Vitenskap og ikke-vitenskap

I Morgenbladet 1/10, i artikkelen "En vitenskapelig utfordring", skriver Vilhelm Schjelderup et forsvar for homøopatien...

Schelderups argumentasjon er todelt. Den første delen består av en hyllest av homøopatiens grunnlegger Samuel Hahnemanns pionérarbeid innen hygiene og kosthold. Få vil være uenige i viktigheten av disse momentene. Dette er altså et uinteressant tema. Sett fra et vitenskapelig ståsted avhenger ikke et arguments gyldighet av hvem som kommer med det, og deres bedrifter på andre områder. Å bruke Hahnemanns arbeider innen forebyggende medisin til å sannsynliggjøre riktigheten av hans påstander angående den ekstreme fortynningen av medisiner, det som er stridsspørsmålet vedrørende homøopatien, er altså et fullstendig uvitenskapelig forsøk på å bruke autoritet til å påberope seg noe man ikke har vitenskapelig dekning for.

Først mot slutten av innlegget kommer han inn på det før nevnte stridsspørsmålet, fortynningen, hvor han forsøker å påberope seg støtte fra nyere (svært omstridte) kvantefysiske teorier. Dette blir et bomskudd (og står i motsetning til det han skriver om Hahnemann, som han hyller nettopp for å se medisinen som uavhengig fra ikke-medisinske antagelser). Vi vet hvordan de fleste medisiner fungerer. De fungerer kjemisk ved at molekyler fra medisinene reagerer med molekyler i kroppen. Når medisinen er så sterkt fortynnet at det ikke er noen molekyler av virkestoffene igjen i den, kan den selvsagt ikke virke på denne måten, og dette er ikke kvantefysikk, det er relativt enkel kjemi.

Videre siterer han Øystein Risø Nilsen (Morgenbladet nr. 38), som påstår at "dokumentasjonen på effekten av homøopatisk behandling [selvfølgelig] er [...] alle de som er blitt friske uten bivirkninger de siste 200 år". Dette er selvfølgelig det vanligste argumentet fra alle ikke-vitenskapelige medisinske utøvere, fra healere til medisinmenn og homøopater, enten de helbreder med hender, krystaller, flaggermuseksrementer eller rent vann. Og som alle leger vet Schjelderup (eller i hvert fall burde vite) at dette skyldes fenomener som feildiagnostisering, kroppens naturlige evne til å helbrede seg selv, eller rett og slett den notoriske placebo-effekten. Troen på at man blir frisk gjør at man blir frisk, og har gjort alt fra å helbrede mindre plager til å midlertidig bremse veksten av kreftsvulster. Denne koblingen mellom hjernen og resten av kroppen, og kroppens evne til å helbrede seg selv, er interessante tema å utforske fra et vitenskapelig ståsted. Det er derimot ikke homøopatiens pseudo-vitenskapelige påstander angående effekten av inntak av rent vann.

Ja, sånn blir "logikken" når en ikke ser lenger enn molekylene

Vitenskap er da så mangt..
Poenget i denne debatten (som bla. har vært innom Morgenbladet) er om sykdom som fenomen er en subjektiv eller objektiv tilstand. DVS; er sykdom et personlig anliggende eller er det en diagnose (noe man blir rammet av). Skolemedisinere forteller oss at pasienter er offer for en lidelse som man så prøver å fjerne ved hjelp av syntetiske kjemikalier. Homøopatien definerer sykdom som en subjektiv konflikt - som om den skal løses(helbredes) må møtes (likt helbreder likt).
Naturvitenskapen fungerer desverre kun som redskap i forhold til vulgære materielle størrelser (ref; opphavsmannen Aristoteles utgangspunkt om registrering og klassifisering av enkel materie). Om vann besitter egenskaper vi hittil ikke har maktet å erkjenne, er definitivt(!) interessant, men dreier seg om noe helt annet....noe om det som (ref; feks. til en annen antikker - Sokrates) ligger bakenfor det vi kaller tingen. God helg!

Dersom du kan utdype og begrunne påstanden under noe, ville det jo kunne være rom for debatt. Det er ellers vanskelig å si noe om et slikt utsagn...

Hva vitenskap er og ikke er kan man jo selvsagt definere som så mangt, men det vitenskapsmenn mener med begrepet er vel relativt greit definert: vitenskap er det når man følger den hypotetisk-deduktive metode. En av betingelsene må da være at man ikke kommer med utsagn som er ikke-falsifiserbare. Dvs. er det viteskapelig, skal det i prinsippet være mulig å gjøre forsøk som avkrefter det. Jeg er slik helt enig i at homøopatien burde underkastes en såkalt "double-blind test", noe som jeg har en mistanke om at ville avkrefte dens effekter. Jeg har også en mistanke om at homøopatene ville finne et eller annet påskudd til å betvile resultatene.

Det er ingenting vulgært med materielle størrelser. Vitenskapens antagelser om at vi lever i en materiell verden har ført til oppdagelser som er blitt bekreftet igjen og igjen og har ført til fremskritt og oppdagelser ingen ikke-vitenskap kan måle seg med. Vi kan nå f.eks. faktisk si noe om den indre strukturen i stjerner som finnes millioner av lysår unna, og forutsigelser blir bekreftet (eller evt. avkreftet og teorien blir forkastet). Denne vitenskapens styrke er desverre også dens svakhet. Vitenskapen kan ikke gi absolutte svar, den er alltid "på vei". Dette gjør at mange menneskelige psykologiske behov i vårt samfunn ikke blir oppfylt av vitenskapen, og da kommer vil selvsagt til sosiologiske begrep som fremmedgjøring osv. som kan gi forklaringsmodeller på hvorfor mennesker med grunnleggende innsikt i kjemi og astronomi fortsatt kan tro på f.eks. astrologi... For meg havner homøopati i den samme båsen. Som en ikke-vitenskap som i stedet for å lage en teori som stemmer med virkeligheten, forsøker å lage seg en måte å se virkeligheten på som gjør at den stemmer med en ferdiglaget modell.

Å se Aristoteles som opphavsmann til moderne vitenskap er vel en smule tvilsomt da han slett ikke var en mann som propaganderte for eksperimenter for å bekrefte sine antagelser (og hele hans naturvitenskapelige verdenssyn er jo etterhvert blitt grundig avkreftet (og likevel lærer barn i dag om "de fire elementer", nåvel nok om det)).

At vann skal ha andre egenskaper fordi noen av molekylene i det tidligere har vært i kontakt med medisinmolekyler kan man jo prøve å lage en teori på, men jeg vil samtidig påpeke at det pga. størrelsen på Avogadros tall er relativt lett å bevise at i en kopp med vann vil det finnes atomer som tidligere har vært i halen på en Tyrannosaurus Rex (så man kan jo tenke seg hvilke konsekvenser en slik teori ville få).

Blant annet derfor mener jeg ikke at det finnes belegg for å kalle homøopati en vitenskap, det hører hjemme i haugen med ikke-vitenskap som du kan lese om i f.eks. Michael Shermers "why people believe weird things", eller Carl Sagans eminente "The Demon-haunted World". Men jeg tar gjerne imot forslag på teorier for å underbygge den, men de bør da være basert i den "vulgære" materielle verden vi lever i, og være falsifiserbare gjennom eksperimenter. Og utdyp gjerne også dette med en subjektiv konflikt (men dette bør da helst også skje med vulgære materielle begreper, da det ellers er vanskelig (umulig?) å etterprøve).

Har antagelig ikke tid til å skrive mer før etter Globaliseringskonferansen (ja, jeg skal dit og ikke på alternativmessa :-)).
God mandag

At en sykdom/lidelse har korrellesjoner både i det subjektive og det objektive er greit nok for meg å akseptere, derfor tror jeg yoga, meditasjon osv. godt kan være til nytte for helbreding. Homeøpati spenner sikkert over veldig mye, og jeg vet at homøopater driver med alt fra en form for akupunktur og hypnose og sikkert veldig mye mer. Begge disse to har jeg ikke noe i mot.

Det jeg derimot betviler er uttynningen av medisiner til det bare er vann igjen. Jeg er genuint interresert i å forstå hvordan homeøpatene mener dette(som i realiteten er en tilegning av nye ukjente egenskaper til vann) mener dette er å møte sykdommen på det subjektive plan? Universelle egenskaper til vannet er da objektive og målbare og bør kunne beskrives under de objektive vitenskapenes formalisme? Kanskje Homøopat Øystein Risø Nilsen kan svare slik at vi kan forstå hva den andre mener og forstå terminologien motparten bruker. Noe som alltid er viktig i en konstruktiv diskusjon.

sånn angpassang; Faglig redaktør for forskning.no Erik Tunstad omtaler i anledningen Benvenistes død - hans og Hahnemanns (hver på sine måter) bragder med spott (kommentar lagt inn på deres hjemmeside den 23. kl 0500). Et forsøk fra min side på en kort kommentar, ble møtt med at siden ikke er tilgjengelig - derfor lar jeg den gå som vedlegg: Jeg finner det rimelig utrolig at et presumptivt seriøst(?) nettsted for forskning styres av en faglig redaktør som i tillegg til å styres av uvitenhet - lider av AA-syndromet. Jeg har i gjennom åra snubla over mange ytringer av den klassen innen forskjellige medier/fora, og har som regel måttet konkludere med at opphavet enten må lide av angst eller arroganse (eller i værste fall begge deler)... Angsttilstanden kan definitivt være skapende; arrogansen lettere tragisk siden den som regel fordrer en alvorlig revisjon av overjeg´et. Men som all tragedie så kan den, mere enn noen tilstand, vendes til innsikt og triumf.

Først til Ronny: Nei selvsagt er det ingenting vulgært med materielle størrelser, men jeg skrev altså "vulgære materielle størrelser". Så om dobbelt- blindtesten; eksemplifisert ved nylig avdøde Benvenistes banebrytende forsøk (fra - til debatten i Morgenbladet): Det var først etter at forsøkene ble gjort dobbeltblinde at de ikke ga noe signifikant resultat. Og nettopp det faktum er meget interessant sett i lys av perspektivet om at tilværelsens dypere fenomener ikke kan leses objektivt; men styres av en form for, det man ugjerne kan kalle, med vårt snevre begrepsapparat, et slags ”lovmessig meningsstyrt kaos”. Hvorfor testresultatene gav klare utslag i å bekrefte effekten av potensert vann inntil man tok i bruk dobbeltblindtesten, er et meget interessant utgangspunkt for en dypere utlegning omkring tilværelsens føringer og premisser, men blir selvsagt både for kronglete og lang til å kunne utledes i denne spalte. Til Andreas: Vannets universelle egenskaper er desverre (eller heldigvis) ikke objektive og derfor ikke tradisjonelt målbart anvendbart til annet enn som godt for tørsten, termo- , lederevne, osv. Et vendepunkt i min verdensanskuelse (vitenskaps- tenkning) inntraff forøvirg den dagen for ca. 30 år siden da jeg som naiv ung mann ytret ovenfor min nyutdannede cand.pharm-søster på 23 at - det er my bra med/i honning(!) og fikk tørt kommentert tilbake; honning er sukker! Vi kommer aldri (?) dithen at vi ved hjelp av det vi i dag kaller anerkjente vitskapelige metoder enkelt kan forklare/bevise at vannets egenskaper, innhold, historie osv glatt overgår våre villeste fantasier; men kan altså forumelt rimelig enkelt utdypes.

Om (noen) materielle størrelser er vulgære eller ikke, er selvsagt et spørsmål først og fremst om holdninger, og har ingenting med den vitenskapelige validiteten til de å gjøre, jeg velger derfor å la det poenget ligge. Jeg vet heller ikke noe om debatten på forskning.no, så jeg lar den tråden også henge, og hopper over til det mer håndfaste.

Dobbel-blindtesten er jo nettopp det som kreves for å vise at det er noe annet enn placeboeffekt ute og går. Derfor er det ikke mer interessant at vann gir resultater ved en enkel blindtest, enn det er at ymse andre helbredelsesmetoder viser akkurat de samme effektene. Dette er etterhvert et velutforsket område, og det er ingenting som tyder på at det er annet som ligger bak, enn alle de intrikate formene for kommunikasjon som finnes mellom mennesker, og dermed også doktor og pasient.

En lege som vet at han deler ut et placebo, vil statistisk sett vanskelig kunne unngå å signalisere dette på tusen umerkelige små måter som pasienten oppfatter, selv om verken signalene eller oppfattelsen er bevisste. Det vil påvirke selve grunnholdningen i det han driver med. Det er nettopp dette som er årsaken til at vi må bruke en dobbel-blindtest for å utelukke placeboeffekt. Det testen viser er at rent vann har akkurat den samme effekt som potensert vann så lange både homøopat og pasient tror det er potensert.

Egenskapene finnes derfor nettopp IKKE i vannet, men i pasienten selv. Derav det interessante i kroppens evne til å helberede seg selv, som virkelig er noe vi burde forske mer på. Potensering av vann er det som sagt derimot ikke.

Det er mye bra i mye rart, honning, vann osv, men det ligger ikke i den fysiske effekten det har på kroppen, slik som du ytrer, det ligger i den psykiske effekten det har på oss. Det å drikke noe godt, setter oss i en bedre, mer avslappet stemning, noe som nettopp gjør det lettere for kroppen å helberede seg selv. Vi trenger altså ikke å tillegge universet noen nye føringer og premisser for å forklare det vi observerer, og som alle gode vitenskapsmenn tillater jeg meg da å benytte Ockhams barberkniv.

Denne debatten dreier seg altså primært om vann har egenskaper som vi hittil ikke kjenner – og om vår kulturs vitenskapsteoretiske basis er tilstrekkelig for å kunne erkjenne?
Så da for å gjenta nok en gang:
Vannets potensial kan ikke verifiseres dobbeltblindt siden mediets dynamiske egenskaper og historie ligger og uttrykkes på forskjellige plan. Jeg hevder at vi kan ikke erkjenne noe særlig om tilværelsens dypere fenomener (for eksempel om vannets ”skjulte” egenskaper) ved hjelp av det rådende positivistiske utgangspunkt, siden tilværelsens føringer og uttrykk i hovedsak nettopp er skjulte (immaterielle).
Her kommer tidens krav om paradigmeskifte inn:
Man er nødt til å forlate den påkrevde enighet som ligger i felles definerte premisser (kontroll med variabler) for å utforske livet; ta innover seg at om en virkelig vil forstå tilværelsen på et reelt meningsfullt plan - er man nødt til å forlate flokkens krav (for eksempel dobbeltblindtesten). Kravet til konsensus (eni..sretning) og behovet for å gi tilværelsen en lineær forklaring (vitenskapens ”religiøse” base) er hovedårsakene til de vestlige samfunns erkjennelsesmessige krise ( vi er kulturen som besitter alt (-) bortsett fra kunnskap).
Akademia 2000 gir oss dessverre stadig mindre kunnskap og stadig mer møkk (som man roper i skogen..).
Til slutt: Den skolemedisinske latterliggjøringa av alternativbehandling ved å vise til ”Placeboeffekten” uttykker arroganse og uvitenhet - og motviljen til å ta innover seg det faktum at det skolemedisinske regime for å behandle sykdom er en dyrekjøpt fiasko.

Hmm, jeg aner en stor fare for å snakke forbi hverandre her, så jeg skal prøve å oppsummere det dumener med mine egne ord, for så å komme med mine egne argumenter etterpå, slik at det blir enklere å identifisere eventuelle misforståelser.

I følge holistiske filosofer i vår tid kan virkeligheten modeleres ved hjelp at et såkalt "holarki"(The great nest of being) sammensatt av holoner som består av andre holoner lenger ned i holarkiet, men samtidig er mer enn summen av alle dem de består av. Ekempel er en hjerne som består av celler som består av molekyler osv. Mange påstår at hjernen vår har egenskaper som aldri vil kunne bevises eller motbevises ved hjelp av fysikk som jo beskriver det mikroskopioske(pga feks usikkerhetsrelasjon, måleproblemet osv). Det menes altså at hjernen har egenskaper som er nye og unike i det nivået i holarkiet.

I tillegg til dette skal alle holoner ha en innside og en utside(det er vel denne utsiden du mener når du refererer til "vulgære størresler"?. Ta hjernen som et eksempel. Et menneske er deprimert, og en forklaring på hvorfor det er i denne tilstanden er feks for lite seretonin i lagrene i hjernen(jeg er dog ingen biokjemiker). Dette er en forklaring som bare tar i bruk utsiden i holarkiet. Skal man få et helhetlig bilde må man også ta i bruk innsiden: Vedkomne kan være deprimert pga dårlig forhold til sine foreldre i barndommen, eller noe annet som forstyrrers dennes _sinn_. Alle holoner har en innside og utside, eksempel: Hjerne(utside), sinn/bevisthet(innside). I tillegg, for å få en helhetlig beskrivelse av virkeligheten må man ha med både entall og flertall både fra innsiden og utsiden.(eks nevrologi/psykologi(entall), kultur/sosial struktur(flertall). Dette tar feks Kant opp i sin berømte trilogi[1],[2],[3].

Jeg tror det er enighet blant holistene om at med moderniteten ble de ytre faktorene i holarkiet brukt som eneste gode forklaring på virkeligheten. Det meste annet var illusjon. Dette er i ferd med å endre seg nå, og indre faktorer blir tatt mer på alvor som faktisk reelle.

En ting til som jeg syns det er viktig å få frem av holistisk tankegang som jeg har forstått den, er at det er korrellasjoner mellom _alle_ aspektene av virkeligheten. Et indre fenomen har _alltid_ korrellasjoner på utsiden av holarkiet og omvendt(jfr. deppressjon/seretonin), uten at disse kan bli satt likhetstegn mellom. Man kan ikke ha et kulturelt fenomen uten at det setter noen som helst spor i den sosiale strukturen, og man kan ikke ha en sosial struktur som ikke påvirker kulturen i det hele tatt. Man kan ikke pumpe noen fulle av extacy uten at de får en smule endret bevisthet.

Uansett, sånn jeg forstår deg så mener du vannet har egenskaper som ikke kan måles i den ytre kvadranten av virkeligheten, at det kanskje har noen egenskaper i den indre entallskvadranten i holarkiet(holonet vann har en slags form for "bevisthet", lik som hjernen har sitt indre sinn)? I såfall, burde det ikke være hvertfall noen korrellasjoner i den ytre kvadranten? Og hvorfor i huleste skal ikke disse kunne måles? Det slår meg at du begår samme feilen som de gjorde i de foregående århundrenes modernitet og neglisjerer en av aspektene av virkeligheten, bare at det er den motsatte veien.

En annen ting er hvordan man skal teste hypoteser i de forskjellige virkelighetsaspektene. Samme hvelket domene man holder seg til MÅ man holde seg til den vitenskapelige metode. Dette er såvidt meg bekjennt alle filosofer enige om.

Denne ble lang, men jeg håper du leser gjennom og presiserer hvis jeg er på jordet om hva du mener. uansett er det viktig å være meget presis i diskusjoner som dette.

Ha en god ettermiddag!

[1]Kant, Critique of Judgment
[2]Kant, Critique of Practical Rason
[3]Kant, Critique of Pure Reason

Holistisk litteratur og modellteori har som sådan egentlig aldri vært noe interessefelt, selv om jeg ser at man bokseres der – og i verste fall defineres inn under new-agebevegelsen... (uffda)Â…..
Mitt poeng er ikke at det er skott mellom det åpenbare og ikke så åpenbare.
Mitt poeng er vårt slaveforhold til en vitenskapsteori som krever at ad(inn)gangen til kunnskap skal skje via en ytre definert vitenskapelig konsensus. Et slikt krav tilfredsstiller forskning og utvikling av vårt behov for klassifisering og strukturering av ytre materie (klær, mat, bekvemmelighet, infrastruktur, økonomiske modeller osv.) – det som sikrer artens videre mulighet for overlevelse i konkurranse med/mot omgivelsene (noe som oppsummerer den vestlige kulturs ”suksess”…og; jo da - takk for det!); men det er viktig å merke seg at all medisinsk, pedagogisk, og sosiologisk forskning motiveres ut i fra behovet for å bekvemmeligjøre eller overvinne hverdagens konflikter, helst uten at man sjøl trenger å gjøre noe annet enn å ta en pille eller la seg modifisere (ref; ebony and ivory living in perfect harmony osv.)..
Men poenget med livet er da ikke å overvinne eller overleve (?) som er dyrenes ujenkallelige imperativ, - men må da være det å utvikle segÂ… som menneske (?). Problemet med dagens vitenskapsteoretiske utgangspunkt er at vi ikke tar innover oss de krav som fordres for utvikling; slik det kommer for eksempel til syne innen den medisinske genteknologiske forskningen (ref; fiksjonen om mennesket som sine geners gissel), hvor en søker å frita mennesket for smerte ved å modifisere arvelighetsmessige disposisjoner uten forståelsen av at vårt fysiologiske arvestoff er (for å bruke Sokrates´ bilde) kun et skyggebilde av virkeligheten - DVS; at det vi kaller fysiske manifestasjoner er betinget av de energiske premisser som er forutsetningen for ethvert individs liv, og som godt kan kalles, i en moderne tolkning av begrepet, hvert enkeltindivids arvesynd. ”Synd”, disposisjon, eller svakhet, men samtidig det som er individets forutsetninger for det liv som skal leves. I vår streben etter å frigjøre mennesket for lidelsen mener jeg vi samtidig fritar det for noe av sin egen evne, genuinitet, og samtidig dets mulige genialitet (Ref; det er dynamikken som beveger livet; spenningen mellom begrensning/smerte og begavelse/bevegelse).
At man må forholde seg til den vitenskapelige metode, skiver Andreas, det er alle filosofer enige om. Det kan dessverre synes slik i dag som om det kun er en metode til kunnskap, den naturvitenskapelige positivistiske; men det er selvsagt ikke tilfellet. Filosofer fra Sokrates, Jesus, Descartes, Kierkegaard, Kant, Hegel, Skjervheim mf. definerte definitivt ikke sin virkelighetsanskuelse inn under den positivistiske begrensning.
Men hvor om nu all ting er; for å erfare og erkjenne tilværelsens ”energiske uttrykk” så trenger man ikke annet enn fordomsfrihet og nysgjerrighet samt en gryende forståelse for at vi som art altså ikke befinner oss i tilværelsen for å for å sloss mot ”de andre” på mikro- mellom- eller makroplanet (DVS; ved hjelp av militærvesen eller kjemisksyntetiske agenter); - men for å oppleve. Da blir vår definerte rolle, vår evne til innsikt, og mottagelse en helt annen. Også vår personlige mulighet til å frigjøre våre plagsomme symptomer samme på hvilket plan de måtte opptre på - i stedet for fattigslig å få dem bombet eller genmodifisert - og slik gjøre vårt liv, evne, og mulighet til dypere opp- og innlevelse fattigere.

Dette siste innlegget er svært vanskelig å kommentere i det det tar i bruk masse begreper i sine forklaringer, uten å definere de. Hva er for eksempel "energiske premisser" som det virker som Pärsson bruker i sin alternative forklaringsmodell for menneskelige plager?

Ingen genetiker vil påstå at et menneske er definert av sine gener, de danner bare grunnlaget, men det er ganske innlysende at et menneske har helt andre forutsetninger for sitt liv enn f.eks. både en sjimpanse og en flodhest, så på et slikt nivå blir det helt tydelig at genene spiller inn, så kan man kanskje diskutere hva som er viktigst av arv og miljø i forskjellige sammenhenger, men det er klart at begge deler spiller inn i ulik grad...

På slutten av innlegget blir det også litt uklart. Paralellen mellom krig og sykdomsbekjempelse blir litt søkt. Foreslås det en ikke-angrepspakt mellom f.eks. virus og menneske? Klarer dere å overbevise virusene om det, så er vel ingenting bedre, men inntil jeg får bevis for det, tror jeg fremdeles foretrekker å bruke placeboeffekten som forklaringsmodell for det mindretallet som blir faktisk bedre etter inntak av vann.

Den vitenskapelige metode er uovertruffen så lenge det er vitenskap man driver med, i og med at den faktisk definerer vitenskap. Så lenge man bruker denne metoden, påstår man nemlig ikke at man sier/gjør noe man ikke sier/gjør. Bruker man ikke denne metoden, driver man ikke med vitenskap, og det er i og for seg greit nok, men da må man heller ikke påstå at man gjør det.

...da Ronny, må man starte med begynnelsen: To be or not to be... Og vær så snill..dette er ikke et forsøk på å være overbærende eller aller minst; et forsøk på hover- eller harselering, men.... snakk om at man må forsøke å fokusere på hovedsaken: hva og hvorfor er vi - ikke hvor langt og lenge kan vi. Min påstand er da ganske enkel: mennesket er og fungerer i enn helt annen rolle enn de nuværende vitenskapelige forutsetninger inkluderer. Vilket avleder at alle svar blir feile, noe som igjen konkluderer at den vestlige kulturs bærernde vitenskapelige kunnskapsbasis er forfeilet (i sin forespeilede evne til å forklare biologiske prosesser - registrering og klassifisering ja, men forklaring? akk nei.), eller.... for å si det rett ut : meningsløs.
Så om noen av sias meddebattanter skal kunne gripe noesomhelst av hva homøopati er eller langt viktigere; hvor premissene for vårt liv ligger,; så må man nesten bokstavelig talt skylle sine kategorier i kaldt vann og starte fra scratch. Pinsamt ja, men meget interessant, og ikke minst; for vår eksistens - en nødvendighet. God Jul!
PS: krig og sykdom er det samme hvis man definerer det skolemedisinsk. Homøopatisk defineres sykdom ofte som redskap til forandring. En ligning; det er to muligheter for å innlede en kontakt med annen materie: Enten så møter man eller så går man i mot.

Nå beveger du deg over i et omrøde av tenkningen og filosofien som grenser opp mot det religiøse; et område man godt kan uttale seg om, og ha meninger om, men som man aldri vil kunne verken bevise eller motbevise. Vitenskapen står ikke i motsetning til dette, men den beveger seg helt klart i en annen sfære all den tid den setter falsifiserbarhet som et krav.

Du bekrefter nå min påstand under om at du driver med ikke-vitenskap, og det er greit nok, men jeg vil likevel spørre deg om noen ting. Hvilke premisser er det vitenskapen har satt som du føler bryter med det du ser som menneskets rolle? Personlig kan jeg ikke se at vitenskapen i seg selv sier noe som helst om menneskets rolle, bare om dets muligheter.

Og det er greit nok at man har teorier om hva sykdom er og ikke er, men da må man kunne underbygge sine teorien med resultater, og resultater har jeg ennå ikke sett.

Jeg synes også skolemedisinen blir dømt litt fort her. Det er vel ikke tvil om at denne ser på sykdom som noe annet enn krig. Det er mengder av stoffer og bakterier som er rundt oss hele tiden, og som vi også er avhengige som kan skape problemer dersom vi får for mye eller for lite av de, det er da klart at det er skolemedisinens rolle å gjenopprette en balanse. Medisinen er like mangesidig som lidelsene er det.

Vår vestlige vitenskapsfilosofi betinger at menneske og liv er en lineær sak; at det eksisterer en absolutt start og en slutt. Dette gjelder ikke bare i betraktningen om menneskelivet, men like mye tilværelsen eller universet som sådan. Jeg kan godt forstå at mine antydete påstander kan oppfattes som religiøse forestillinger, men vil hevde at det motsatte er tilfellet; at vår eksisterende viteskapsteoretiske basis i virkeligheten uttykker et slags materielt religiøst syn på tilværelsen. Religiøsitet betyr for meg behovet om å samle (klamre) seg om enkle lineære sannheter. For å ta den legevitenskapelige del - så synes det for meg om standens behov for å klamre seg til ekkoet "vitenskapelig bevist" - åpenbart er større enn pasienters lidelse og deres egenopplevelse av sin sykdom og den behandling de mottar. Legevitenskapen forkaster all kunnskap (eller kaller den anekdotisk) som ikke kan bekreftes av et bestemt sett av verifiseringsredskaper; redskap som jeg til stadighet hevder begrenser vår mulighet for å tilegne oss noen vesentlig kunnskap om mennesket, livet, eller sykdom som fenomen. Be en lege om å svare utfyllende på følgende spørsmål: Hva er sykdom? Hvorfor behandles sykdom med fjerning av diagnose isteden for årsaker (som å be et barn som skriker om å holde kjeft), og hvorfor brukes medikamenter som gir alvorlige bivirkninger? Hva er argumentasjonen og hvor er logikken.
Jeg har iløpet av mine snart 12 års praksis stadig presentert disse basale problemstillinger omkring behandling av sykdom (forutsetningen for forsvarlig å ta andre i kur) og aldri fått noe konkret svar fra noen legevitenskapelig ansvarlig. Til forveksling kan det oppleves som å føre en samtale med en tradisjonelt åndelig religiøs person - spørsmålene overhøres; og svaret kverner med "vitenskapelig bevis". Dette er de premisser som naturvitenskapen setter og som er umulige mht. å tilegne seg kunnskaper om biologiske organismer (som tidligere nevt); kontroll med variabler ER et umulig krav (kun saklig brukt på død materie til klassifisering, registreing og bearbeiding). Den homøopatiske behandlingsforms resultater kan hvemsomhelst som er virkelig interessert finne hvorsomhelst. Millioner er blitt bivirkningsfritt friske de siste 200 år (sic..som hevdet)- det ennu mere interessante er alle de spedbarn og dyr som ditto erfarer det samme-uten muligheten for placebosjokk. Å gi en tradisjonell begrepsteoretisk og "vitenskapelig" forklaring på homøopatiens terapeutiske effekt blir for lang her; men kan som nevnt gis i egnet forum på oppfordring. Tilslutt; den syntetiske skolemedisin skaper ingen balanse i mikrouniverset, men er ft. den størte årsaksfaktor til kaos, usunne mutasjoner og degenereing.

Av nyskjerrighet, kan vi skeptikerne få et eksempel i en konkret problemstilling?

Jeg er helt enig i at medisiner som gir masse bivirkninger er uheldig, men la oss ta en tenkt situasjon: En person har en baktreiell innfeksjon som ikke blir borte av seg selv, og kan være dødelig eller gi varige mén hvis den ikke blir behandlet på noen måte. En lege vil da gi antibiotika, og pasienten bli kvitt innfeksjonen med høy sansynlighet(dette vet vi fordi det er vitenskapelig bevist). Prisen kan kanskje være at magen kommer litt i ubalanse pga at bakteriefloraen i tarmen der er ødelagt. Tross alt er det bedre enn å dø av innfeksjonen.

Har homøopatien en bedre måte i et slikt tilfelle? Hvis noe lignende skjer med meg vil jeg gjerne være så sikker som mulig på at jeg blir frisk av behandlingen, og det kan den vestlige vitenskapen levere. Kan homøopatien det?

Jeg er forresten helt enig i at leger/annet helsepersonell bør forholde seg til hele pasienten, og ikke bare en kjøttklump. Men jeg kan ikke skjønne hvordan det skal krasje med å bruke den vitenskapelige metodenn?

Det er best å la den vitenskapsfilosofiskeoverbygningsbiten ligge da den ikke altid er like grei å gripe.
Til det konkrete spørsmål: Siden homøopati er et helhetlig behandlingssystem for alle typer lidelser (sykdommer), er det ikke noe spesielt med det å behandle infeksjonssykdommer (bortsett fra at avogtil må en bestemme seg kjapt); enten de skyldes fremmede mikroorganismer eller har sin årsak i en alvorlig svekket almentilstand (immunsvikt).
En korrekt homøopatisk behandlet infeksjon styrker pasienten samt minsker muligheten for tilbakefall eller utvikling av andre lidelser (spiller på lag og styrker pasientens organisme og tilstand).
Anti-biotika er det vi kan kalle et krigførende middel (ligger faktisk i navnet), og kan i marginale tilfeller være nødvendig å bruke. Men pasienter generelt behandlet opplever ofte nødvendigheten av rekonvalesens, samt øket mulighet for gjentagne infeksjoner oa. Sammen med cortison, cytostatika ol. utgjør antibiotika en alvorlig helsetrussel for befolkningen gjennom sin evne til å degenerere organismen (spontant eller på sikt). At den herskende vitenskapsmodell ikke gir noen kunnskap om mennesket som DYNAMISK organisme, men får utøvere av metodikken til å tenke mekanisk, er et hovedpoeng. Leger skjønner selvsagt at mennesket er noe mere enn en kjøttklump. Problemet er bare at de er slaver av en vitenskapsmodell som ikke gir dem mulighet til å handle anderledes (den klassiske konflikten mellom vitenskap og fornuft). Ref; de katastrofale forholda innen psykiatrien. Det er en skandale at leger med sin begrensede vitenskapsteoretiske kunnskapsbase skal styre den butikken!
Vel. Dett avslutter nok mine bidrag til debatten, - her. Takkformeg!

Vitenskapsfilosofien er vel selve grunnlaget, basis for denne diskusjonen, og ikke overbygningen. Dypest sett er jo dette en vitenskapsfilosofisk debatt.

