En ny sosialistisk økonomi

En artikkel av Peder Martin Lysestøl, hvor han setter søkelyset på erfaringer med sosialistisk økonomi, og de lærdommene vi kan trekke, og forsøker å skissere veien framover. Gjengitt med forfatterens tilatelse.
I. Målet med innleiinga

Målet med denne innleiinga er å få igang en ny debatt om sosialistisk økonomi. Etter min mening er debatten helt avgjørende for å fortsatt kunne forsvare sosialismen som ide. Troen på at det finnes et alternativ til det frie, kapitalistiske markedet er i dag på et lavmål: Begge de to hovedmodellene: Lenins sentraliserte arbeiderstat og Bernsteins velferdskapitalisme har mistet glansen konfrontert med virkeligheten. Det samme har skjedd med det jugoslaviske arbeiderselvstyresystemet og den kinesiske folkekommunesosialismen. Det er ingen tvil om at de få av oss som fortsatt har tro på at det går an å bygge et økonomisk system overlegent det kapitalistiske utbyttersystemet, har en vanskelig vei å gå! Innafor den sosialistiske retningen som har ment at kapitalismen som system måtte avskaffes, har tidligere debatter om sosialistisk økonomi i stor grad dreid seg om delspørsmål, om marked kan forsvares i en sosialistisk økonomi, om bruk av penger som betalingsmiddel, om forholdet mellom plan og marked etc. At sosialistisk økonomi var mulig ble tatt som gitt: Det fantes jo i en rekke land!
I dag er situasjonen en helt annen. Mange har gitt opp ideen om et sosialistisk alternativ. Kanskje er ideen om en sosialistisk økonomi bare en illusjon? Det nytter ikke lenger å trekke fram “den marxist-leninistiske sosialismemodellen”, og vise til Øst-Europa og Lenin og Stalin sine teorier(Lysestøl 1970). Det nytter heller ikke med utopier om “drømmesamfunnet” hvor vi, de sosialistiske menneskene “Alt det gamle med jorda vi jevner....” og bygger alt opp på nytt .

II. Betingelser for en sosialistisk utvikling

Etter min mening er det to nødvendige betingelser som må være tilstede før det kan være snakk om å bygge en sosialistisk økonomi:

For det første må det gamle økonomiske systemet være brutt sammen, det må ha skjedd en eller annen form for revolusjon som har fratatt de gamle makthaverne makta.

For det andre må det eksistere samfunnsmessige betingelser for en sosialistisk utvikling.
En rekke nasjonale frigjøringskamper de siste 60 årene har kastet de gamle makthaverne på døra og proklamert sosialisme. Kina er det store eksempelet her. Innafor den Maoistiske tradisjonen har det vært en tendens til å se dette som det avgjørende og ta lett på betingelse nr. 2. Når Mao proklamerte sosialisme, trodde vi på det. Dette gjorde vi til tross for at vi hadde studert Marx som nettopp polemiserer mot denne formen for idealisme og brukte betydelig plass til å argumentere mot utopiske sosialister som “konstruerte” prosjekter. Men Maoistene er ikke de første idealister i historia. I en hyllest til Oktoberrevolusjonen skrev Gramsci like etter maktovertagelsen i Russland at “revolusjonen hadde vært mot Kapitalen av Marx”, fordi den var mot historias lover, et voluntaristisk prosjekt!(Sassoon 1997: 755). Hadde Gramsci levd i dag måtte han ha tatt denne hyllesten til seg og innrømmet at Marx nok hadde rett. Han hadde rett fordi utviklingen av en sosialistisk økonomi stiller store krav til folkets politiske nivå, deres trening i å tenke “stort”, deres trening i demokrati. Marx hadde også rett fordi kollektive, sosialistiske produksjonsformer ikke kan utvikles fra ingenting. Et sentralt postulat i marxismen er nettopp at grunnlaget for det nye samfunnet utvikles i det gamle. Både ideer om det nye samfunnssystemet og kollektive produksjonsformer og sider ved det sosiale livet som peker framover, utvikles allerede under kapitalismen. Dette er mitt utgangspunkt for å starte en diskusjon om sosialistisk økonomi. Det er på bakgrunn av en slik forståelse jeg påstår at knapt noen samfund er så “nær sosialismen” som de nord-europeiske velferdstatene.

En mer konkret forestilling om en sosialistisk økonomi kan bare utvikles etter at den revolusjonære maktovertagelsen har skjedd gjennom en langvarig prosess med diskusjoner og eksperimentering I dag kan vi starte diskusjonen, oppsummere erfaringer og feil ved tidligere sosialistiske samfund. Vi har to store fordeler i forhold til marxismens klassikere. For det første kan vi lære av erfaringene fra sosialistiske land. Vi kan selvsagt si at dette har vi ikke noe å lære av fordi “dette var ikke sosialisme”. Men det sier bare folk som oppfatter sosialismen som et idealsamfund. Mitt sosialistiske samfund er et menneskeskapt system, med feil, med motsetninger, med problemer, med undertrykkelse. For det andre har vi erfaringen fra høyt utvikla kapitalisme, en produksjonsmåte som i sitt innhold er mer samfunnsmessig enn noen produksjonsform i historia.

Jo mer jeg har studert problemet med sosialistisk økonomi, jo mer er jeg overbevist om at vi i dag bare kan tegne noen grove riss av den framtidige sosialistiske økonomien. Men kan vi få oppslutning om et politisk alternativ som er så uferdig og så fullt av usikkerhet og spørsmål?

Jeg tror ja. Er det ikke bare troende som blir entusiastiske av å bli lovet himmelrike! De troende er ikke vårt problem. Vårt problem er å få med tusener nye. De “tror ikke” på sosialismen, men de er i økende grad kritiske til viktige deler av kapitalismen. Det er disse vi må få med på en diskusjon om hvilke forandringer vi ønsker og hva som er mulig. For til forskjell fra tidligere store diskusjoner, vil denne prosessen aldri lykkes dersom den ikke skjer nedenfra, fra de som skal leve i den sosialistiske økonomien, de som har erfaringene fra dagens kapitalisme.

III. Debatter før og nå

Det har vært store debatter om sosialistisk økonomi tidligere, men de har konsentrert seg om avgrensede temaer og sett helt bort fra at økonomiske forandringer forutsetter handlende mennesker. I Petrograd i 1919 inviterte Bolsjevikene til en debatt om hvordan man skulle arrangere en økonomi uten marked og uten penger( Nove 1983). Det kom mange gode forslag, men virkelighetens verden tvang Lenin til å innse at slike økonomiske former lå langt fram i tida(På den 10. partikongressen i mars 1921 lanserte Lenin den nye økonomiske politikken. Kilde: Lenin 1960) Regjeringas hovedproblem var å skaffe mat til bybefolkningen og hindre økonomisk sammenbrudd. Istedet for å avskaffe pengeøkonomien, måtte Lenin kort tid seinere lage et teoretisk forsvar for styrking av pengeøkonomien!

En annen stor debatt foregikk på slutten av 30-tallet. Her deltok flere av datidens ledende sosialøkonomer i en diskusjon om en sosialistisk økonomi kunne fungere effektivt. Dette var en teoretisk debatt hvor flere kjente borgerlige økonomer uttalte seg positivt om sosialismens muligheter(Lange&Taylor 1964). Til og med Pigou, professor ved Cambridge og mest kjent for utvikling av velferdsteorien, var positiv til sosialismens muligheter. De var enige i at en effektiv planøkonomi kunne erstatte prisene i markedet og dermed dekke folks behov. Erfaringene fra den økonomiske krisa på 30-tallet hadde vist økonomene at markedet til tider kan komme totalt ut av likevekt og at det først igjen kommer i likevekt etter store samfunnsmessige rystelser og kostnader. På samme tid hadde Sovjet opplevd 10 år med eventyrlig økonomisk vekst. Økonomene dro dermed den konklusjonen at en effektiv planledelse under bestemte betingelser vil kunne fange opp behovsendringer raskere og foreta produksjonstilpasninger raskere og med mindre kostnader, enn det frie markedet. Men dette var en rent teoretisk debatt. Den sovjetiske økonomien skulle vise seg å være ganske forskjellig fra de ideelle modellene økonomene opererte med. Etter det økonomiske sammenbruddet i Øst-Europa 50 år seinere vet vi at planledelsen nok kunne være effektiv, men den hadde oversett det grunnleggende faktum at det var folket, som produsenter og forbrukere, som til syvende og sist avgjorde om planen ble til virkelighet. Planledelsen hadde ikke tatt hensyn til folks behov. Tvert om hadde de fjernet seg fra folket og brukte makt til å gjennomføre sine mål.

Jeg mener ikke med dette å si at det ikke trengs teoretiske debatter om vanskelige spørsmål i den sosialistiske økonomien. Siden 30-tallet er det produsert betydelig teori som vi kan dra nytte av i en slik debatt. Men, det må gjøres noe grunnlagsarbeid før “spesialistene” overtar. Vi må først bli enige om hva vi snakker om når vi diskuterer sosialistisk økonomi. Og da er det bare begrenset hjelp å hente hos fagøkonomene. Etter min mening må vi nå først gå noen runder med denne mer grunnleggende debatten. Og da trengs det stor bredde i innspillene. Dette er derfor først og fremst et innlegg til “problematiseringsfasen” i det store prosjektet: en Ny sosialistisk økonomi.

IV. Hva mener vi med sosialistisk økonomi?

Kan vi snakke om “en sosialistisk økonomi”? Marx ga oss ingen oppskrift. Han gikk heller aldri inn på de organisatoriske konsekvensene av de tiltakene han foreslår. I følge Alec Nove motsier Marx til og med seg selv(Nove 1983: 118). I Manifestet og andre skrifter fra 1848-50 legger han stor vekt på sentralisering av makt mens han i Borgerkrigen i Frankrike fra 1872 snakker om selvstyrte desentraliserte enheter.

Enkelte steder er Marx svært utopisk, som når han i Manifestet agiterer om framtidssamfunnet av overflod og uten arbeidsdeling. Andre steder, som i Kritikken av Gothaprogrammet, blir han nøktern og konkret.

Marx forsto at sosialismen ikke kan konstrueres fritt etter folks vilje, som et himmelrike. Han understreker hvordan sosialismen, på samme måte som tidligere samfunnssystemer, gjennomgår en dialektisk utviklingsprosess som både forandrer menneskenes livsbetingelser og menneskene selv.
Ut fra dette er det også meningsløst å snakke om en sosialistisk økonomi. Ulike land og regioner vil utvikle sine særegne veier til sosialismen avhengig av det økonomiske utviklingsnivået og særegne trekk ved folkenes produksjons- og levemåte. Men Marx gikk aldri grundigere inn på hvordan en slik økonomi skulle utvikles. Heller ikke andre sosialistiske teoretikere gikk mer inngående inn på hvordan økonomien i et sosialistisk samfund skulle organiseres. Som Donald Sassoon peker på i sitt store og meget grundige verk om den vest europeiske sosialismens historie: “Sosialister så ikke ut til å være særlig interessert i sosialismen”(Sassoon 1997: 20)Marx peker likevel på noen fellestrekk ved utviklingsprosessen og det sosialistiske økonomiske systemet:

A. Den sosialistiske økonomien springer ut av den kapitalistiske og preges fortsatt av “fødselsmerker”. Under utviklingen vil både samfunnet og menneskene forandres.

B. Den økonomiske omformingen må berøre hele samfunsøkonomien, fra hvordan folk ordner seg i husholdet til organiseringen av produksjonen.

C. Den sosialistiske ledelsen må snarest sentralisere produksjonsmidlene. Dette skjer både ved statlig drift og arbeiderstyrte bedrifter som slår seg sammen til nasjonale enheter

D. Fra samfunnets totalproduksjon må det settes av ressurser både til reproduksjonssektoren og andre kollektive virksomheter. Resten fordeles til produsentene etter innsats.

E. Byråkratiet kontrolleres gjennom valg og lav lønn. Lønnsnivået skal være som gjennomsnittslønna i samfunnet slik at byråkratene ikke skal klamre seg til sine posisjoner ut fra økonomiske interesser.

F. Sosialismen må utvikles ut fra en felles aksjon fra siviliserte land hvor det er hensynet til “det internasjonale folkefellesskap” som teller. Eller for å sitere Marx om hva som er avgjørende i de siviliserte landa: “Arbeidernes forente aksjoner er av de første forutsetninger for proletariatets frigjøring”(Lenin 1977: 28. Her menes det felles aksjoner av arbeidere i flere stater).

Et samfunnssystem svitsjer ikke tvert over til et annet ved at det skjer en revolusjonering av maktforholda. Men de sosialistiske regjeringene hadde som mål å gjennomføre den såkalte overgangsfasen fortest mulig slik at den sosialistiske økonomien kunne utvikles raskt. Den såkalte M-L-modellen for en sosialistisk økonomi er bestemt av modellene som ble utviklet i Sovjet, Jugoslavia og Kina i denne overgangsfasen(Lysestøl 1970). Helt sentralt i tenkningen var spørsmålet om konsolidering av partiets makt, nasjonalisering av produksjonsmidlene og avskaffingen av småproduksjon på landsbygda. Den revolusjonære forandringen skulle gjennomføres ovenfra og det skulle skje fortest mulig. Når det Jugoslaviske KP gjennomførte nasjonaliseringsprosessen fortere enn noen andre land, var dette et av Titos sterkeste våpen mot Stalin i den store konflikten i Kominform 1948. To år etter revolusjonen var all storindustri, alle banker, all transport og all engroshandel nasjonalisert! (Lysestøl 1985: 43). Det er ingen tvil om at store deler av folket var entusiastisk for den nye økonomien. Men var de blitt spurt til råds? Var det satt igang demokratiske prosesser som sikret at det som ble bygd opp var i folkets interesser? Nei, graden av demokrati og folkelig deltagelse var aldri et sentralt kriterium i de klassiske forestillingene om sosialistisk økonomi. Allerede Alec Nove, den store “sovjeteksperten” peker på denne viktige svakheten i sitt store arbeid: The economics of feasible socialism (Nove 1983:11). Nove polemiserer mot de utopiske ideene om en konstruert idealsosialisme over hodet på de menneskene som lever i samfunnet. Hans “mulige sosialisme” er bare mulig om folket, gjennom demokratiske prosesser trekkes med. Kriteriet for hva som kan kalles sosialistisk økonomi må derfor suppleres med et krav om politisk og økonomisk demokrati.

Dette er enda sterkere understreket av en annen stor marxistisk teoretiker, Raya Dunayevskaya. Hun kritiserer hele den marxistiske tradisjonen etter Lenin for å behandle menneskene som objekt, og ikke som deltagende og bestemmende subjekter i revolusjonsprosessen (Dunayevskaya 1989).
Etter min mening må spørsmålet om demokrati være helt sentralt når vi i dag skal trekke fram de viktigste kriteriene for hva vi mener med en sosialistisk økonomi.

Det sosialistiske økonomiske systemet vil måtte utvikles i en prosess fra lavere til høyere stadier. Marx snakker ofte om to hovedstadier. I det høyeste stadie er produksjonen og samfunnsformene så langt utviklet at menneskene kan få etter behov. Denne prosessen må styres av målsettinger som skiller sosialismen kvalitativt fra kapitalismen. I teorien formulerte Stalin dette målet på en måte som jeg mener fortsatt har mening: Å forsøke å dekke folks allsidige behov stadig bedre. Også diktatorer og patriarker kan formulere fine mål, lage vakre hager og institusjoner! Men målene blir bare propaganda om ikke folket får muligheter til å gi dem innhold og kontrollere det som sies mot virkeligheten.

Om vi flytter oss fra tidligere sosialistiske land til dagens Norge og forestiller oss byggingen av en norsk sosialisme, er det lett å skjønne at heller ikke her vil alle forandringer skje i ett sprang. Det norske økonomiske systemet består av et tilsynelatende mylder av produsenter og økonomiske forbindelser: Millioner av varer og priser, verdensmarked, 102.000 aksjeselskap, 11000 industribedrifter, herav 7000 med under 10 ansatte!. I Bygg og anlegg er det 18000 enmannsbedrifter og 14 000 andre. I detaljhandel er det 42000 bedrifter. Etter min mening kan det ikke kreves at all produksjonen skal være nasjonalisert før en snakker om sosialistisk økonomi. Fortsatt vil det være private bedrifter som styres av profitt maksimering i lang tid og som hele tida er på kollisjonskurs med den nye, sosialistdominerte folkeforsamlingas overordna mål.

Når prosessen bare er avhengig av Partiets strategi og taktikk kan selvsagt de fleste tiltak gjennomføres diktatorisk. Men stiller vi krav om demokrati kan ikke prosessen gå fortere enn det folket er villig til å akseptere. En sosialisme i et land som Norge skal bygges av en befolkning som ikke bare har en sterk fellesskapsforståelse. 150 år med kapitalisme eller mer har også satt sterke spor i tankene, vanene, kulturen.. Det er komplisert nok å organisere sosialistiske produksjonsformer i storindustrien. Jeg er overbevist om at folkevalgte forsamlinger vil forsvare markeder, privat produksjon og ulikheter i lang tid etter en revolusjon(Jeg forutsetter her en sosialisme innført innafor et tidsperspektiv hvor vi har mulighet for å forestille oss hvordan virkeligheten ser ut!). Det som vil være avgjørende for folk er at utviklingen går i riktig retning og at forandringen skjer på deres premisser. På bakgrunn av de negative erfaringene folk har fra såkalt sosialisme i tidligere tider vil med stor sikkerhet mange heller ha markeder og utbytting enn et reaksjonært plandiktatur.

Etter denne gjennomgangen vil jeg prøve å summere opp erfaringene og diskusjonen med å lansere noen sentrale kriterier for hva som menes med en sosialistisk økonomi:

A. Alle viktige maktorgan må være folkevalgt og ha et flertall som ønsker sosialisme.

B. Målene for den økonomiske utviklingen må være utviklet gjennom en demokratisk planprosess hvor en økende del av folket deltar aktivt.

C. Det overordna målet for utviklingen må være å dekke folkets allsidige behov stadig bedre.

D. Den sosialistiske omforminga må omfatte hele økonomien, også organiseringen av husholdet og lokalmiljøet.

E. De viktigste produksjonsmidlene må være i samfunnsmessig eie(statlig, kommunalt, kollektivt)

F. De viktigste behovene dekkes utafor markedet innafor en bruksverdiorientert produksjon. Målet må være å avskaffe vareproduksjonen på stadig flere områder.

Innafor disse vide rammene vil ulike stater utvikle sosialistiske økonomier med særegenheter både i forhold til hva som skal produseres, hvordan forbruket skal foregå og hvordan produksjonen skal organiseres.

V. Sosialistisk økonomi - en prosess.

Når kapitalismen igjen bryter sammen og borgerskapet mister makta, vil det skje i land og deler av verden i svært ulik situasjon. For noen vil det ta lang tid før sosialistiske former for økonomi kan utvikles. Land i den 3.verden uten demokratiske tradisjoner og med lavt utdanningsnivå, trenger en lang og vanskelig overgangsperiode. I land med høyt utvikla industri og en langt utvikla samfunnsmessig organisering kan raskere omorganisere det økonomiske livet slik at en sosialistisk utvikling kan starte. Det er også mulig å tenke seg at land med en høyt utvikla økonomi kan gjøre overgangsperioden kortere for mindre utvikla land ved å gi omfattende økonomisk hjelp, hjelp til oppbygging av helsevesen, utdanning etc(For ordens skyld understreker jeg at det ikke er en tilstrekkelig sammenheng mellom økonomisk utvikling og samfunnets demokratiske tradisjoner).

I figuren har jeg illustrert hvordan jeg tenker meg ulike land posisjonert i forhold til utviklingen av en sosialistisk økonomi.

Figur 1. Lands potensiale for å starte oppbyggingen
av en sosialistisk økonomi.

Utviklingsnivå
^
|......................................................................................Sosialisme
|
| ...........................................................................Norge
|
|
| .............................................................Portugal
|
| ..............................................Jugoslavia
| ......................................Kina
|
| ....Før-sosialisme
|------------------------------------------------------------------------------------------> Tid

Dersom en bare fokuserer på de politiske maktforholda, vil trolig Norge fortone seg som et land hvor kapitalismen er konsolidert som system. Dersom spørsmålet om statsmakta er det eneste kriterium på sosialisme, er det ingen tvil om at det er land i den 3.verden hvor makthaverne først står for fall(Jfr. opprøret i Indonesia). Men marxismens forestilling om sosialisme stiller langt større krav til samfunnsforandring enn at vi får regjeringer som kaller seg sosialistiske! Ut fra de kriteriene jeg har skissert over er den samfunnsmessige tilpasningen i Norge kommer langt nærmere sosialistiske samfunnsformer enn Kina eller dagens Indonesia. Dagens Norge har utvikla en kapitalistisk samfunnsform som på mange områder er overmoden for forandring i sosialistisk retning. Bare en sosialistisk økonomi vil være i stand til å videreutvikle disse produksjonsformene og organisasjonsformene videre. Et svært godt eksempel på dette er borgerskapets intense kamp for å hindre en videreutvikling av den offentlige sektoren. De samfunnsmessige produksjonsformene utvikler seg under kapitalismen til et visst nivå, men en videreutvikling til beste for folket kan bare skje under sosialismen. Under har jeg listet opp noen slike forhold som viser hvor langt dagens Norge har kommet i forhold til det å bygge sosialismen(Listen er ikke rangert og ikke særlig systematisk):

a. Et Nasjonalregnskap som gir store muligheter for økonomisk oversikt og analyse. Det jobbes alt i dag med å utvikle tidsnyttingsregnskap for husholdet. Moderne datateknologi gir store muligheter til å lage ressursregnskap, utvikle alternative modeller som kan legges fram til diskusjon og avstemning. Dette avanserte planregnskapet koblet til moderne datateknologi gir ulike folkevalgte forsamlinger, fagforeninger, partier eller organisasjoner store muligheter for å få foretatt egne analyser og beregninger. Her ligger mengdevis av spennende nye forskningsoppgaver for tusener av store og små “forskere”!

b. Godt utbygde planavdelinger i stat, fylker og kommuner som alt er igang med å tenke langsiktig og samfunnsmessig. Denne planprosessen må demokratiseres og nye områder må prioriteres. Men en sosialistisk planleggingsprosess i Norge starter langt fra med blanke ark!

c. Vi har erfaring fra en stor kollektiv forvaltningssektor som i prinsippet drives etter behov. I dagens kapitalistiske Norge er dette ikke nødvendigvis folks behov, men denne produksjonsformen er vi godt kjent med. Kommersialiseringa av offentlig sektor er nå i ferd med å rasere deler av den bruksverdiorienterte produksjonen, men enda tilbys storparten av f.eks helse- og utdanningstjenestene gratis eller til en svært lav pris.Det er også utviklet gode kontrolprosesser for å hindre korrumpering av systemet, Riksrevisjon, Kommunerevisjon, Kontrollutvalg etc.

d. Vi har produksjonsformer som i sin samfunnsmessige karakter uten alt for store problemer kan overtas av folkevalgte forsamlinger, store statsbedrifter som tele, post, jernbane. Store kommunale bedrifter. Aksjeselskap, offentlige og private, hvor eierne bare er fjerne figurer.
Vi har til og med en Kredittlov som, om den anvendes gir folkeforsamlingen mulighet for betydelig styring med kredittpolitikken! Vi har også erfaring fra drift av store stats - og kommunalt eide bedrifter som i dag styres av profitt, men ikke nødvendigvis maksimalprofitt.

e. Trekk ved det parlamentariske demokratiet kan føres videre inn i det sosialistiske demokratiet. Det er i Norge lang erfaring fra et desentralisert folkevalgt system med frie valg. Dette er et langt skritt mot sosialistisk demokrati i forhold til de erfaringene Marx satt inne med. Vi må demokratisere og utvikle systemet videre. Men det er lite trolig at de sosialister som lanserer ideen om å knuse statsapparatet vil få særlig oppslutning i folket! Å kaste all erfaring på sjøen og starte på “skrætsj” betyr å be om problemer. Jeg kan vanskelig forestille meg at en slik politikk får oppslutning i folket?

f. Vi har en befolkning med høyt utdanningsnivå hvor relativt mange har langt utvikla forståelse for internasjonal solidaritet, fagforeningsbevissthet, kvinnebevissthet og miljøbevissthet. Når vi stiller kravet om folkelig deltagelse vil selvsagt folkets politiske nivå være av største betydning for hvor fort samfunnsforandringene kan skje. Dette understreker også Marx i et brev til Kugelmann: “Sosial framgang kan måles nøyaktig ut fra den sosiale posisjonen det svake kjønn har(Sassoon 1997: 411). En stor del av befolkninga kan nå få ei regjering som er på parti med dem i viktige spørsmål! Istedet for at de skal hindres i å fremme sine krav skal de nå oppmuntres til å utvikle ideer og politikk.

Hvordan disse formene kan utvikles, hvor fort prosessen drives fram, avhenger av evnen til å skape entusiasme, til å løse motsetninger og til å inngå kompromisser. Dette vil være avgjørende både for evnen til å utvikle produktivkreftene og for mulighetene til å eksperimentere med nye organisasjonsformer, husholdsformer etc. Det vil være nok av motstandere. Men, høyrepartier og restene av borgerskapets organisasjoner må garanteres demokratiske retter og ytringsfrihet. Deres reaksjonære utspill må først og fremst møtes av et sterkt folkelig demokrati. Den sosialistiske regjeringas evne til kompromisser er også viktig her. Borgerskapet vil sikkert forsøke å ta kapitalen ulovlig ut av landet og prøve på andre former for sabotasje. Deres mulighet for å lykkes avhenger av hvor stor oppslutning planene for sosialistisk utvikling har i folket og av revolusjonens internasjonale karakter. Dersom kapitalismen bryter sammen i store deler av Europa vil selvsagt kontrarevolusjonære ha mindre å spille på enn om revolusjonen bare skjer i et lite land.

Men, en utopisk venstreopposisjon kan være like vanskelig å takle for ei sosialistisk regjering som hele tida må ta hensyn til hva som bestemmes av folkevalgte organer. Kanskje vil mange sosialistiske partier delta med egen presse og propaganda. Det er ikke vanskelig å forestille seg agitasjonen mot å tillate private småprodusenter som utbytter arbeidsfolk. Kanskje vil noen kreve umiddelbar avskaffing av markeder. Avskaffing av pengeøkonomien. Full rotasjon i arbeidsprosessen for å avskaffe arbeidsdelinga. Fjerning av alle fordeler for kapitaleiere og ledere etc.

Denne opposisjonen må utnyttes konstruktivt. Det er avgjørende at det finnes noen som vokter på tendenser til “pampevelde”, at ledere “gifter seg” med maktposisjoner! Ideene må tas på alvor. Og det må stimuleres til å prøve ut ulike styringsformer. Men, de sosialistiske partiene skal ikke i prinsippet ha mer de skulle sagt enn andre partier. Jeg er imot særretter til sosialistpartier og “arbeidsfolk”. Innføring av slike særrettigheter skaper garantert nye motsetninger. Etter min mening må sosialistpartiene jobbe for en langsiktig avskaffing av privilegier, men et blikk på den norske klassestrukturen viser at innføringen av egalitære forhold vil være langt fram. Samtidig er det også klart at antallet personer som tilhører den virkelige overklassen er lite:
Fra 1981 til 1995 er tallet på arbeidere redusert med 100.000 til 910.000, tallet på småborgerskap, lavere høyere, er økt med nesten 400.000 til 970.000. Her utgjør kvinnene 50%. Tallet på pensjonister, arbeidsuføre og syke er økt med 200.000 til 490.000. Høyere funksjonærer og private næringsdrivende(unntatt bønder) er økt med 40.000 til 320.000.

Her finnes trolig det sjiktet som har mest å tape på sosialistiske forandringer. Dette er i dagens Norge 10% av den voksne befolkninga. Det må finnes andre måter å nøytralisere det reaksjonære sjiktet på enn bruk av makt og politi. Hard skattlegging, nedprioritering av luksusproduksjon og luksusimport og tilbud til overklassen om å delta aktivt i samfunnsutviklinga med sin kunnskap, må være fornuftigere taktikk for ei regjering som har en langsiktig sosialistisk strategi.

For at ingen skal tro at jeg mener alle forbedringer først kan skje etter en lang overgangsperiode, understreker jeg at det er av stor taktisk betydning at den nye, sosialistiske regjeringa også snarest mulig gjennomfører velferdstiltak som markerer “ei ny tid”: 6 timers arbeidsdag. Gratis barnehager. Gratis studier. Arbeid til alle. Heving av minsteinntekt. Storsatsing på eldreomsorg! Erfaringer fra alle revolusjoner som har som mål bedring av levekårene for det store flertallet er at det i den første fasen skapes en sterk entusiasme. Denne entusiasmen må brukes til å sikre de første viktige levekårsforbedringene.

VI. Viktige motsetninger som må løses.

Jeg startet innledningsvis med å si at jeg oppfatter diskusjonen om sosialistisk økonomi til å være i “problemformuleringsfasen”. I dette avsnittet vil jeg liste opp det jeg oppfatter som de viktigste utfordringene/problemene en sosialistisk økonomi vil stå overfor. Det blir en viktig oppgave for de sosialistiske partiene å drive fram diskusjonen om disse spørsmålene:

1. Kampen mot imperialismen må ha første prioritet.

Dette må være et sentralt mål i hele den revolusjonære strategien og det må være et sentralt mål for det sosialistiske landet/regionen. Den sosialistiske strategien kan ikke knyttes til en snever målsetting om “et sosialistisk Norge”(RVÂ’s Prinsipprogram 1997). Sosialismen er nettopp internasjonal: Arbeidere i alle land, foren dere. Og dette er ikke bare en idealistisk visjon. Den er basert på arbeiderklassens erfaring med det internasjonale borgerskapet og imperialismen. Et sosialistisk landområde som lykkes, er en enorm inspirator for folk på jorda. Men jo større områder som gjennomfører den sosialistiske bygginga samtidig, jo større muligheter har en for å lykkes i kampen mot imperialismen. De imperialistiske landa som fortsatt finnes vil ikke bare være en konstant inspirator for den hjemlige reaksjonen. De vil fortsette utbyttingen av arbeiderklassen og folket i sine områder, være en konstant krigstrussel og hindre en internasjonal handel som tjener sosialismen.

Gode eksempler på hvor fort land kan isoleres av internasjonal finanskapital er Chile i 1973, Perus kamp mot gjeldskrisa i 1982, Jugoslavias forsøk på å forsvare seg mot gjeldskrisa på 80-tallet eller USAs boikott av, og konspirasjoner mot Cuba.
Et rikt sosialistisk land må organisere sin økonomi ut fra et internasjonalt perspektiv til beste for alle folkene på jorda. De sosialistiske partiene må agitere for at både organisering av økonomien og ressursbruken tjener denne internasjonale kampen.

2. Kamp mot rovdriften på jordas miljø og miljøødeleggelser.

Kunnskapen om de negative sidene ved industriell produksjon og høyt materielt forbruk har delvis vært ukjent for tidligere sosialister. Men også i framtida kan ei sosialistiske regjering, presset av kravet om rask produktivitetsutvikling, fristes til å neglisjere miljøspørsmål. Etter min mening må ei sosialistisk regjering snarest avklare hvilken ressursbruk og hvilke produksjonsformer som er miljøvennlig. Det kan bety forslag om kraftig redusert oljeproduksjon, 30% reduksjon i elforsyning, begrensing i kraftkrevende industri og sterk øking av matvareproduksjonen. Det må startes en stor diskusjon om bilfri byutvikling og hele transportsystemet må gradvis omorganisering mot mer kollektivt, bane og båt. Bilen har i 40 år vært symbolet på individuell frihet. I dag kveler bilbruken industrisamfunnene samtidig som industrien rundt bilen er verdens mektigste. Hvordan bilen skal brukes i framtida blir derfor et av nøkkelspørsmåla for den sosialistiske økonomien.

Miljøkravene setter også grenser for omfanget av internasjonal handel. Handelen må være ressursvennlig. For å redusere transportmengden blir det viktigere å handle med Russland enn med Canada, med England enn med Japan. Miljøkravene har også stor betydning for valg av produksjonsteknikk, husholdsorganisering og transportsystemer.
Men, vil folk godta dette? Her oppstår “motsetninger i folket” som må løses gjennom diskusjoner mer informasjon og nye diskusjoner.

3. Planen må utvikles nedenfra, ut fra folks behov.

All erfaring fra sosialistisk planlegging til nå viser at folks behov er neglisjert. Å få fram folks hverdagsbehov, i husholdet, boområdet, distriktet, fritidsbehovene etc. er oppgave nr. 1. Bare det store folkeflertallet har kunnskapene om hvordan folket selv vil ha det!. Og ingen er her mer ekspert enn andre. Her ligger en enorm utfordring og det gir store kreative muligheter. Skal sosialismen i sitt innhold skille seg fra kapitalismen, må folks behov, måten de vil leve livet sitt på, stå i fokus. Men, hvordan takle de tallrike motsetningene som vil oppstå? Her har vi alt i dag erfaring fra det borgerlige lokaldemokratiet. I forhold til land i Øst-Europa, har det som er utviklet av folkelig demokrati i Norge betydelig legitimitet. Vår oppgave blir å ta vare på det bra og videreutvikle lokaldemokratiet. Her er ett eksempel på noen demokratidilemmaer som må løses: Folk i ett område, en bydel eller bygd, kan prioritere annerledes enn folk i et annet område. All erfaring tyder på at beslutninger bør fattes på lavest mulig nivå. Men friheten til å velge innebærer selvsagt også friheten til å velge forskjellig. Det kan godt tenkes at folk i et område velger andre miljøstandarder enn folk i et annet område. Eller at forskjellen i sosialhjelpssatser blir enda større enn i dag? Dette viser at selv om folks behov skal bestemme og folkestyre innafor små enheter er grunnlaget, kan det tenkes flertallet ønsker at ganske mange vedtak fattes på høyere nivå. Kan det tenkes at den “samfunnsmessige bevisstheten” er utviklet så langt i Norge at folk ønsker mange slike beslutninger fattet på et relativt høyt nivå, som fylke eller statlig?

De sosialistiske partienes oppgave blir bl.a å argumentere for “motstrømsbehov”, behov som dreier seg om langsiktige forhold, om miljø, om forhold til folk andre steder på kloden.

4. Gradvis avskaffing av penger og varemarked

Et første tiltak, før vi snakker om sosialistisk økonomi, er å sikre kontrollen med storkapitalen. Dette er nødvendig for å sikre at folkeflertallet har den virkelige makta. Hvordan skal så ei sosialistisk regjering takle markeder og penger? Da Marx gjennomførte sine analyser av kapitalismen, hadde han ingen erfaring fra den formen for kollektivt forbruk som er utviklet under kapitalismen. Folks behov for utdanning, helse og mye annet tilbys i dag gratis eller delvis gratis og finansieres over statlige budsjetter. I dag vet vi at det er mulig. Vi har kunnskaper om styringssystemer og effektiviseringsmetoder. Vi vet at det må ikke gå som ny - liberalere påstår, at når prisen går mot 0 øker etterspørselen mot uendelig(At folk misbruker alt som er gratis). Det må heller ikke være slik at folk ikke gidder å jobbe om det ikke finnes økonomiske incitamenter. Vi vet også at selv en offentlig sektor under kapitalismen kan dekke viktige behov og at det ikke er slik at bare et betalt, markedsbasert helsevesen kan hindre køer. Men, jeg har heller ingen tro på et norsk Gosplan, som sentralt har kontroll med det uendelige tallet på transaksjoner som gjennomføres i en komplisert økonomi. Selv om moderne datamaskiner kan regne ligningssystemer som overgår alt Marx kunne forestille seg, vil et for stort sentralt planbyråkrati bli en farlig maktkonsentrasjon og fjernt fra folks hverdag.

Jeg tror ikke veien å gå er å innføre en “arbeidsverdi-økonomi” hvor folk får kuponger påstemplet arbeidstimer isteden for penger. Mye mer realistisk er en utvikling hvor en stadig større del av økonomien blir bruksverdiorientert og folk får etter behov. Nødvendige matvarer blir gratis. Standardboliger blir gratis. Der det fortsatt skal tillates markeder må vi ha sterk konkurransekontroll. REMA - ”monopoler” må forbys for å styrke konkurransen. Det må inngås avtaler med private eiere som sikrer dem profitt samtidig som ansatte sikres omfattende medbestemmelsesrett. Slik kan det beste i markedsøkonomien utnyttes samtidig som markedene omfatter en stadig mindre del av økonomien. Det må innføres felles valuta i hele det sosialistiske området for å lette utviklinga av produksjonen, handelen og planleggingen og for å hindre valutaspekulasjon. Datateknologien har åpnet for helt nye muligheter for virkelig produktinformasjon slik at mye av den sløsende og villedene reklamen kan avskaffes. En sosialistisk økonomi som omfatter et stort område rikt på ulike råvarer og kunnskap, kan raskere sikre så stor tilgang på ulike produkter og produktkvaliteter at produktene kan tilbys gratis. Dette vil selvsagt senke alle varepriser og behovet for penger og pengenes makt reduseres. Her ligger imidlertid store fagøkonomiske utfordringer som er behandlet av flere teoretikere innafor den politiske økonomien.

5. Omfordeling - ikke produksjonsvekst, må stå i sentrum.

Mens M-L-modellen legger avgjørende vekt på økt produksjon, må sosialister i de økonomisk utvikla landa legge avgjørende vekt på omfordeling av verdier. Først og fremst gjelder det omfordeling mellom fattige og rike land. Men også innafor landa kreves drastisk omfordeling: Fra byene til landsbygda, kystområdene og fjellbygdene. Fra borgerskapet og høytlønte til arbeidsløse, uføre, trygdede og lavtlønte. Fra privat forbruk til kollektivt forbruk. Om folk vil godta en slik omfordelingsprosess avhenger av om folk oppfatter det som rettferdig og fornuftig. Dette stiller store krav til åpne diskusjoner og til taktikken og praksisen til den nye ledelsen. Det er ikke sikkert flertallet av befolkningen er enige med de organiserte sosialistene. Da er det bare å bruke den tida som trengs. Alternativet er sabotasje og svartebørs. Det har vi lært om fra 70 års erfaring fra Sovjetunionen og andre sosialistiske land!

6. Organiseringen av produksjonen må bygge på arbeiderrådsprinsippet.

Raskest mulig avskaffing av utbytting og fremmedgjøring er et mål. Det kan bare skje om arbeiderne på hver enkelt bedrift overtar styringa direkte, som arbeiderråd. Alle ansatte er etter min mening i denne sammenhengen arbeidere. Men her er det flere viktige motsetninger som må løses. For det første, forholdet til de gamle eierne. Problemet er størst i små - og mellomstore bedrifter hvor de personlige eierne fortsatt spiller en rolle. Jeg mener det må tas taktiske “historiske hensyn”, for å minimalisere motsetninger. For det andre, hvordan unngå snever bedriftssjåvinisme? For å bedre egne levekår, vil de enkelte arbeiderrådene slåss om den beste arbeidskrafta, kreve prisøkinger, sikre råvareforsyninger etc. Vi kan også få en utvikling mot profittmaksimerende arbeiderselvstyrte bedrifter. I så fall vil sosialismen raskt reversere til ny - kapitalisme. Mot en slik utvikling kan det sikkert både tas organisatoriske og økonomiske tiltak. Det kan f. eks bestemmes at bedriften ikke får arbeide mot maxprofitt, men at profitten bare skal være ubetydelig over rentenivået. Offentlig eide bedrifter i dagens Norge kan også styres av et politisk bestemt profittmål. Jeg tror ellers siktemålet må være, slik Marx antyder, at arbeidere i ulike bedrifter slutter seg sammen i større enheter slik at konkurransen gradvis avskaffes. Moderne informasjonsteknologi vil gjøre alle slike prosesser stadig lettere. Sterk nedkorting av arbeidstida og gradvis avskaffing av kapitalismens ensidige arbeidsdeling, vil skape grunnlag for økt motivasjon og iderikdom.

7. Husholdet må omorganiseres fra dagens ekstreme private enhet til økende grad av kollektiv organisering.

Dette må gjøres for å frigjøre arbeidskraft og tid, for å fjerne grunnlaget for kvinneundertrykking og for å spare ressurser. I boka Husholdets politiske økonomi viser jeg hvordan bare en liten øking i kollektiv husholdsorganisering sparer energi(Se Lysestøl 1992). Men her beveger vi oss inn på “intimsfæren”. Hvor fort kan vi gå fram? Metoden må være å gi plass for forsøk, eksperimenter med kollektive bo - og forbruksformer. Den store massen av studenter har mye erfaringer fra kollektive boformer. Mange kommuner har gode erfaringer fra kollektivboliger for eldre. En framtidig sosialisme kan trekke på slike erfaringer og prioritere utviklingen av kollektive, sivile løsninger av ansvar for unger, ansvar for de som trenger ekstra omsorg og hjelp etc.
Men den norske, individuelle, familieorienterte “væremåten “ vil sikkert veie tungt i lang tid. Men også her kan det skje sprang i folks forestillinger. Dette er jo ikke akkurat nye ideer. De franske utopistene lanserte dem for over 200 år siden!

8. Det må bygges opp et mest mulig desentralisert byråkrati.

Noen beslutninger må fattes på globalt nivå, noen på kontinentalt nivå, noen på statsnivå, men flest mulige beslutninger må fattes på regionalt nivå og lavere. Men uansett beslutningsnivå vil alle beslutninger kreve utredninger, tilrettelegging, kontroll, dvs administrasjon. Slik vil det fortsatt eksistere et byråkrati. Målet blir å sikre at byråkratiet blir underlagt demokratisk kontroll og kritikk. Hvilke erfaringer har vi med det norske byråkratiet? Er det totalt korrupt og ubrukelig? Jeg tror de fleste må svare at slik er det ikke. Det er stor forskjell på det norske byråkratiet og det byråkratiet Marx kjente eller byråkratiet i Øst-Europa og de fleste 3.verdenland. Selvsagt finnes det maktmisbruk og korrupsjon også i vårt byråkrati, men på lavere nivå tror jeg vi må innrømme at folk i administrativt arbeid stort sett er hederlige og gjør en skikkelig jobb. Årsaken til dette er et generelt høyt utdanningsnivå, en allsidig utviklet økonomi, velferdsordninger og andre særegenheter ved den nord-europeiske kapitalismen. Dette betyr at det heller ikke er snakk om å “knuse hele statsapparatet”, men tvert om å utnytte mye av den erfaringen og kunnskapen som finnes hos de titusener som i dag jobber i byråkratiet. Målet må fortsatt være, slik Marx understreker, at staten må avskaffes i takt med avskaffing av klassene. Jeg tror også Marx sine retningslinjer basert på erfaringer fra Pariserkommunen, kan være nyttige å studere. Men, det er ingen grunn til å se på byråkratiet som en kollektiv fiende når ett nytt, desentralisert system skal bygges opp.

9. Alle skal ha rett til arbeid i en eller annen form.

Arbeidstida må reduseres til f.eks 5 timer og folk må få muligheter til å delta i styring, til studering, til kultur og til å utvikle seg til allsidige mennesker. Dette må gjelde alle arbeidsdyktige mennesker i landet. På få områder vil sosialismen så umiddelbart oppleves som overlegen kapitalismen som i synet på folks arbeid. Erfaringer fra kapitalismen har vist at de fleste kan greie det meste når de får opplæring, hjelp og praksis!

Den samfunnsmessige spesialiseringa må avskaffes planmessig slik at folk ikke blir brikker i et maskineri men allsidig deltagende i byggingen av det nye samfunnet. Men dette vil heller ikke kunne gjennomføres uten problemer. Hvem vil f.eks frivillig gi opp interessante jobber og heller vaske gulv, jobbe i kantiner eller re senger på sykehjem? I større grad enn i dag må folk dele på tungt og ensformig arbeid. Dette vil bli mer naturlig med et annet syn på hva slags arbeid som er viktig, med kortere arbeidstid og med fjerning av lønnsomhetspresset. I dag er ofte lønnssystemet omvendt proporsjonalt med tyngden/ensformigheten av arbeidet. Når markedskreftene spiller en mindre rolle kan det også endelig gå an å diskutere “Hva er ei rettferdig lønn?”. Et lønnssystem som i større grad belønner folk etter ytelse, vil også bidra til økt motivasjon for å ta et tak når de slitsomme jobbene skal gjøres.

VII. Mot “fremmedgjøring” av forestillingen om sosialistisk økonomi

Det har vært to viktig målsettinger med dette innlegget. Den ene har vært å få diskusjonen om sosialistisk økonomi ned på jorda. Den andre, å styrke forståelsen av det enormt positive “grunnarbeidet” som er gjort av folket i et samfund av vår type. På område etter område har samfunnsforholdene “beveget seg mot sosialismen”. Til nå har debatten i alt for stor grad vært dominert enten av de “absolutte”, som forestiller seg det “feilfrie samfunnet” eller av spesialistene på marxistisk økonomi. RVs styrke må være en kritisk udogmatisk holdning og evne til kreativitet. Svakheten er at vi i liten grad kjenner de teoretiske debattene som har vært og i liten grad kjenner de allsidige erfaringene som finnes fra forsøk med kollektiv økonomi, fra Øst-Europa, Jugoslavia eller fra Mondragon-kooperativene i Baskerprovinsen(Moene og Ognedal 1990). Mangel på kunnskap og diskusjoner har ført til at jeg tror store deler av RV er “fremmedgjort” i forhold til det å diskutere sosialistisk økonomi. Jeg håper nå RV kan ta initiativ til en serie diskusjons - og studieprosjekt etter dette seminaret.

Uten meninger om den sosialistiske økonomien, om basisen for det sosialistiske samfunnet, står det sosialistiske partiet i beste fall på en fot. Kritikerne som hevder at sosialismen er død, har på en måte rett, den “gamle” sosialismen er død. Det skal vi være glad for. Men, lærdommene må ikke gå i glemmeboka. Her har vi et ansvar. Det blir vår oppgave å gjenreise en sosialisme som hverken er utopisk eller teori for de spesielt interesserte.

Trondheim 26.5.98

Peder Martin Lysestøl

Kilder og anbefalt litteratur

Bukharin, N. 1979. The politics and economics of the transition period. London: Routledge& Kegan Paul.
Draper, Hal. 1990. Karl MarxÂ’s theory of revolution. Vol.IV. New York:Monthly Review Press.
Dunayevskaya, Raya. 1989. Philosophy and Rervolution. New York: Columbia University Press.
Elster, Jon. 1988. Hva er igjen av Marx?. Oslo: Universitetsforlaget
Ericsson, K.1992. Den flerstemmige revolusjonen.
Oslo: Forlaget Oktober
Fossum, E. 1984. Fra Stalins Sovjet. Oslo: Forlag Oktober
Isachsen, J ,Hamilton, C og T. Gylfason.1992. Omstilling til marked. Oslo:Universitetsforlaget.
Lange,O, M.Taylor. 1964. On the economic Theory of Socialism.London: McGraw-Hill Book Company
Lenin, V.I.1960. Selected works in 3 vol. Moscow
Lenin, V.I. 1977. Marx-Engels-Marxisme. Oslo: Oktober forlag
Lysestøl, P.M. 1970. Den marxist-leninistiske modellen for byggingen av sosialismen og spørsmålet om privat eiendomsrett til produksjonsmidla. En kritisk analyse av det samfunnsøkonomiske systemet i Jugoslavia. Spesialoppgave. Universitetet i Oslo
Lysestøl, P. M. 1985. Jugoslavia- et forsøk på sosialisme. Oslo: Forlaget Oktober
Lysestøl, P. M. 1992. Husholdets politiske økonomi. Oslo: Universitetsforlaget.
Mandel, E. 1977. Marxist Economic Theory.London: Merlin Press
Marx, Karl. 1971. Capital. Vol.II. Moscow: Progress Publishers
Marx, K og Engels F. 1968. Karl Marx and Frederick Engels. Selected Works. London: Lawrence and Wishart Ltd.
Moene, K.O og T.Ognedal. 1990. Marked uten kapitalisme. Økonomisk demokrati med selveide bedrifter. Oslo: ad Notam.
Nove, A. 1961. The Soviet Economy. London: George Allen & Unwin.
Nove, A.1983. The Economics of Feasible Socialism. London: George Allen & Unwin.
Rød Valgallianse. 1997. Prinsipp og arbeidsprogram. Oslo.
Sassoon, D. 1997. One hundred years of socialism. London: Fontana Press.
Valen, Terje.1992. Marxistisk renessanse-kommunistisk offensiv.Voss: Vestanbok forlag.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering