Den nye informasjonsteknologien har, som alt annet som oppnår en plutselig og stor fremgang, blitt ”hypet” ganske kraftig, noe som blant annet førte til det kraftige IT-krasjet sist på 90-tallet. Likevel er det ingen som helst tvil om at utvikling av denne nye teknologien vil føre til betydelige endringer av samfunnet over et litt større tidsperspektiv. Jeg vil nå søke å peke på en del klare tendenser for hvilken vei utviklingen kan gå, og også sette dette inn i en større historisk, samfunnsmessig og politisk kontekst.

En historisk utvikling

La oss først se på de generelle utviklingstrekkene forskjellige produksjonsmessige ”revolusjoner” har skapt i samfunnet.

Jeger-/sankersamfunnet (urkommunismen?)

I utgangspunktet levde menneskene i rene jeger-/sankersamfunn, hvor det meste av arbeidskraften var bundet opp i nettopp jakt/fiske/sanking og andre aktiviteter som var nødvendige for opprettholdelsen av liv. Du hadde ikke noe særlig overskudd av arbeidskraft som kunne settes inn på å få til utvikling av nye og mer effektive produksjonsmidler, og dette er selvsagt også en del av grunnen til at en slik utvikling gikk svært sakte.

Dette vil selvsagt avhenge av hvor i verden man befinner seg og under hvilke forhold man lever, og det har også vært hevdet at denne type samfunn under gunstige naturbetingelser kunne by på et relativt bedagelig liv [1]. Vi har jo også eksempler på denne type samfunn helt frem til i dag. Da har det sosialantropologene kaller "leisure preference" (vektlegging av bedagelighet/”latskap”), blitt trukket fram som et (kulturelt) trekk for å forklare en stagnasjon i denne samfunnsformen [2]. Er man generelt fornøyd med livet, jobber man ikke hardt for å endre det. Slik sett vil utviklingen av ny teknologi (i ordets videste forstand) kunne gå raskere i områder hvor befolkningen lever under press, da man der vil ha større incentiver for å endre på/bedre tilværelsen, selv om man i utgangspunktet har mindre overskudd av arbeidskraft å bruke på det. På den andre siden vil kanskje befolkningsveksten i et primitivt overflodssamfunn, kunne føre til enten at ressursene blir presset, eller til at grupper utvandrer til andre områder hvor betingelsene for å overleve er hardere.

Organiseringen av samfunn under slike forhold er slik selvsagt ikke fullstendig entydige, og i og med at vi har begrenset kunnskap om særlig de aller eldste samfunn, er det en del usikkerhet omkring beskrivelsen av dem. Det det i sosialantropologien likevel er generell enighet om, er at de opprinnelige jeger-/sankesamfunnene som mennesket utviklet seg i, overveiende har vært små og egalitære samfunn, uten noe klasseskille. Om man i noen samfunn kanskje hadde høvdinger, så var denne da for eksempel lederen av jaktlaget, og deltok slik i arbeidet på lik linje med resten av stammen. Størrelsen på samfunnet og mangelen på overflødig arbeidskraft var slik faktorer som forhindret større forskjeller innad i befolkningen.

Jordbruksrevolusjonen

Denne egalitære samfunnsformen ble brutalt (eller kanskje heller sakte men sikkert?) rykket bort med jordbruksrevolusjonen. Når menneskene startet å dyrke jorden, ble det plutselig mulig for en person å ved hjelp av sin arbeidskraft frembringe mer mat enn det han trengte for eget forbruk. Dette la selvsagt grunnen for en utvikling ved at man da kunne få en fremvekst av forskjellige enkle håndverkeryrker, man begynte så smått å utvinne metaller, og man fikk nye og bedre redskaper.

Denne nye klassen av håndverkere var dessverre ikke den eneste som det nye bondesamfunnet klarte å fø på. Over hele verden dannet det seg nå klasser av konger, keisere, adel, presteskap og annet pakk som levde et relativt luksuriøst liv på skatter og tiender de fikk ut av en befolkning ved hjelp av soldater, lensmenn eller trusler om en fryktelig skjebne i det hinsidige. Over tid gled altså dette føydalsamfunnet over i standssamfunnet, som sett med moderne øyne kanskje har en bedre legitimering, men de grunnleggende samme samfunnsmessige strukturene.

Det at du har et overskudd av arbeidskraft er altså en viktig forutsetning for fremveksten av føydalsamfunnet. Den økonomiske strukturen ligger hele tiden i bunnen og legger føringer på hvilke samfunn det i det hele tatt er mulig å bygge. Dersom alles arbeidskraft er nødvendig i matproduksjon, kan man ikke ha egne samfunnsklasser av konger, soldater, prester osv, uten å sulte i hel.

Dette overskuddet ble likevel ikke bare brukt til luksus til overklassen, over tid bidro det også til en stadig bedring av produksjonsmidlene; nye og bedre metaller, nye og bedre redskaper ble utviklet, noe som igjen øker overskuddet av arbeidskraft osv, helt til vi kommer til et punkt hvor det gjøres noen større tekniske og vitenskapelige gjennombrudd, og vi når det vi kaller…

Den Industrielle Revolusjonen

Med den industrielle revolusjonen blir håndverket industrialisert, og mens en arbeider som syr for hånd kan produsere skjorter til kanskje noen titalls andre, blir en arbeiders innsats nå tilstrekkelig for å produsere skjorter for et tusentalls mennesker.

Samfunnsmessig har dette den effekten at kapitalistene, eierne av fabrikkene, i første omgang supplerer, og etter hvert erstatter konge, presteskap og adel som den ledende samfunnsklassen som lever godt på overskuddet av arbeidet som blir utført.

Etter hvert som den industrielle utviklingen skyter fart, kreves det stadig mindre arbeidskraft i primær- og sekundærnæringene, og vi får slik et stort overskudd av arbeidskraft. Dette overskuddet kunne selvsagt bli brukt til å senke tempoet og belastningen i produksjonen, og til å senke arbeidstiden betraktelig, men dette ligger ikke i kapitalismens natur.

Når maskiner gjør både jordbruk og industri mer effektive, blir arbeidskraften presset over i tertiærnæringene, serviceyrker, som opplever en eksplosjonsartet vekst. I Tabell 1 og Figur 1 ser vi hvordan vi i Norge har en kontinuerlig nedgang i arbeidskraft i primærnæringene i hele den moderne tid. Industrien vokser frem til 60- og 70-tallet, hvoretter den også begynner på en jevn nedgang. Det er likevel sannsynlig at mye av denne nedgangen skyldes ikke bare reell effektivisering og bedre produksjonsmidler, men også utflytting av industri til lavkostland. Internasjonalt har nok andelen ansatte i industrien ennå ikke begynt å gå ned [14]. Den økte effektiviteten blir i stedet i stor grad brukt til å produsere andre industriprodukter, for å dekke mindre basale behov, noe som igjen går ut over naturen. Etter hvert vil vi likevel nå grensen også for en slik produksjon, og mye av arbeidskraften som nå brukes i sekundærnæringene vil presses over i nye næringer.

Figur 1: Næringsutvikling fordelt mellom Primær-, sekundær-, og tertiærnæringene, 1950-2002. [3,4]

Tabell 1: Yrkesbefolkning fordelt etter hovednæringer. Prosentvis fordeling for utvalgte år. [3,4]

Dette er altså i hovedtrekk utviklingen så langt. Bedre teknologi fører ikke til mer fritid, eller saktere tempo på arbeidsplassen. Overskuddet av arbeidskraft som skapes blir i hovedsak brukt til å produsere nye ting, og til å skape nye næringer. Slik blir stadig mer av arbeidskraften flyttet fra primær- og sekundærnæringer til tertiærnæringer, og slik vil etter hvert stadig mer arbeidskraft bli flyttet over fra tertiærnæringer til kvartærnæringer – ren informasjonsspredning (i ordets videste forstand) – sagt med andre ord; produksjon og håndtering av ”software” [5] – ikke-fysiske produkter av IT-revolusjonen.

IT-revolusjon

Primær- til sekundær- til tertiær- til kvartærnæring

Framveksten av den nye informasjonsteknologien muliggjør etter hvert en storstilt effektivisering også av tertiærnæringene. Et skjema online koblet til et program kan i dag gjøre jobben som man før hadde hauger av kundebehandlere til. Dette vil etter hvert også spre seg til andre områder, og man kan regne med at dette vil skape et nytt overskudd av arbeidskraft som vil presse stadig flere over i nettopp disse kvartærnæringene. Stadig mer av produksjonen vil bli produksjon av software. Her bruker jeg også ordet software i dets videste betydning – alle ikke-fysiske varer og tjenester. Fra det å skrive en tekst og publisere den på en nettside, til det å utvikle programvare

Vel så viktig vil det nok bli at kvartærnæringene vil stjele kraftig fra sekundærnæringene. Vi ser allerede at hele den kommersielle underholdningsindustrien trues ved at CD-salget går ned når stadig flere selv tar seg av distribusjon og produksjon digitalt. CD-en blir valgt bort til fordel for digitale formater som mp3, og man kan etter hvert også øyne at open-source-formater[6] som ogg blir stadig mer populære. Tilsvarende ser vi at DVD-formatet etter hvert vil velges bort til fordel for divx, eller kanskje heller xvid-formatet som er open source, og som tar en stadig større del av det digitale filmmarkedet (om man kan kalle det et marked når det for en stor del baserer seg på at brukerne bytter filer med hverandre helt gratis).

Film- og musikkbransjen kjemper frenetisk mot denne utviklingen, og de påberoper seg tapstall som om alle som laster ned noe gratis ellers ville kjøpt det til full pris. Dette er nok noe vi kan kalle en ganske stor overdrivelse, men at det fører til problemer for denne industrien er nok klart.

Etter hvert som øynene begynner å åpnes for dette, vil man også se en nedgang i produksjonen av spillere til alle disse formatene, og alt som hører med. Hvorfor skal du kjøpe en ny spiller hver gang et nytt format dukker opp (noe det vil gjøre stadig oftere), når man gratis kan laste ned software som gjør at det kan spilles på den samme datamaskinen du allerede har? I underholdningsindustrien er altså denne brutale omstruktureringen av produksjonen i full gang, og det vil være naivt å ikke tro at en lignende utvikling vil kunne komme også på andre områder.

Man kan altså anta at stadig mer av den totale produksjonen vil bli software, mens avhengigheten av ”hardware” [7] etter hvert vil minke.

Egenskaper ved software

Software har en del egenskaper som gjør at det skiller seg drastisk fra alle andre typer produkter som tidligere har vært de dominerende i samfunnsproduksjonen.

Software kan kopieres i det uendelige uten at det blir noen som helst mangel på varen – tvert imot, jo mer populær en vare er desto flere vil kopiere den, og desto lettere vil den være tilgjengelig for andre, gjennom for eksempel peer-to-peer nettverk [19], eller andre typer nettverk som vil utvikles. Den kan også, på grunn av den digitaliserte formen den tar under den moderne teknologien kopieres (som regel) uten kvalitetstap, og slik får vi et globalt nettverk som opererer på en tilnærmet evolusjonær måte, der hvor de mest populære programmene/filmene/musikken/informasjonen spres mest, og dermed blir lettest tilgjengelig. Det som er ”nyttigst”, blir enklest å få tak i.

Videre har vi selvsagt miljøaspektet. Produksjon av software krever ingen fysiske råvarer, og krever slik ingen inngrep i naturen. Selvsagt må vi ha noe hardware for å kunne produsere/nyttiggjøre oss software, men for nok en gang å ta underholdningsindustrien som eksempel: en pc med en harddisk og programvare, er mye mindre krevende også for naturen enn for eksempel en cd-spiller, en dvd-spiller, equalizer, tv, radio, kassettspiller, lp-spiller, for ikke å snakke om hauger med cd-er og dvd-er i plastcover med innlegg av glanset papir, osv. osv. Man vil også utvikle digitale bøker som kanskje til og med (om det er ønskelig) kan blas i akkurat som våre vanlige, med den enkle forandringen at man kan bytte ut innholdet med noe annet man har liggende digitalt. Mange vil nok til å begynne med savne de mange hyllemeterne – nostalgi følger med de fleste forandringer, men tenk på hvor mye enklere det vil bli for intellektuelle å flytte, og ikke minst; tenk på skogen. Dette vil selvsagt også kunne gjøres med alt annet som i dag er skrevet på papir. Denne overgangen er altså i høyeste grad miljøvennlig (noe som ikke kan sies om all ny teknologi som er blitt innført opp gjennom tidene).

Det som likevel blir drastisk annerledes, og som vil by på store problemer for den nåværende produksjonsformen (kapitalismen), er de drastisk forskjellige egenskapene ved produksjonen av software. Det kreves altså kun at en person (eller flere personer i samarbeid – se open source [6]) lager et produkt (for eksempel et program) én gang, så kan det brukes av alle over hele verden uten merkostnad og med et minimalt arbeid av den enkelte bruker (nedlasting, installering).

Konsekvenser av en overveldende andel softwareproduksjon

Denne omleggingen vil få enorme konsekvenser for den nåværende økonomien. Den tradisjonelle bedriftsmodellen utspiller sin rolle. Vi trenger ingen til å produsere og distribuere cd-er og dvd-er når brukerne selv tar seg av jobben gjennom for eksempel fildeling som skissert over. Mye av behovet for plateselskaper og filmselskaper faller da bort. Det samme kan selvsagt gjøres med alt som produseres innen kvartærnæringene, fra programmer til bøker.

Produksjonen av programvare blir bedre gjennom open-source-produksjon, hvor kildekoden til programmet er åpen, og alle får mulighet til å være med og modifisere, og forbedre programmet. Akkurat som fildeling distribuerer varer gjennom noe som ligner på en evolusjonær prosess, produserer open source-miljøet varer gjennom en evolusjonær prosess. Alle kan forbedre programmene på alle måter, og man får slik et maksimalt produkt som også kan tilpasses til spesielle forhold av den enkelte bruker.

Kontrasten til kommersiell programvare er grell. For å tjene penger lager kommersielle bedrifter tunge ofte reklameinfiserte programmer med mange ulemper knyttet til ønsket om å oppnå profitt. Mange kommersielle programmer kjører også hele tiden mindre programmer i bakgrunnen av maskinen din, noe som selvsagt gjør den tregere. Et godt eksempel er realplayer, som i likhet med mange andre kommersielle programmer har hatt en tendens til å ”ta over” maskinen din, og har innstilt som default å gjøre alle mulige andre ting enn å spille av realmedia-filer. Real-selskapet [8] har etter hvert blitt tvunget til å gå bort fra noe av denne upopulære praksisen, noe ubekreftede rykter sier er pga. økonomiske problemer. Det kan være tilfeldig, men det kan også være et tegn på at brukerne er i ferd med å våkne. Etter hvert som folk får øynene opp for at det fins alternativer som er både bedre, mindre ressurskrevende og ikke minst gratis, vil mange kommersielle programvareleverandører gå en mørk fremtid i møte. Det er også et stort dilemma for disse at en vellykket kamp mot piratkopiering av programvaren deres, antagelig bare vil resultere i at brukerne finner et bedre gratis program, og at de slik mister hele sitt marked.

Hva med de stakkars artistene?

Hvordan skal kunstnere så tjene penger dersom produktene deres blir kopiert og spredd fritt over internett? Dette er jo kronargumentet til musikk- og filmindustrien, hvor de skyver artistene foran seg i et desperat forsøk på å få det til å se ut som de er bekymret for kunstens fremtid, og ikke sine egne økonomiske interesser. I en mindre kommersiell verden, vil det kanskje ikke finnes så mange Britney Spears-er, Christina Aguileraer og Hollywoodfilmer, men er det egentlig et stort tap?

Artister som ikke bare gjør det for pengene, vil fremdeles kunne tjene på å ha konserter, og selv om film er digitalisert, vil kino fremdeles gi den beste filmopplevelsen. Videobutikken og cd-sjappa er nok på vei ut, sammen med hele den korporative distribusjonsmodellen, men det betyr slett ikke slutten for film og musikk, og man må stille seg spørsmålet: Om en artist har spilt inn en sang én gang, er det da naturlig at han skal fortsette å tjene penger på musikken tiår etterpå? Denne modellen virker ikke rettferdig enten målet er lønn etter utført arbeid, eller lønn etter behov, og det burde slik ikke være nødvendig med dommedagsprofetier over verken musikken eller artistene bare på grunn av at denne utspiller sin rolle.

Et alternativt konsept kan være en modell som er en slags utvidelse av det som før het Statens kassettavgiftsfond [9]. Man setter en liten avgift på alle lagringsmedia, og deler ut pengene som stipender eller lignende, til musikere og filmskapere, men for eksempel også programmerere, og andre som produserer andre former for informasjon som etter hvert vil bli påvirket av denne utviklingen. Et annet samfunn vil også kunne burde gi mer fritid, noe som vil gjøre at stadig mer av produksjonen av kultur vil kunne foregå på frivillig basis, av ren interesse.

Sosialisme eller en digital fasciststat?

Kommer sosialismen?

Hva blir så konsekvensene av denne utviklingen? Det meste av produksjonene vil etter hvert bli softwareproduksjon i en eller annen form. Den mest effektive formen for softwareproduksjon er produksjon gjennom open-source, frivillig arbeid gjennom samarbeid. Kan man tenke seg, når det meste av produksjonen foregår på denne måten, at denne måten å jobbe på vil smitte over også på resten av produksjonen? Produksjonen av hardware vil da være relativt mindre arbeidskrevende, og vil slik kreve relativt mindre arbeid fra hver enkelt.

Kjøpepresset vil nødvendigvis minke når bruken av hardware i større grad erstattes med gratis software. En overgang til mer softwareproduksjon har kanskje også potensial til å redde en natur som ikke lar seg redde innenfor dagens produksjonsmønster. Dagens økonomi er basert på økt vekst, denne veksten krever en stadig økende produksjon (jf. Teorien om profittratens tendens til å minke [20]), økningen av produksjon krever stadig mer ressurser, noe som dreper naturen i økende tempo. Naturen vil altså nyte godt av nedgangen i hardwareproduksjon, da presset på naturressursene blir mindre.

Dersom open-source-produksjon får bre seg fritt, ser vi altså at profitt vil bli en umulighet innen det som etter hvert vil bli den overveldende største delen av produksjonen. Hvem vil betale for et dårlig produkt, når man kan få et bedre produkt gratis? Bedriftsmodellen vil da ha utspilt sin rolle, og må forkastes. Kan vi da øyne et samfunn hvor enhver kan gi etter evne, og få etter behov?

Skjær i sjøen

Man kan likevel øyne problemer for en rolig og fredelig utvikling til et slikt samfunn. Kapitalismen vil ikke gå under frivillig. For å hindre utviklingen mot en digital sosialisme må man lage et gjennomkontrollert digitalt samfunn. Næringslivet driver allerede og presser igjennom lover som gjør aktiviteter ulovlige digitalt, som har vært fullstendig lovlige så lenge informasjon ble spredd på fysiske medier. Denne utviklingen vil de forsøke å fortsette, og den kan i verste fall ende i en digital fascistisk politistat.

Man kan for eksempel se for seg følgende utvikling: AOL/Time Warner fusjonerer med Microsoft, og utvikler et gjennomkontrollert internnett, hvor all surfing med Microsoft-programvare blir begrenset til dette AOL-internnettet. Dette vil de selvsagt forsøke å få med seg staten på, gjennom å lage et påbud om bruk av nettopp dette. Som vanlig vil rettferdiggjøringen skille seg fra den virkelige grunnen; påskudd kan for eksempel være å hindre terrororganisasjoner fra å bruke nettet, å holde nettet familievennlig ved å fjerne grov pornografi osv.

Videre vil man sikkert forsøke å gjennomføre lovendringer som umuliggjør for eksempel GNU-lisensiering [10], og dermed prøve å få den frie programvaren tilbake inn i den kommersielle folden. Alt dette vil selvsagt bli fulgt opp med et enormt propagandapress fra massemedia, og motstandere vil bli stemplet og satt i bås.

Denne utviklingen er som nevnt allerede igangsatt, blant annet med innføring av innstramminger i Copyright-lovgivningen. Her hjemme gjelder dette blant annet den planlagte innføringen av det nye EU-direktivet ”European Union Copyright Directive”, som gjør det ulovlig å bryte kopisperrer, og likestiller såkalte Digital rights managment-systemer med åndsverk. Norge er ikke forpliktet til å innføre dette direktivet, men det har regjeringen unnlatt å opplyse om før høringsrunden [15]. Var det noen som sa ”Staten og kapitalen”? Man har altså allerede begynt å stramme inn reglene for software i en grad som ville vært uhørt dersom det dreide seg om tradisjonelle produkter.

Hvor går veien?

Står så valget mellom et frihetlig sosialistisk samfunn, og en digital politistat? Det kan ved første øyekast se sånn ut, men det er vi som bestemmer hvor veien skal gå. Det første vi må gjøre er uansett å spre en bevisstgjøring omkring de mulige veiene denne utviklingen kan ta, og å sørge for at ingen kan kalle seg sosialist og samtidig jobbe mot fri fildeling og open-source-produksjon. Mange har skjønt det allerede, og marxistiske musikere som Gatas Parlament har lenge lagt ut musikken sin gratis på nettet [11], og propagandert for fildeling. Til og med veteraner som Peter Gabriel og Brian Eno benytter seg av muligheten til å gi plateselskapene et spark bak med sin "Magnificent Union of Digitally Downloading Artists" [12]. Forbrukerene har også begynt å organisere seg mot de begrensninger som endringer i copyright-lovgivingen lager, lokalt i ”Elektronisk forpost Norge” [16]. Det finnes også en ”Free Software Foundation” med over 1 million programmerere og 3500 programvarepakker tilgjengelig, alt naturligvis open source [17, 18].

Det som er viktig er nå å sette alle de endringene som skjer i en helhetlig politisk og historisk sammenheng, å se sammenhengen mellom copyrightlovgivning, kommersiell programvare og de økonomiske strukturene som styrer samfunnet, og slik organisere seg sammen på tvers av disse kunstige skillene. Sosialister, arbeidere, forbrukere, open-source-miljøet og stort sett alle som ikke tilhører klassen som er eiere av de store software-selskapene har felles interesser i å kjempe for en frihetlig digital framtid.

Mulighetene for en annen verden er der altså, men det er vi som må benytte oss av dem. Digital sivil ulydighet; last ned en film i dag. Vær med på å lage produkter som kan spres fritt; skriv artikler og bøker, lag open-source-programmer og amatørfilmer, legg ut musikken din gratis og ikke minst; politisk bevisste artister: Hold dere unna TONO[13] og lignende organisasjoner som løper kapitalistenes ærend på det som enn så lenge er det digitale markedet.

Kilder/Noter:

[1] Marshall David Sahlins, Stone Age Economics, Aldine de Gruyter,1972

[2] Risk, Ruin, and Luxury in Primitive Societies. U. Ulrich Müller-Herold, Department of Environmental Sciences, ETH Zürich, Switzerland; and R. P. Sieferle, Historisches Institut der Universität, D-68131 Mannheim, Germany, http://www.riskworld.com/Abstract/1996/sraeurop/ab6ad133.htm.

[3] Tallene fram til 1973 er fra Pax Leksikon, Pax forlag, 1976-82, Oppslagsord ”Norge”. PaxLeksikon, nettutgave hos NorgesLexi – Norsk politisk dokumentasjon på internett, http://lotus.uib.no/norgeslexi/paxlex/alfabetet/n/n09.html.

[4] Tallene for 2000 er fra Statistisk årbok 2001, Statistisk sentralbyrå, 2001.

[5] Her vil jeg bruke begrepet “software” i den absolutt videste betydningen av ordet, som en beskrivelse av alle produkter som i utgangsunktet er ikke-fysiske, fra musikk, film, programvare til nyheter og generelt alle former for informasjon.

[6] Begrepet open source beskriver all programvare hvis kildekode er enten I “the public domain” (dvs. offentlig og til fri bruk for alle), eller mer vanlig, at kildekoden er copyright-beskyttet av en eller flere personer/enheter og blir distribuert under en open-source-lisens som for eksempel GNU-lisensen [7] (GNU General Public License (GPL) (ofte referert til som copyleft)). En slik lisens kan kreve at kildekoden blir distribuert sammen med programmet, og at kildekoden er fritt modifiserbar, med kun et minimum av restriksjoner, som f.eks. å bevare programmererenes navn, og de nevnte copyright-betingelsene i koden, se forøvrig http://en.wikipedia.org/wiki/Open_source.

[7] Her bruker jeg ”hardware” også i den videst mulige definisjon av ordet – alle fysiske varer og tjenester, fra mat til harddisker.

[8] www.real.com

[9] Fond for lyd og bilde, Norsk Kulturråd, http://www.kulturrad.no/

[10] GNU-lisensen er en copyright-lisens du kan beskytte gratis open-source programvare under. Med den tillater du alt bruk, og all modifisering av programvaren, på den betingelsen at sluttproduktet også blir gratis og open-source. Man bruker altså copyright-regler til å holde et produkt ute av det kommersielle markedet. Se for eksempel GNU General Public License på Wikipedia, http://en.wikipedia.org/wiki/GNU_General_Public_License

[11] Gatas Parlaments hjemmesider, www.gatasp.no

[12] http://www.mudda.org/

[13] http://www.tono.no/

[14] Verdensbankens rapport, Estimating the World at Work, http://econ.worldbank.org/view.php?type=5&id=846

[15] Jan Frode Haugseth, Teknologisk tåkeprat, kronikk, Klassekampen 1/10 04

[16] http://efn.no

[17] Knut Rodum, Fire grunnleggende friheter, Intervju med Richard Stallman, Le monde Diplomatique nordisk utgave, oktober 2004.

[18] Hjemmesidene til FSF, http://www.gnu.org

[19] Generelt er et peer-to-peer(eller P2P)-nettverk, ethvert nettverk som ikke har bestemte klienter og servere, men flere peer-noder som fungere både som klienter og servere for de andre nodene på nettverket.

[20] Karl Marx, Kapitalen vol 3 del 3, Teorien om profittratens tendes til å minke, se også
http://www.marxists.org/archive/marx/works/1894-c3/index.htm

Trykket i Friheten og Rødt