Ditt forsøk på å komme med et eksempel, bruk av antibiotika er interessant, for er det ikke akkurat det samme vi har fått tutet ørene fulle av fra den fæle skolemedisinen i mange år: bruk av antibiotika bør begrenses. Det innebærer ikke noe brudd med skolemedisinen at man ikke skal medisinere ting som kroppen fint kan helbrede selv. Det innebærer kanskje et brudd med legemiddelindustrien, og dersom du sier at denne har alt for stor påvirkning på legestanden i dag, så er vi helt på linje, men det bør ikke innebære et brudd med de vitenskapelige prinsippene som ligger i bunnen.

Igjen kommer vi tilbake til poenget: Det er uten tvil mange punkter hvor homøopati og legevitenskap er fullstendig sammenfallende. Det interessante å diskuter er de punktene hvor homøopater selv innrømmer at deres metoder ikke består en dobbel-blindtest, men likevel mener at de er gangbare. Da er vi langt ut på den uvitenskapelige vidotta, og dette minner mye om hvordan også enkelte astrologer prøver å rettferdiggjøre sin aktivitet; kundene blir jo fornøyde, ikke sant?

Sånn post debattum sniker jeg meg til å gi foret et lengre vedheng - uttdrag fra F. Schillers - Om menneskets estetiske oppdragelse:

Når fellesskapet gjør embedet til målestokk på mennesket; når det hos den ene av sine borgere bare verdsetter hukommelsen, hos den annen den tabellariske forstand, hos den tredje bare den mekaniske ferdighet; når man på det ene området bare er ute etter kunnskaper og viser likegyldighet ovenfor karakteren, mens på den annen side en ordensmann og lovlydig borger kan ha en så formørket forstand han bare vil og når man forlanger disse enkelte ferdigheter drevet til den ytterste intensiet enkeltmennesket kan makte – kan man da undre seg over at alle andre anlegg i mennesket forsømmes til fordel for det ene som gir ære og belønning?

..videre: Evig forblir staten fremmed for sine borgere fordi følelsen ikke noe sted kan finne den. Staten er nødtÂ…. til å gjøre det lettere for seg selv ved å klasssifisere det store mangfold av sine borgere og dermed møte det menneskelige bare som annenhånds representasjon. Dermed mister staten til slutt sine borgere helt av syne, forveksler dem med det forstandens makkverk den selv har skapt. Og dem som blir styrt, mottar bare med kjørlig sinn de lover som i så liten grad er rettet til hen personlig.

..videre: Hvor meget som enn kan vinnes for verden som helhet gjennom denne adskilte utvikling av de mennskelige krefter, så lar det seg ikke nekte at individene som berøres av denne utvikling, lider under den forbannelse som ligger i denne verdenshensikt. (Gymnastiske øvelser kan nok utvikle atletiske kropper, men bare gjennom lemmenes fine og harmoniske samspill utvikles skjønnhet. På samme måten kan anspennelsen av de enkelte åndskrefter frembringe usedvanlige mennesker, men bare i likevekt kan de gjøre dem fullkomne). Og hvilket forhold ville vi stå i til tidligere og kommende tider dersom utviklingen av den menneskelige natur gjorde et slikt offer nødvendig? Vi ville ha vært menneskehetens treller, vi ville gjennom år-tusener ha gjort slavearbeide for den, og vår lemlestede natur ville ha fått preget inn i seg beskjemmende merker etter denne tjenesteplikt – bare for at kommende slekter i salig lediggang skulle kunne imøtese sin moralske sunnhet og utvikle sin menneskelighets frie vekst!
Men kan da mennesket være bestemt til å forsømme seg selv for en eller annen ytre hensikts skyld? Skulle naturen gjennom sine hensikter kunne berøve oss for en fullkommenhet som fornuften ut fra sin natur foreskriver oss? Det må altså være galt at utviklingen av de enkelte krefter gjør det nødveendig å ofre dem som totalitet; og selv om naturens lov aldri så meget strebet mot dette, så må det stå til oss å gjenopprette ved hjelp av en høyere kunst – den realitet i vår natur som dette kunstige skille har ødelagt.

Â…videre: Vår tid, som står så langt fra å kunne gi oss den form for menneskelighet som vi har erkjent som en nødvendig betingelse for en moralsk forbedring av staten, viser oss bare det stikk motsatte. Er de altså riktige , de grunnsetninger jeg har fremlagt, og bekrefter erfaringen mitt bilde av samtiden; så må ethvert forsøk på en slik forandring av staten erklæres som utidsmessig og ethvert håp i den retning som hjernespinn – så lenge skillet i det indre menneske ikke er opphevet og dets natur ikke er utviklet fullstendig nok til selv å bli kunstneren som garanterer for realiteten i det politiske verk fornuften skaper.
Tidens karakter må altså først reise seg fra sin dype nedverdigelse; på den ene side unndra seg naturens blinde makt, på den annen side vende tilbake til dens selvfølgelige enkelhet, sannhet og fylde – en oppgave for mer enn ett århundre! (dette ble nedskrevet i 1795).

Relevansen til den førte debatt kan i utgangspunktet synes tilsløret - men er faktum rimelig åpenbar.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering