Den døde ideologien om ideologienes død, eller hvorfor Sten Inge Jørgensen ikke er viktig lenger

Sten Inge Jørgensen fortsetter trofast med sitt gamle mantra om hvordan Attac og de nye bevegelsene er kapret av den tradisjonelle venstresiden, og slik ikke representerer noe nytt. Dette er ikke noe nytt fra den kanten, det har han gjort siden 2001 da han ga ut boken "Attac og globaliseringen" [1], og han fortsetter fremdeles i det samme sporet i 2004 i Samtiden nr 4 [2].
Sten Inge Jørgensen er representant for en interessant gruppe mennesker. En gruppe mennesker som er kritiske til de formene globaliseringen tar, men som er livende redde for alt som lukter av sammenhenger i politikken, eller, for å bruke det skumle ordet; ideologi.

Globaliseringskritikk og ideologi
For å ta det første først: Attac har aldri vært, og var aldri ment å være en fullstendig uideologisk organisasjon som kun jobber for noen få enkeltsaker. Fra Attac ble stiftet i Frankrike har organisasjonen hatt et klart standpunkt mot nyliberalismen. De enkeltsakene som ble tatt opp fra starten av ble valgt nettopp fordi de på det tidspunktet var saker man kunne samle en bred front om, og som samtidig dannet en klar profil mot, og kritikk av nyliberalismen. Når andre konsekvenser av den samme økonomiske politikken dukker opp i samfunnsdebatten, er det selvsagt at Attac behandler også disse. En organisasjon som skal være levekraftig over tid kan ikke spikre seg selv til fire bestemte saker, og intet annet til evig tid, og dette var også Sten Inge Jørgensen enig i da jeg kommenterte det i en diskusjon på Studentersamfundet i Trondheim høsten 2004 [3]. Det er selvsagt lov å være uenig om hvilke saker Attac bør fokusere mest på, og en slik uenighet er det også i Attac, som det vil være i alle organisasjoner med medlemstall over tre-fire.

Da er det selvsagt bra, og nyttig at det finnes medlemmer i Attac fra et bredt spektrum av politiske partier, og også mange som ikke finner et hjemsted i den tradisjonelle partifloraen, slik at vi får et vidt perspektiv på globale og nasjonale økonomiske spørsmål. Det er samtidig synd at Jørgensen og hans likesinnede lar seg overmanne av en innebygd sosialistfrykt, og ikke vil være med på å vri fokuset til det som tross alt er en demokratisk organisasjon i den retningen de synes det burde vris, eller som han selv sier det i Samtiden 4/2004: "I stedet for å gå inn i organisasjonen og arbeide for Attacs kjernesaker, har mange bare stått utenfor og ristet på hodet over den tiltakende ideologiseringen." Det er merkelig at han ikke i større grad føler seg truffet av sin egen kritikk.

Ikke mot kapitalismen
Attac har likevel aldri blitt kuppet av venstresiden. Attac har som sagt alltid hatt et klart standpunkt mot nyliberalismen. Enhver som er motstander av kapitalismen som sådan vil selvfølgelig kunne slutte seg til en slik plattform, det være seg sosialister, sosialdemokrater, kommunister, anarkister eller andre på det Jørgensen kaller den "gamle" venstresiden. Attac tar derimot ikke noe standpunkt for eller mot kapitalismen som sådan, tvert imot vil man i Attacs litteratur finne mye om den positive utviklingen som foregikk globalt under det keynesianske økonomiske regimet som bygget verden opp igjen etter 2. verdenskrig. Det var som kjent også en form for kapitalisme. Etter en viss fartstid i organisasjonen, og samtaler med både sosialister og ikke-sosialister i Attac finner jeg at det er en ting alle er enige om: Attac skal ikke ta stilling til spørsmål av typen sosialisme vs. sosialdemokrati vs. Keynesianisme. Ingen ønsker at Attac skal være et redskap for den tradisjonelle venstresiden, og det er Attac heller ikke.

Sten Inge Jørgensen jobber innenfor 90-tallsparadigmet om de døde ideologiene, eller som han skriver: "Nasjonalstaten er død og aksen mellom høyre og venstre i politikken er passé." Det spørs nok om ikke Fukuyama [4] og Jørgensen skulle ha ventet litt lenger med å stille den diagnosen. Jørgensen overser at det i spørsmålet om internasjonal økonomisk politikk faktisk finnes grunnleggende politiske skillelinjer som får store konsekvenser. Grunnlaget for Attac er at Milton Friedmans [5] nyliberalister har ført en så ekstremt liberalistisk økonomisk globalisering at motstandere og kritikere av denne nå kan finnes i de fleste politiske partier, fra Sp'ere som er bekymret for distriktene, til Krf'ere som ser de negative konsekvensene for u-land, til verdikonservative som er opptatt av en rettferdighet de ser forsvinner i nyliberalismens markedssluk, til miljøvernere som ser problemene med å koble dagens globale økonomiske system med en bærekraftig utvikling. Attac har mange slike medlemmer, men vi ønsker oss gjerne flere.

1990-tallet er over, og det er for de fleste blitt tydelig at det faktisk finnes sammenhenger mellom enkeltsaker i internasjonal økonomi. Så kan man kalle det ideologi, eller la være, men man må være åpen for innsikter både fra deler av det som har vært den tradisjonelle venstresiden, og fra alle de andre nye stemmene som har dukket opp internasjonalt de siste årene.

Oslo byforum og Attac
Man jobber i Oslo byforum [6] for å få innflytelse på for eksempel hvilke gater som skal brolegges og med å starte teaterprosjekter for rusmisbrukere. Denne type saker er det faktisk mulig å oppnå tverrpolitisk enighet om, for dette er saker som uansett ikke i særlig høy grad rammes av tradisjonelle politiske skillelinjer. Skal man derimot lage strategier for å hjelpe på en skjev fordeling av ressurser globalt, kolliderer man fort med markedsfundamentalistene som har hatt den ideologiske makten de siste 25 årene. Det skjer med en gang man våger å påstå at det faktisk finnes problemer markedet ikke løser, men tvert imot forverrer. Derfor fungerer ikke Jørgensens metode med konsensus omkring enkeltsaker, når de nye bevegelsene har oppstått nettopp som en reaksjon på en rådende politikk som må forandres. Oslo byforum kan ikke, og bør ikke, brukes som en modell for Attac eller andre bevegelser som driver med globale spørsmål. Innsikt i internasjonal økonomi kan vanskelig kombineres med å behandle den som en serie enkeltsaker, og konsensus kan slik vanskelig nås med et politisk spektrum fra Høyre til RV, slik Jørgensen beskriver.

Når Jørgensen skriver at Attac er blitt kapret av "de sterkeste særinteressene i det rike nord", høres han ut som et ekko av Høyre-politikerne Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup i Dagbladet sommeren 2004 [7]. Her er det nettopp mangelen på helhetlig forståelse av global økonomi som er problemet. Det er akkurat de samme økonomiske strukturene som legger ned norske gårdsbruk som jager småbønder i u-land vekk fra jorda si for å gi plass til godseiere som produserer storfekjøtt eller andre varer til eksport. Det er derfor både det norske Bonde- og Småbrukerlaget[8] og bønder på den sørlige halvkule er med i den samme internasjonale småbrukerorganisasjonen "Via Campesina" [9], og her slåss for sine felles interesser. Det er de økonomiske strukturene som skaper produksjon under uverdige forhold til slavelønninger i u-land som sekundært truer norske arbeidsplasser, og presser norske lønninger ned. Med dagens økonomiske strukturer blir det alltid det landet som har de laveste lønningene, minste skattene, minste miljøkravene osv. som tiltrekker seg kapitalen og setter standarden. Det er globale spørsmål som får lokale konsekvenser, derfor er det også nødvendig med en global bevegelse for å sette disse spørsmålene på dagsorden, denne bevegelsen vil Attac være en del av.

Når Jørgensen slår fast at "Med unntak av Oslo byforum har ingen av de nye politiske bevegelsene lansert et prosjekt som svarer på 90-tallets diagnose", skal vi kanskje være lettet over det. 2000-tallet har en ny diagnose som krever nytenking, men ikke kjappe løsninger på enkeltsaker. Jørgensen har lenge vært høyt oppe i Oslo byforum, og er nå leder for forumets node ”Global”. Det overrasker slik ikke at han trekker fram sitt hjertebarn som løsningen på Den nye tids store spørsmål. All ære til det Oslo byforum har fått til, men forumet er noe helt annet enn Attac, jobber med helt andre spørsmål enn Attac, og er slik ganske uvesentlig i en diskusjon om de nye politiske bevegelsene Attac er en del av.

Etter Pinochet, Reagan og Thatcher
Til syvende og sist blir dette selvsagt et spørsmål om paradigme. Jørgensen sitter i det nihilistiske 90-tallsparadigmet som sier at ideologiene er døde. Nyliberalistene sitter i et paradigme som sier at verden har vært preget enten av frihandel eller for lite av det alt etter som om det er positive eller negative trender som beskrives. Attac og de nye bevegelsene ser hvordan en på mange måter positiv global utvikling i tiårene etter 2. verdenskrig, hvor forskjellene økte, men de fattige tross alt også ble rikere. Dette skjedde gjennom en nyliberal revolusjon som tok de fleste på senga da Pinochet, Reagan, Thatcher og deres etterfølgere kjørte sitt løp først lokalt, og så globalt. Attac ser problemet med at markedet får makt på bekostning av demokratiske institusjoner, men man trenger ikke være sosialist for å oppdage det. Jørgensen løper den ekstremliberale høyresidens ærend når han setter sosialiststempelet på alle som kommer med en mer helhetlig kritikk av nyliberalismen.

Vi kan nå begynne å se at nyliberalistene er i ferd med å miste det ideologiske grepet. En stadig større del av befolkningen er kritiske til privatisering, og mange nye stemmer dukker opp med nye perspektiver, mens store deler av den "gamle" venstresiden som Øystein Djupedal og Thorbjørn Jagland fremdeles sitter fast i det markedsliberalistiske paradigmet om at "there is no alternative" [10]. Selv om det markedsliberalistiske toget fortsetter framover både politisk og økonomisk i full fart kan altså de nye bevegelsene begynne å øyne et mulig lys i enden av tunellen. Da kan vi kanskje etter hvert jobbe sammen med å skape den andre verdenen vi vet er mulig, det er bare synd Sten Inge Jørgensen ikke vil være med.

Noter:
[1] Jørgensen, Sten Inge, Attac og globaliseringen, Aschehoug, Oslo, 2001
[2] Jørgensen, Sten Inge, Politiske ytterligheter blir gjenfødt, Samtiden 4/2004.
[3] I forbindelse med debatten ”friskPUST: ATTAC - nei takk?” på Studentersamfundet i Trondheim 13. oktober 2004, hvor Sten Inge Jørgensen var innleder sammen med Henrik Kierulf, leder Unge Høyre Sør-Trøndelag og Hallgeir Opdal fra NTNU/HiST Attac.
[4] Den amerikanske økonomen Francis Fukuyama proklamerte på 90-tallet ”The end of history”.
[5] Milton Friedman, Professor i økonomi ved Universitetet i Chicago 1946 til 1976, var sentral i utviklingen av den økonomiske politikken vi i dag kjenner som nyliberalismen, og Friedman var også med under de første praktiske eksperimentene med politikken i Chile under Pinochets militærdiktatur.
[6] www.oslobyforum.org
[7] Isaksen, Torbjørn Røe og Astrup, Nikolai, Attacs siste krampetrekning, Dagbladet, 13. juli 2004
[8] http://www.smabrukarlaget.no/
[9] http://www.viacampesina.org/
[10] Margaret Thatchers berømte utsagn om at det ikke eksisterte noen alternativer til hennes økonomiske politikk.

Les Sten Inge Jørgensens opprinnelige innlegg i Samtiden her:
http://www.samtiden.no/04_4/art4.html

Tilsvaret over er også lagt ut på Samtidens nettsider her:
http://www.samtiden.no/nettartikler/kjelsberg.html

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering