Et lite tillegg til artikkelen om kommersialisering av høyere utdanning, hvor Norges rolle som en internasjonal pådriver særlig blir utforsket

Norge har vært en pådriver innen den internasjonale liberaliseringen av utdanningstjenester. I GATS-forhandlingene krevde den høyredominerte BondevikII-regjeringen blant annet fri tilgang til utdanningssektoren i en rekke u-land, det var Brasil, Chile, Colombia, Egypt, Filippinene, India, Kina, Pakistan og Sør-Afrika [7]. Norge krevde full tilgang innen for alle GATS-avtalens såkalte ”modes of supply”, dvs. full tilgang til å opprette utdanningsinstitusjoner eid av norske selskaper, potensielt også med utenlandsk personell, som så skal konkurrere på like vilkår som lokale universiteter [8]. Norge er slik en aktiv pådriver som jobber for liberalisering av utdanning i andre land. GATS-forhandlingene er noe som normalt blir forbigått i stillhet, men dette kom fram i medias søkelys da den daværende Sørafrikanske utdanningsministeren Kader Asmal, tok kraftig til motmæle under et seminar i Bergen [9], noe som igjen førte til at en noe mer defensiv norsk regjering trakk kravet mot Sør-Afrika (men kravene mot de andre landene ble stående) [10].

For den regionale utviklingen innen kommersialisering av høyere utdanning, er de prosessene EU nå kjører fram svært sentrale. Norge er en pådriver også her. Bolognaprosessen har som formål å skape en felles europeisk utdanningsarena innen 2010. En slik regional strømlinjeforming trenger naturligvis ikke i seg selv være en fare, men den er en klar forutsetning for en kommersialisering, og dersom vi går til kilden, Bolognadeklarasjonen fra 1999, ser vi at også her kommer argumentet om at man ”… i særdeleshet [må] se på målet om å øke den internasjonale konkurranseevnen til det europeiske systemet for høgre utdanning.” [11]. Kommersialisering er altså her et utgangspunkt for hele prosessen. Lisboatraktaten er sluttdokumentet i Bolognaprosessen, og har som sitt sentrale politiske mål å gjøre EU til den mest ”konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien” i verden innen 2010.

Norge har arbeidet for en tettere tilknytning til Lisboatraktaten og til deltakelse i prosjekter og initiativer som helt eller delvis faller utenfor EØS-avtalen, og regjeringen har spilt en såpass aktiv rolle at Norge skal arrangere den neste store ministerkonferansen i denne prosessen i Bergen 19-20 mai 2005. Som neste vertskapsland har Norge sekretariatsfunksjonen frem mot ministermøtet, og i den anledningen har man også laget en egen nettside [12].

I den såkalte ”Globaliseringsmeldingen” [13] nevnes GATS, Bolognaprosessen, Lisboatraktaten og Kvalitetsreformen i samme åndedrag når det redegjøres for Regjeringens visjoner om utviklingen av norske utdanningstjenester. Til og med den norske regjeringen, ser altså at disse prosessene har det samme målet, og er en del av den samme utviklingen, og de jobber hardt for å presse denne utviklingen videre på alle fronter.

[7] Vermes, Thomas; Norge vil åpne u-land for skoleeksport, Nationen, 01. august 2002.

[8] South-African Council for Higher Education, www.che.org.za/documents/d000041/index.php

[9] Naido, Sharda; Asmal shuns WTO deal on education, Business Day, 07. oktober 2003.

[10] Vermes, Thomas; Trekker Gats-krav om utdanning, Nationen, 11. oktober 2003.

[11] De europeiske utdanningsministrenes felleserklæring, Bologna, 19. juni 1999.

[12] http://www.bologna-bergen2005.no/

[13] St.meld. nr. 19 (2002-2003) En verden av muligheter - globaliseringens tidsalder og dens utfordringer, godkjent i statsråd 28. mars 2003.