsmidlene har blitt såpass avanserte som de har i dagens samfunn, er det ikke et problem for alle å få seg det man trenger, og vel så det under et sånt system. Når forbrukeren derimot kommer i fokus, får vi en brutalisering av arbeidslivet, mindre lønn, mindre fritid, og så videre. Dette vil jo få prisen på varen ned, men tilsvarende har jo lønnen sunket. I tillegg får vi større grad av sykefravær og frafall av arbeidsstyrken grunnet et mer brutalt og krevende arbeidsliv, noe som i sum vil senke produktiviteten, selv om produktiviteten for hver som faktisk jobber vil øke. Vi har da fått en brutalisering av samfunnet, som senker livskvaliteten hos befolkningen, selv om altså prisene går ned.

Hvem er det da som tjener på dette paradigmeskiftet? Det er selvsagt de som er forbrukere, uten å samtidig være arbeidere. Dette er den klassen som har inntekten sin ikke hovedsaklig fra lønnet arbeid, men fra eierskap av produksjonsmidlene. De vil tilsvarende tape når fokus ligger på arbeideren. Ved å føre en propaganda som får de delene av folket som også er arbeiderne til selv å gå inn for rasjonalisering, effektivisering, senket beskatning og lignende tiltak, skaper de seg slik et samfunn som øker deres profitt, uten at de selv trenger å gå i bresjen.

Internasjonaliseringen av produksjonen er nok et viktig våpen i denne kampen. Frykt for utflytting av industrien til lavkostland, gjør at arbeiderbevegelsen selv skriker etter lavere skatter for bedriftene som eies av de rikeste i samfunnet. Ironisk nok, ser vi her hvordan fagbevegelsen selv faktisk jobber for dårligere arbeidsforhold. Her ser vi konsekvensen av at fagbevegelsen er nasjonal, mens økonomien blir stadig mer internasjonal. I stedet for å kjempe for arbeiderrettigheter i de fattige landene, slåss deler av fagbevegelsen nå for skattelette for de rikeste. Kapitalistklassen er slik i en vinn-vinn-situasjon: billig produksjon i u-land, eller billig produksjon her hjemme. Rederiene har lenge hatt særrettigheter, siden skip alltid har vært enkle å flytte. Nå som resten av produksjonen også blir stadig enklere å flytte med stadig bedre kommunikasjon, er spørsmålet: Hvor langt er vi villige til å gå? Og: Hva må gjøres?

Dersom vi ønsker å bygge et samfunn som er bra for alle innbyggerne, virker det som om det er sentralt at arbeidernes rettigheter står i fokus der hvor de er i konflikt, heller enn forbrukerens. Dersom vi skal få til dette, er det essensielt at arbeiderbevegelsen løfter blikket, og aktivt internasjonaliserer seg så de ikke blir hengende enda lenger etter i utviklingen. Fagbevegelsen i de rike landene må slå seg samme og aktivt gå inn, støtte spirer til fagbevegelser i de fattige landene, og aktivt bruke de midlene de har til rådighet overfor selskaper som produserer varene sine under umenneskelige forhold. Med en økende bevissthet blant arbeiderbevegelsen rundt de internasjonale konsekvensene av våre lokale handlinger, og en større bevissthet rundt den retorikk som føres, også blant mange ledende figurer i arbeiderbevegelsen, kan vi snu denne onde sirkelen. Den snur seg ikke selv. Kanskje må vi også vurdere om ordningen hvor noen få private aktører forvalter verdier som er så sentrale for velferden til flertallet av samfunnets borgere, bør avskaffes?

Innrømmelser
En måte denne mekanismen kan virke på er ved å trekke opp noen fra den undertrykte klassen, og gi disse noen privilegier i bytte for at de hjelper til med å undertrykke resten. Man blir selv fortsatt undertrykt, men i noe mindre grad. Arbeidere og middelklasse i vesten fungerer på denne måten som en slags privilegert buffer overfor de direkte undertrykte arbeiderne i den 3. verden. Dette i samspill med propaganda, som ble påpekt i ”Myten om forbrukersamfunnet”.

Samtidig har vi myten om ”Den amerikanske drømmen”, eller kanskje heller drømmen om å bli lottomillionær, som kommer i fokus for mange. Disse drømmene bærer i seg markedsliberalismens største propagandaløgn: ”Du kan bli hva du vil hvis du bare jobber hardt nok.” -Eller har flaks nok. Sånn sett er nok lottomillionærdrømmen den mest ærlige, selv om de færreste egentlig har et realistisk begrep om hvor liten sjansen for å vinne i lotto faktisk er.

Vi ser her at innrømmelser overfor et forsvinnende lite mindretall brukes som propaganda overfor flertallet gjennom en ”se hva du kan få til bare du jobber hard nok”-retorikk. Dette er selvsagt bare svada, da hardt arbeid og klatring på samfunnsstigen er to forskjellige ting. Klatring på samfunsstigen krever at du arbeider, ikke nødvendigvis spesielt hardere enn andre, men at du arbeider på spesielle områder som muliggjør nettopp dette. Ekstra hardt arbeid hjelper selvsagt, men hovedsaken er hvilken retning arbeidet tar, altså taktikk.

Når vi ser på ”sosialdemokratiet”, som ikke har vist seg å være annet enn en småborgerlig reaksjon, ser vi hvor falsk disse såkalte ”fremskrittene i sosialistisk retning har vært. Denne tilsynelatende avgivelsen av makt fra kapitalistene til arbeiderklassen skjer motvillig, men den er altså bare tilsynelatende. De ansatte kan godt få en representant eller to i bedriftens styre, men de vil aldri få noe flertall. Sosialdemokratiet har altså fungert som en måte for borgerskapet å beholde makta på i områder hvor arbeiderklassen har vært sterke. Dette er ikke et nytt fenomen –splitt og hersk.

I tillegg ser vi hvordan kapitalismen i sin natur er selvforsterkende og korrumperer samfunnet. Straks den har nådd en viss styrke, og man på denne måten har gitt en gruppe mennesker betydelig mer makt enn andre, omdanner propagandamaskineriet til denne gruppen samfunnet i en retning som forsterker dette ytterligere.

Gratulerer med interessant artikkel, særlig den siste delen om forbrukersamfunnet. Jeg skulle nok ønske at du bygde ut klassisk marxistisk teori en smule - hva med å påpeke hvordan man som høytlønnet forbruker i Vesten ikke er villig til å betale det koster å kjøpe et produkt som er laget av en høytlønnet, vestlig arbeider, og at produksjonen av forbruksvarer dermed flyttes ut av landet? For eksempel i klesindustrien: Nike-sko(Kina),Triumph-BH'er (Burma) og forsvarets uniformer (!) (Kina).

Dette er i mine øyne den internasjonale arbeidsdelingens utspring, et poeng Attac ikke har frontet skikkelig.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering