Det nye lovforslaget om høyere utdanning blir fremstilt som en solskinnshistorie fra regjeringen, — noe alle kan, og bør enes om. Dersom man faktisk setter seg ned og ser på den 107 sider lange proposisjonen, og prøver å trekke ut noe av essensen, finner man at dette kanskje er den mest langtgående reformen i å bygge ned demokratiet på universitetene vi har sett til dags dato.
Tidligere var hele styret på universitetet demokratisk valgt; det var valg til rektor, det var valg på representanter fra faglige og administrativt ansatte, og det var valg på studentrepresentanter (studentene slåss på 70-tallet mot det gamle professorveldet, og fikk kjempet seg til makt på universitetene). Det var også valg på ledere på undernivåene, dekaner og instituttledere måtte forholde seg til demokratiske spilleregler. Universitetet var slik blitt en av de mest gjennomgående demokratiske institusjonene vi har i samfunnet.
Så kom de ”eksterne” styrerepresentantene; styremedlemmer fra næringslivet oppnevnt av departementet. Dette var det første angrepet på demokratiet på universitetene, og ble begrunnet med at universitetet trengte ”impulser utenfra”. Disse har naturlig nok bidratt kraftig til å fjerne det tradisjonelle demokratiet, og erstatte det med en bedriftsmodell. De har igjen og igjen vært tungen på vektskålen når styrene på norske universitet har fjernet demokratiet.
I den nye loven blir dette sementert: Fire av elleve styremedlemmer, deriblant styreleder, utpekes av departementet. (§9-3, 1) Resten av styremedlemmene vil fremdeles bli valgt, men det blir opp til styret hvorvidt det tradisjonelle universitetsdemokratiet med valg på rektor, dekaner og instituttledere skal erstattes med en bedriftsmodell. (§9-2, 4 og §9-4, 6 ) Dette betyr at med støtte fra bare 2 av 7 demokratisk valgte representanter kan de utpekte styremedlemmene fjerne hele det tilkjempede demokratiet med et pennestrøk. Det er vanskelig å skjønne hvordan NSU og Stl kan mene at lovforslaget gir studentene økt innflytelse.
Storbritannia har allerede gjennomført en såkalt ”modernisering” av universitetssektoren. De fleste britiske universiteter har avviklet det akademiske demokratiet. I stedet blir universitetene styrt som en hvilken som helst annen bedrift. Dette har ikke vært noen suksess. Mange universiteter fikk etter dette store gjeldsproblemer, og enkelte var i ferd med å gå konkurs. Blairs medisin mot dette var å øke skolepengene for studentene. Kan dette skje i Norge?
Kristin Clemet gjentar mantraaktig at denne loven innebærer en lovfesting av retten til gratis høyere utdanning. Dette er en faktisk feil. §7-1, 1 sier: ”Statlige universiteter og høyskoler kan som hovedregel [forf. uthevning] ikke kreve egenbetaling fra studenter…”, men ingen hovedregel uten unntak; §7-1, 3: ”Departementet kan fastsette forskrift om universiteter og høyskolers adgang til å ta egenbetaling fra studenter…”. Loven åpner altså for innføring av egenbetaling på et hvilket som helst tidspunkt departementet måtte finne det for godt.
I tillegg åpner loven for at private utdanningsinstitusjoner som driver ren næringsvirksomhet skal kunne godkjennes på lik linje med offentlige universiteter, og kunne konkurrere om å gi de samme gradene (§1-2, 1). Dette åpner for et klasseskille inne høyere utdanning, hvor lik rett til utdanning vil bli lik bare i ordet, og dette vil også legge et økt press på de offentlige utdanningsinstitusjonene om å kunne ta egenbetaling for å for eksempel kunne konkurrere på lønn, utstyr og fasiliteter. Det ligger slik ingenting i denne loven som hindrer en utvikling i Norge tilsvarende den vi har sett i England.
Dette er bare et par av de viktigste punktene som er problematisk med den nye loven. All kontroll foregår gjennom den byråkratiske instansen NOKUT, kan ikke etterprøves, og gir slik liten plass for ansatte og studenter i den faglige utviklingen. Videre legger loven i sin helhet opp til et system hvor studenter og ansatte skal bli en del av et system som skal tjene snevre politiske og økonomiske interesser. (§1-1,c og §1-3, c, e).
Et apropos om studentpolitikk
http://www.klassekampen.no/Arkivsamling/Arkiv/2004/Oktober/27/246375
Linksamling om Ot.prp. 79
http://foreninger.uio.no/voxacademica/Presseoppslag_Ot.prp.%2079.htm
Har du lest Ot. prp. 79?
Studentene på Blindern klør seg for tiden i hodet. Rundt på universitetets doer henger det små lapper som stiller spørsmålet "Har du lest Ot. prp. 79?" Attac Blindern har gitt ut en brosjyre om Kristin Clemets forslag til felles lov for private og offentlige høyskoler og universiteter. Her kan du se hva lovforslaget vil bety for studentene.
Publisert av ATTAC Norge, 2004-11-18 17:17:00
--------------------------------------------------------------------------------
Ot. prp. 79 Kristin Clemet =
BEGYNNELSEN PÅ SLUTTEN PÅ RETTEN TIL GRATIS HØYERE UTDANNING:
Regjeringen sier den tar et helhetlig ansvar for høyere utdanning, men driver systematisk underfinansiering av sektoren. Samtidig planlegger den handel med internasjonale studenter, og lovforslaget åpner derfor for at private institusjoner som driver ren næringsvirksomhet skal kunne godkjennes på lik linje med off entlige institusjoner. (§ 1–2, 1) De private institusjonene kan møte det økonomiske presset ved å justere avgift ene, og dette kan igjen bidra til å legitimere studentbetaling ved off entlige høyskoler og universiteter. Kristin Clemet hevder at hun lovfester gratis høyere utdanning ved statlige institusjoner (§ 7–1, 1), men hun lar det samtidig bli
opp til departementet ‘å fastsette forskrift er om adgang til egenbetalingÂ’. (§ 7–1, 2 og 3) Slutten på lik rett til gratis høyere utdannelse blir i realiteten kun et tidsspørsmål.
FLERE STUDENTER UTDANNET TIL ARBEIDSLEDIGHET:
Når utdanningssektoren fragmenteres og et skift ende marked får bestemme det faglige tilbudet blir mulighetene mindre for å drive en helhetlig utdanningspolitikk. Det vil opprettes fl ere populære studieprogram som ikke er etterspurt i arbeidsmarkedet, og flere studenter risikerer dermed å utdannes til jobber som ikke fi ns.
DÅRLIGERE FAGLIG KVALITET INNEN HØYERE UTDANNING OG FORSKNING:
Private utdanningsinstitusjoner som BI får faglige fullmakter til å opprette studietilbud på lik linje med off entlige høyskoler og universiteter. (§ 3–3) I et system med markedsretting og strenge inntjeningskrav vil den kritiske forskningen på sikt få dårligere vilkår. Samtidig vil faglige standarder i hele sektoren undergraves.
BEGRENSEDE MULIGHETER FOR STUDENTER TIL Å PÅVIRKE STUDIETILVÆRELSEN: Regjeringens mål er å erstatte valgdemokratiet ved universiteter og høyskoler med en bedrift smodell der de på toppen skal ha all makt. Styret ved institusjonene skal som hovedregel ansette rektor (§ 9–4, 6), som igjen skal ansette dekaner og instituttledere. (§ 11) Styreleder som reelt blir institusjonens øverste leder, skal være en av de eksterne representantene og utpekes av departementet. (§ 9–4, 5) Det legges også opp til å avvikle demokratiske valgte styreorganer på alle nivåer. Studenter og ansatte mister dermed retten til å velge de reelle lederne ved institusjonene slik de har gjort inntil nå. Fakultetets- og instituttstyrenes medbestemmende myndighet blir borte, og universitetene mister den uavhengigheten de har hatt i fl ere hundre år. Det er vanskelig å se hvorfor NSU og Stl mener at lovforslaget gir studentene økt innfl ytelse.
BEGRENSEDE MULIGHETER FOR STUDENTER TIL Å DELTA I FAGLIG UTVIKLING:
Istedenfor at kunnskap utvikles og prøves gjennom akademisk samarbeid og konkurranse får den byråkratiske instansen Norsk organ for kvalitet i utdanning (NOKUT) ansvaret for å kontrollere faglige standarder og godkjenne institusjoner – både private og off entlige. (§ 2) Dette organet skal ikke bare kontrollere i etterkant, det skal også være en ‘bidragsyter til faglig utviklingÂ’ innenfor de rammene som allerede dikteres gjennom kvalitetsreformen. (§ 2–1, 1) Ingen kan overprøve NOKUTs standarder. (§ 2–1, 3) Kunnskap skal defineres ut fra et A4-ark og da blir det liten plass for studenter som vil bidra til den faglige utviklingen.
STUDENTER BLIR PASSIVE KONSUMENTER MED SNEVRE EGENINTERESSER:
Loven legger opp til et system hvor det avgjørende målet er å få fl est mulig studenter gjennom et utdanningsprogram og sende dem ut på arbeidsmarkedet. Dette er et av styringsmålene for den nye ledelsesformen. I tillegg får rektor ansvaret både for den administrative og faglige ledelsen og institusjonene pålegges et krav om å tiltrekke seg midler fra næringslivet. (§ 1–3, c) Studenter og ansatte blir en del av et system som skal tjene snevre politiske og økonomiske interesser. Denne intensjonen gjennomsyrer lovforslaget. (§ 1–1, c og § 1–3, c, e) Studenter og ansatte ender opp med mindre muligheter til å bidra til akademisk virksomhet som tjener samfunnets beste.
--------------------------------------------------------------------------------
Copyright © 2003 - http://www.attac.no/print.php?ID=561&hideimg=1
Skriv ny kommentar