Eksportsubsidier og importvern

Hvorfor må vi slåss mot fjerningen av importvern for matvarer, og høyresidens forsøk på å knytte dette opp mot eksportsubsidier. Jeg analyserer i denne artikkelen konsekvensene av en full liberalisering av handel med matvarer, og viser slik hvordan retorikken bak forsøk på å beskrive eksportsubsidier og importvern som to sider av samme sak ikke henger på greip.

Det har lenge vært stor enighet om at den vestlige verdens utstrakte bruk av eksportsubsidier til eget landbruk er en forbannelse for den 3. verden fordi den fører til at bønder fra sør blir utkonkurrert på sitt eget hjemmemarked. Dette er et enormt problem, og selv om slike subsidier bryter totalt med den markedsliberalistiske retorikken EU og USA ellers kjører, synes ikke dette å bry disse landene i større grad. Dersom man blir tvunget til å gi etter på punktet om eksportsubsidier, vil den mektige lobbygruppen som det industrialiserte jordbruket utgjør, også raskt forsøke å få tildekket disse subsidiene gjennom andre mekanismer som gunstige lån og tilskudd. At dette er et overgrep mot bønder i u-land er som sagt likevel ikke et stridsspørsmål blant andre enn nettopp disse lobbyene, og man kan slik fatte et visst håp om at EU og USA må snu på dette punktet når de har møtt seg selv i døra tilstrekkelig mange ganger.

Stridsspørsmålet er derimot importvernet. Markedsliberalister søker å knytte dette tett opp mot spørsmålet om eksportsubsidier, og tenderer til å se på det som to sider av samme sak. Det påstås at fri markedsadgang til vestlige jordbruksmarkeder er nettopp det som skal til for at bønder i u-land skal kunne sikre vekst til seg selv og sin region. Stemmer dette virkelig? De faktiske forhold i det store flertall av u-land er ikke slik at landet er overfylt av bønder som sulter i hæl dersom de ikke får solgt maten sin til Vesten. Det store flertallet av bøndene er tvert imot småbønder som kun produserer for det lokale markedet. Slik er det viktigere for mesteparten av landets befolkning å sikre det interne markedet, enn det er å få eksportere til minst mulige tollsatser. Frihandel vil derfor ikke være noe som gavner småbønder i u-land.

Hva vil da bli den faktiske konsekvensen for disse småbøndene dersom alt av toll og importvern må fjernes? Vi ser klart hvordan en slik utvikling vil arte seg: Med lave tollmurer vil det bli mer lønnsomt for de rike storbøndene som driver jordbruk i u-land å produsere luksusvarer for Vesten, som har råd til å betale en høyere pris, enn det vil være å produsere for et fattig hjemmemarked som ikke vil kunne skaffe disse storbøndene tilnærmelsesvis like stor profitt. Et eksempel på dette har vi for eksempel i Botswana, hvor småbønder rett og slett blir jaget bort for å gi plass til store kvegfarmere. I de rike landene har ikke storbønder mulighet til å ansette mennesker til å drive industrielt jordbruk under de kummerlige arbeidsforholdene arbeidere i u-land lever under. Storbønder i Vesten vil da selvsagt kunne bli utkonkurrert, og enten måtte legge ned, eller flytte produksjonen til nettopp storbruk i u-land. Vestlige småbønder, som i Norge tradisjonelt har dannet grunnfjellet i jordbruket, har ingen sjanse i denne konkurransen.

Hva blir så resultatet av denne politikken? Matvareprisene i Vesten vil gå noe ned. Likevel vil den globale produksjonen synke, noe som fører til at matvareprisene faktisk vil kunne øke i u-landene siden det nå blir produsert mindre mat for deres hjemmemarked. Dette vil gjøre de fattige ennå fattigere, og all profitten i u-landene vil gå til storbøndene, som er de som er aller rikest fra før. Vi ser altså at denne politikken vil føre til en økning av klasseskillene, både innad i u-land, og globalt, ved at i-land på denne måten suger matressursene ut av u-landene i stedet for å koste på seg å produsere maten under menneskelige forhold i sine egne land. Dette er et rent økonomisk argument, og vi har ikke engang kommet inn på slike ting som matvaresikkerhet, noe som i en usikker og globalt skiftende økonomi burde være en høyt prioritert sak for alle land.

Derfor må vi si et klart nei til fjerning av importvernet, og fjerning av subsidier til produksjon for det lokale markedet. Argumentasjon om at en slik liberalisering er til u-landenes beste, er kun påskudd fra store og mektige globale aktører som nå øyner muligheten til å skaffe seg dominans på nok et marked med en industriell produksjon av luksusmat til Vesten i u-landene. Bønder i Vesten og bønder i landene i sør kjemper slik en felles sak, og må ikke la seg narre til å settes opp mot hverandre.

Bra denne Ronny. Er enig i stort sett alt som står her, men vi kommer tilbake til en diskusjon vi har hatt tidligere. Er det vår oppgave å nekte å kjøpe varene hvis et u-land vil selge? Er det ikke bedre for den underbetalte plantasjearbeideren at godseieren får solgt varene enn at han ikke får det? Argumentasjonen mot frihandel er at sør taper på det fordi de har et ineffektivt jordbruk. Hvis man tar utgangspunkt i studier fra økonomen Paul Bairoch finner man at det er i industrivarer u-land har komparative fortrinn, stikk i strid med det markedsliberalistene hevder. Dette kommer selvsagt ikke av at u-landene har en effektiv industri, men at de til sammenligning med industrialiserte land har et svært innefektivt landbruk. De absolutte fortrinn er selvsagt større både for industri- og landbruksprodukter. Her er det selvsagt snakk oom u-land og i-land samlet. U-land som Brasil og Argentinga vil selvsagt ha komparative fortrinn på landbruskprodukter sammenlignet med f.eks Norge og Japan. Men alt i alt er dette en veldig bra artikkel.

Et par kjappe kommentarer:

Hva som er best for arbeideren til godseieren kommer selvsagt an på hva som er alternativet. Hvis alternativet er at godseieren mister jorda si, og at den blir stykket opp og delt ut til arbeiderene, vil selvsagt dette være det beste, men det er ikke noe vi her i vesten kan sitte og bestemme. I den evige diskusjonene om hva VI skal gjøre tror jeg vi kommer tilbake til at endringer av styresettet i andre land nødvendigvis må komme innenfra dersom det skal bli varige stabile endringer, og at det viktigste vi gjør er å støtte opp om de grupperingene i disse landene som vil ha endringer. Det andre vi bør gjøre er selvsagt å slutte å støtte makthavere som søker å oprettholde urettferdige samfunnsforhold innad i land, direkte eller indirekte det være seg våpensalg eller å kjøpe appelsiner av Sharon. Hva som vil fungere vil selvsagt være svært individuelt, og vanskelig å gi noe fasitsvar på.

Hva man har komparative fortrinn i er et interessant tema, og det kan nok godt tenkes du har rett, det viktige her er likevel at dersom disse fortrinnene er basert på billig arbeidskraft med få rettigheter, er det jo et problem uansett hva landene velger å produsere. Jeg tror også at dette vil bli (er?) mindre viktig. Utviklingen av mer effektive produksjonsmidler gjør at tilbudet av arbeidskraft vil bli stort i forhold til det reelle behovet etterhvert, og at vi vil bli presset inn i et miljømessig uholdbart forbruksmønster, ref det jeg har skrevet om overproduksjonskriser i et innlegg på forumet her.

Problemet er altså ikke produksjon av goder. Med den teknologien vi har i dag, kan vi sørge for at alle mennesker i verden får oppfylt sine primærbehov og vel så det, uten at det vil kreve veldig arbeidskraft. Problemet et organiseringen av produksjonen som presser ut profitt i stedet for det befolkningen har behov for. Derfor produseres det i dag enormt med luksusvarer til vesten, og svært lite basisprodukter til u-landsbefolkningen som selvsagt har et mye større behov.

Der er vi også inne på det jeg kommenterer i artikkelen over: En liberalisering av landbruket vil føre til at dette produksjonsmønsteret også vil bli stadig mer fremtredende på noe så basalt som matvarer, med potensielt katastrofale følger.

Nå er det mange landbruksprodkuter som ikke produseres i Norge,men som det er importværn på.Utfordringen er selvfølgelig at småbønder i Uland skal få tjene mer penger på og selge til Vesten. Så må vi fjerne makten fra Landbrukssamvirke som tar alt for mye i mellomleddene. Merkelig at bøndene er så tro mot den gjengen.

Det er ikke noe importvern til verdens fattigste land - de har nulltoll, men det hjelper lite,. Pga. AØS, importerer vi så godt som alt fra EU uansett. Det er ikke tilfeldig at bønder i U-land selv er mye mer opptatt av importvern som sikrer dem et stabilt hjemmemarked uten dumping fra EU/USA enn de er av å selge mat til Norge.

Landbrukssamvirket er nå engang eid av bøndene selv, så dersom du mener de stikker av med masse penger som ikke ender opp hos bøndene igjen, kan det jo sikkert være interessant om du dokumenterer hvor disse pengene blir av. Butikkjedene derimot - der forsvinner det en del penger ut i flotte herregårder og luksus til et knippe rike eiere.

Det virker ikke som du har satt deg skikkelig inn i hvordan det globale matmarkedet fungerer.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering