Situasjonen i Colombia del1 - En historisk oversikt

Denne artikkelen baserer seg i hovedsak på et foredrag av og diskusjon med Diego Martinez fra menneskerettighetskommisjonen i den Colombianske studentforeningen ACEU i Trondheim 10/11-2003. Det meste av tall som oppgis baserer seg enten på dennes personlige erfaringer, eller nyere FN-rapporter. Jeg vil starte med å gi en historisk oversikt over situasjonen i Colombia, og bakgrunn for den kampen som nå kjempes der.
Historisk oversikt:

Simon Bolívar
For å forklare dagens situasjon i Colombia, må vi gå helt tilbake til kolonialiseringen. På 1600- og 1700-tallet var Latin-Amerika hovedsaklig spanske kolonier. Den spanske dominansen i Latin-Amerika tok slutt da Simon Bolívar startet en frigjøringskamp i første halvdel av 1800-tallet. Han frigjorde Colombia, Venezuela, Panama, Equador og Peru fra Spansk kontroll, og gav dødsstøtet til det spanske overherredømmet på kontinentet. En annen sentral skikkelse i denne frigjøringskampen var den argentinske generalen José de San Martín, som satte den siste spikeren i den spanske koloniale kisten.

Bolívar er helt sentral for å forstå latinamerikansk historie, og han la også grunnlaget for en egen ideologi hvor latinamerikansk enhet stod sentralt, en ideologi som fremdeles står svært sterkt på kontinentet. Bolívar hadde en drøm om å forene alle de latinamerikanske landene til et stort økonomisk uavhengig land. Det ble holdt et møte mellom latinamerikanske ledere for å ta stilling til Bolívars forslag, men forslaget ble nedstemt med en stemme.

Det spanske tilbaketoget i Latin-Amerika gjorde rom for en ny engelsk dominans, og etter hvert særlig en dominans fra de Forente Stater på kontinentet, så kolonitiden var i realiteten ikke over, den bare skiftet form.

Det konservative og det liberale parti
Ved sammenbruddet av Bolívars planer om en stor latinamerikansk stat var så grunnlaget lagt for den colombianske statsdannelsen. Dette dannet også grunnlaget for den politiske splittelsen i landet. Konflikten i forhold til statsdannelsen stod mellom de som ville ha en sterkt sentralisert stat, og de som ville ha en mer føderal statsdannelse. Disse grupperingene dannet det konservative og det liberale partiet, og disse har skiftet på å ha makten i Colombia siden.

Konflikten mellom disse partiene kulminerte i den såkalte Tusendagerskrigen fra 1899-1903, en konflikt som kostet 100.000 menneskeliv. USA utnyttet denne situasjonen til å skaffe seg kontroll over Panama og den strategisk viktige kanalen som frem til da hadde vært en del av Colombia. Volden blusset opp igjen i 1948 etter drapet på den populære Jorge Gaitán, som var en lederskikkelse i venstrefløyen av det liberale partiet. Dette drapet skapte en ny konflikt mellom de to tradisjonelle partiene, og var opptakten til den såkalte ”La Violencia” hvor anslagsvis 300.000 mennesker ble drept. Deretter fulgte en ustabil periode med flere militærkupp, helt til det liberale og det konservative partiet dannet en fredsavtale i 1957. Dette var den såkalte Nasjonale Front.

Den Nasjonale Front
Den Nasjonale Front var en avtale hvor de to partiene delte makten mellom seg. På denne måten skapte de ro seg imellom, men samtidig ekskluderte de alle andre fra det politiske livet, og denne politiske eksklusjonen er den direkte årsaken til situasjonen Colombia er i i dag. Mange støttet nemlig verken de liberale eller de konservative, i særlig grad var dette tilfellet blant bøndene på landsbygda. Dette førte til at bønder organiserte seg i autonome regioner som opererte uavhengig av regjerningen.

I denne settingen er det viktig å huske at vi nå befinner oss midt under den kalde krigen, og det konservative partiet brukte kommuniststempelet for det det var verdt, og fikk Kennedy-administrasjonens støtte til å iverksette den såkalte Plan Lazo, hvor 16.000 soldater ble satt inn mot 43 opprørske bondefamilier i Marquetalia-regionen. Konsekvensene av dette ble at bøndene rømte ut i jungelen, og startet en geriljakrig, og det er dette som er opptakten til FARC, som i dag er den største geriljagruppen i Colombia.

Geriljagrupperinger
FARC, er som sagt de største geriljagruppen som opererer i Colombia i dag. Den har sitt utspring i det bondeopprøret som er nevnt over, og har slik hovedsakelig sin støtte blant bønder, og i rurale områder. FARCs ideologi er marxistisk-leninistisk.

En annen sentral opprørsbevegelse er ELN. Denne ble dannet etter inspirasjon fra den cubanske revolusjonen, og har sitt utspring blant radikale studenter, men også fra den katolske frigjøringsteologien som står sterkt i Latin-Amerika. En sentral skikkelse her er Camilio Torres, prest og revolusjonær som grunnla sosiologifakultetet ved universitetet i Bogota, og som senere ble drept i kamp for ELN mot den colombianske regjeringshæren.

En tredje viktig geriljagruppe er den folkelige frigjøringshæren EPL, som er en maoistisk gruppe.

Frente Nacional, den Nasjonale Fronten mellom de konservative og de liberale er altså sentral for å forstå hvorfor nettopp Colombia har hatt en slik oppblomstring av geriljagrupper. Den hadde en ekskluderende effekt da alle andre grupper ble stengt ute fra deltagelse i det politiske liv, og slik ble tvunget til å ta ikke-parlamentariske kanaler til hjelp.

Det har vært forhandlinger om fred mellom geriljagruppene og regjeringen, men det finnes forskjellige veier til fred. En vei går gjennom sosiale reformer, en bedring av livsvillkårene til den jevne colombianer. En annen vei går gjennom total utslettelse av oprørsgruppene – de dødes fred. Den nåværende colombianske regjeringen under Alvaro Uribe foretrekker den siste veien.

Det finnes noen erfaringer fra fredsforhandlinger. ELN og EPL forhandlet med regjeringen for en tid tilbake. Regjeringen forsøkte å bestikke geriljalederne, comandantene, mens soldatene fikk ingenting. De som la fra seg våpnene ble drept av regjeringshæren, mens resten av soldatene da naturligvis gikk tilbake til kamp. Denne taktikken førte naturlig nok ikke til fred.

Union Patriotica
En bedre erfaring har vi fra FARCs fredsforhandlinger med den tidligere liberale presidenten Belisario Betancurs regjering (1982-1986). De fikk til en våpenhvile ved politiske avtaler. FARCs comandanter fikk snakke om sitt politiske prosjekt, og de dannet den patriotiske union, Union Patriotica, et politisk parti med stor støtte blant bønder, studenter og arbeidere. Dialogene med Betancur strandet likevel etterhvert, og comandantene gikk tilbake til kamp, men UP som politisk prosjekt fortsatte.

UP ble så den alternative alliansen som fikk størst makt. I de påfølgende lokalvalgene fikk UP 30% oppslutning og mange ordførere. Dette skremte makteliten, og de begynte å drepe: senatorer, lokale folkevalgte, ordførere og presidentkandidater ble brutalt myrdet. Informasjon og dokumentasjon på dette kan finne på nettsidene til Organisasjonen for amerikanske stater (OAS) sin Interamerikanske Menneskerettighetskommisjon, http://www.cidh.org. Disse handlingene blir definert som folkemord på politisk grunnlag, rettet mot UP og det colombianske kommunistpartiet med 3000 drepte, og den colombianske stat etterforskes nå for dette.

Del 2 av artikkelen: http://venstresida.net/?q=node/170

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering