Situasjonen i Colombia del2 - Situasjonen i dag

Denne artikkelserien baserer seg i hovedsak på et foredrag av og diskusjon med Diego Martinez fra menneskerettighetskommisjonen i den Colombianske studentforeningen ACEU i Trondheim 10/11-2003. Det meste av tall som oppgis baserer seg enten på dennes personlige erfaringer, eller nyere FN-rapporter. Jeg vil nå fortsette med å gi en analyse av dagens situasjon i Colombia.
Situasjonen i dag

Alvaro Uribe
Den nåværende presidenten i Colombia, Alvaro Uribe, ble valgt med stort flertall, men det var kun 25% oppslutning om presidentvalget. Uribe representerer overklassen: landeiere og oligarker, og har samlet disse til et hegemoni. For disse gruppene representerer Uribe muligheten for en hurtig, militær løsning på konflikten med geriljaen. Uribe var tidligere (1995-1997) guvernør i Antioquia, en periode hvor mange opposisjonelle ble drept i denne regionen. Akkurat som de konservative på 50-tallet benyttet seg av kommunistskremselet i sin kamp mot geriljaen, har Uribe benyttet seg av USAs krig mot terror som et påskudd for å med USA-støtte å intensivere krigføringen, og å utelukke alt annet enn militær konfrontasjon som konfliktløsende middel.

ALCA
Et annet viktig element for å forstå situasjonen i Colombia i dag er ALCA. ALCA (Área de Libre Comercio de las Américas) er det store fellesamerikanske nyliberalistiske prosjektet, en utvidelse av NAFTA til å gjelde også Latin-Amerika. Dette prosjektet vil skape en av de store globale handelsblokkene med over 800 millioner innbyggere. Dette har lenge vært et prestisjeprosjekt for USA, og Bush vil ha ALCA klar i 2005. Dette så lenge ikke ut til å være noe problem, men nye venstreorienterte regjeringer i blant annet Venezuela, Brasil og Ecuador, har ytt motstand mot det nyliberale prosjektet, og USA blir nå avhengig av å ta i bruk bilaterale avtaler med enkeltland for å ha noen som helst mulighet til å få igjennom ALCA. ALCA og også IMF sine interesser er slik sentrale for å forstå USAs politikk i Latin-Amerika. De blir da også sentrale for å forstå situasjonen i Colombia.

Colombia og USA
Colombia har i dag en stilling som USAs spydspiss på kontinentet, og USA vil ikke miste kontrollen over Colombia. Colombias posisjon overfor USA i Sør-Amerika blir ofte sammenlignet med den rollen Israel har i Midtøsten, og Uribe fremstilles som en ”Baby Bush” i Colombia.

Den Colombianske hæren er styrket av USA gjennom den beryktede ”Plan Colombia” som slår ned på politiske motstandere under påskuddet av å være en krig mot narkotika. Colombia stemte også med USA i FN i spørsmål om den siste krigen i Irak. I perioder har de venstreorienterte geriljagruppene faktisk hatt en vekstrate som gjorde at de var en seriøs trussel mot den Colombianske regjeringshæren. I slike situasjoner har USA alltid trådd støttende til med militære styrker. Den Colombianske regjerningen er slik fullstendig avhengig av USAs støtte for å holde på makten, og USA på sin side er avhengig av Colombia for å holde på grepet om Latin-Amerika.

Begrensning av politiske friheter
Vi har tidligere vært innom hvordan den Colombianske regjeringen blant annet gjennom samarbeid med paramilitære grupper jobber utenom loven for å kneble politisk motstand. Regjeringen jobber også innenfor loven med det samme formålet. I dag diskuterer Kongressen i Colombia hvorvidt hæren skal kunne utføre etterforskning. Dette er grep som blir tatt for å slå ned på de som kjemper på lovlig vis, for eksempel fagforeninger, og ikke for å slå ned på geriljaen. I dag etterforskes og arresteres prester, menneskerettighetsaktivister og bønder. I studentbevegelsen er i de tre siste månedene 10 under etterforskning og 3 arrestert.

Folkeavstemningen og lokalvalget
Et viktig steg i denne prosessen var grunnlovsendringene i folkeavstemningen som Uribe nylig forsøkte å få igjennom. Den inneholdt punkter som gav ham utvidede fullmakter, og den inneholdt punkter for å tilfredsstille IMF. Det var 15 spørsmål, og ofte var de formulert på en slik måte at det ikke var innlysende hva de faktisk gikk ut på, bekjempelse av korrupsjon var et sentralt påskudd. Noen av punktene gikk for eksempel på å redusere lønninger, å fjerne økonomiske kontrollorgan og å redusere antall kongressmedlemmer, det siste for å spare penger. På den demokratiske bevegelsen i Colombia var dette et slag i ansiktet: å redusere demokratiet i et land som har så alt for lite av det.

Colombia har 24 millioner stemmeberettigede, og for at folkeavstemningen skal være gyldig må den ha 25% oppslutning. Motstanderne mot grunnlovsendringene delte seg derfor i to leirer: De som oppfordret folk til å stemme nei, og de som oppfordret folk til ikke å stemme. Blant de siste var studentbevegelsen, og universitetsmiljøene, men også arbeidere og mange av de sosiale bevegelsene. Den siste strategien førte fram, og gjorde at Uribe tapte folkeavstemningen. Uribe fulgte opp med å anklage studentene for å være terrorister.

Dagen etter folkeavstemningen var det lokalvalg, og det er interessant å observere at denne gangen stemte over 12 millioner. I hovedstaden Bogota vant Luis Eduardo Garzón Garzón, kandidaten for venstrefløyen, som også ble støttet av et liberalt parti som er blitt endret i de senere år av den nye lederen Piedad Cordoba. Dette lokalvalget betød ingen endelig seier over Uribe, men det er definitivt sand i Uribes maskineri, og en fremgang for de demokratiske kreftene i Colombia.

Universitetspolitikk
Den generelle politikken i det nyliberale Colombia reflekteres også i universitetspolitikken. Fra starten av 90-tallet har det vært en enorm privatisering av studieplassene, og i dag er kun 25% av studentene på offentlige universiteter. Til sammenligning er i Europa er 90% av studentene på offentlige universitet, og det latinamerikanske gjennomsnittet er 60%, så også her kommer Colombia dårlig ut. Finansieringen er på 900 $ per student. Det latinamerikanske gjennomsnittet er 3000 $, hvor Cuba er et av de beste landene. Regjeringen i Colombia har videre innført stykkprisfinansiering, noe som har ført til en ytterligere forverring av økonomien til de offentlige universitetene. Dette har gjort at antallet studenter har økt noe, men det har først og fremst ført til en storstilt privatisering av den høyere utdanningen.

Resultatet av politikken er tydelig, og det samme er formålet med den. Forskningen blir neglisjert, og får ingen penger. Colombia har 0,1% av forskningen i Latin-Amerika. Utdanningen øker samtidig i privat regi. Dette er for at Colombia skal oppfylle sin misjon i ALCA: å produsere billig kvalifisert arbeidskraft til de private oligarkene som driver liberaliseringen fremover. Universitetene er altså fratatt sin rolle som drivkraft for å fremme den vitenskapelige og teknologiske utviklingen i samfunnet.

Menneskerettighetssituasjonen på universitetene
Menneskerettighetssituasjonen på universitetene har blitt komplisert i perioden etter folkeavstemningen. Det siste året har over 100 universitetsansatte og studenter blitt drept av paramilitære, dette har blitt verre etter aksjonen mot folkeavstemningen. De paramilitære opererer med dødslister, og mange blir tvunget til å flytte for å unngå å bli henrettet.

Et eksempel er Cucuta, som er hovedstaden i en av Colombias nordligste regioner. Den er nå en av verdens voldeligste byer. I løpet av de tre første månedene i 2003 ble over 300 mennesker drept. Paramilitære styrker driver selektive massakrer og bortføringer. Den sterke aktiviteten er nok for en stor del pga. Cucutas strategiske plassering på grensen til Venezuela. Studentunionen er sterke på to universiteter i Cucuta, hvor de driver studentavis, og har studentrepresentanter i universitetenes styrer. Dette er ingen hindring for høyremilitsen. Nylig drepte høyremilitsen to studenter (en biologistudent og en filosofistudent) i Cucuta. De ble først kidnappet, holdt fanget og torturert i en måned. En ble kidnappet i sitt eget hjem, mens den andre ble tatt utenfor universitetet. De paramilitære nektet lenge for at de hadde studentene, men dette ble etter hvert innrømmet etter press fra Røde Kors, kort tid etter denne innrømmelsen ble studentene altså funnet drept. Samtidig klarte 10 andre studenter å redde seg ved å de flykte til Bogota under de paramilitæres offensiv.

Hva gjør så myndighetene med denne situasjonen? Ikke stort viser det seg. Under etterforskningen av drapene på de to studentene kom politiet på besøk til familiene til de som hadde måttet flykte og mer enn antydet at de kunne ha noe med drapene å gjøre, og at dette var årsaken til at de flyktet. Selv om de paramilitære som sagt hadde innrømmet kidnappingene overfor Røde Kors, og det aldri var noen tvil om at de stod bak også drapene, ble ingenting gjort med dette fra politiets eller myndighetenes side. Dette er bare et lite eksempel på hendelser som finner sted jevnlig i hele Colombia.

Tilsvarende jobber også politiet og myndighetene med å slå ned på studentbevegelsen, og de demokratiske kreftene. I regionen rundt Bogota ble 10 studenter nylig arresterte. På et annet tidspunkt ble 90 andre arrestert etter en demonstrasjon, og først sluppet fri etter press fra menneskerettighetsorganisasjoner.

Del 3 av artikkelen: http://venstresida.net/?q=node/170

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering