Situasjonen i Colombia del3 - Oppsummering

Denne artikkelserien baserer seg i hovedsak på et foredrag av og diskusjon med Diego Martinez fra menneskerettighetskommisjonen i den Colombianske studentforeningen ACEU i Trondheim 10/11-2003. Det meste av tall som oppgis baserer seg enten på dennes personlige erfaringer, eller nyere FN-rapporter. Jeg vil nå avslutte med en oppsummering av situasjonen, og tanker omkring mulighetene for en mer demokratisk framtid i Colombia.
Oppsummering

Geriljaen
I dag er geriljaen i Colombia i vekst. Dette til tross for USAs ”Plan Colombia” og ellers den enorme støtten de colombianske regjeringsstyrkene får fra USA. Geriljaen lar seg ikke slå militært – en hardere og mer kompromissløs regjering skaper tvert imot mer støtte til opprørsbevegelsene. På den annen side er det også lite sannsynlig at geriljaen kan vinne militært, all den tid regjeringen faktisk får den militære støtte den får.

De Paramilitære
De paramilitære gruppene øker sin aktivitet i takt med at antall menneskerettighetsbrudd fra hæren går ned. Det kan slik virke som regjeringen i økende grad bruker disse grupperingene til å ta seg av de jobbene den vil ha gjort, men som den ikke kan gjøre innenfor lovverket. FN har også dokumentert at de paramilitære gruppene ofte opererer som en de facto del av staten. De paramilitære har som sagt sin opprinnelse som private sikkerhetsstyrker for store landeiere og narkotrafikanter, som jo er den samme overklassen som Uribes regjering representerer. Slik sett er det ikke vanskelig å tenke seg hvordan og hvorfor disse gruppene er blir brukt til politiske drap rundt i landet.

Narkotikatrafikk
Narkotikatrafikken er et yndet tema når man snakker om Colombia, men for å forstå dette problemet til bunns må vi skifte perspektiv: Alle dyrker Koka i Colombia. Bønder i Colombia, i likhet med mange andre u-land er nødt til å dyrke narkotika, da det er den eneste avlingen som kan gi en inntekt som gir livsgrunnlag for familien. De tradisjonelle matvarene som dyrkes blir utkonkurrert av subsidiert eksport fra USA. Elementær markedsøkonomi sier oss da selvsagt at man må dyrke det som gir mer inntekter –tilbud og etterspørsel. Dersom vi ønsker å få bukt med narkotikaproblematikken burde vi i vesten kanskje i større grad kikke på oss selv og se om vi kan gjøre noe med etterspørselen, men dette er et sjeldent perspektiv å finne.

Narkotika fra Colombia er en industri som årlig omsetter for 500 milliarder $. Av dette blir kun 1% i Colombia. Resten forsvinner i hendene på russisk, italiensk og US-amerikansk mafia. Denne ene prosenten deles videre mellom mange i Colombia, og kun en liten del av denne igjen går til bonden som dyrker Kokaen. Likevel er det alltid bøndene som angripes i militæraksjoner. Denne praksisen støtter opp under hypotesen om at narkotika kun er et påskudd for militær intervensjon i Colombia, og ikke den egentlige grunnen. Slik har man jo også tidligere brukt kommunisme, terror og ”humanitær intervensjon” som påskudd for militære aksjoner rundt om i verden.

FARC og andre geriljagrupper blir stadig vekk beskyldt for å være lite annet en narkotikatrafikanter, og på spørsmålet om FARC tjener penger på narkotika er svaret: selvsagt. Alle tjener penger på narkotika i Colombia, rett og slett fordi det i store deler av landet ikke finnes et alternativ. Man kan leve av narkotika, eller man kan la være å leve. Geriljaen dyrker ikke narkotika selv, men den krever skatt av trafikantene som beveger seg gjennom områdene der geriljaen har kontroll, den paramilitære høyremilitsen er derimot som sagt ofte identisk med privathæren til narkotikabaroner.

Utover de åpenbare problemene narkotikaen skaper i mottakerlandet, skaper den også problemer i produsentlandet. Når all dyrkbar mark brukes til produksjon av narkotika kan sult bli resultatet, videre er en slik monokultur dårlig for jorda, og sosiale problemer som alkoholisme og prostitusjon følger også med produksjonen. Av disse grunnene har geriljaen i enkelte områder faktisk påbudt å bruke en viss andel av jorda til å dyrke mat i tillegg til narkotika.

Utsikter
Som vi ser har vi en låst situasjon militært i Colombia. Regjeringen styrker bare geriljaen med sin hardhendte framferd, men geriljaen har heller ingen mulighet til å slå regjeringshæren så lenge denne blir støttet av USA. Er det så mulig å få en fredlig overgang til et demokratisk styre i Colombia, gjennom at en demokratisk kandidat vinner et valg? Dette spørsmålet vil vekke stor skepsis i Colombia, for det har vært forsøkt mange ganger med populære presidentkandidater fra venstresiden som har hatt gode muligheter til å vinne valget. Problemet er bare at de aldri overlever til valgdagen. Så har vi en låst situasjon?

Situasjonen er vanskelig, men ikke umulig. Som vi så i ordførervalget i Bogota, så er det faktisk mulig å vinne valg for opposisjonskandidater. Spørsmålet som gjenstår er om det vil være mulig på nasjonalt plan. Uansett vil man kanskje kunne tydeliggjøre det udemokratiske systemet noe, slik at det vil bli vanskeligere for USA å skjule seg bak sin retorikk om ”støtte til et demokrati mot terrorister og narkotikaprodusenter”.

Slik vil man kanskje kunne bevege seg i demokratisk retning, men det vil være en lengre vei å gå i Colombia enn i de fleste latinamerikanske land, da USAs interesser er mye sterkere her, og tradisjonen er mye mer voldelig.

Denne artikkelen er brukt som kilde til en artikkel om Colombia i "Balder-magasin for militærnektere". URL vedlagt under.

http://www.baldermagasin.no/balder12004/konfliktercolombia.htm

Støtt opp om kampen for en fri fagbevegelse i Colombia

http://www.solidaritet.no/

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering