Sosialistisk økonomi - hva nå?

Debatten om sosialistisk økonomi tok aldri helt av i RV, selv om det har vært flere gode begynnelser. Det er det på tide å gjøre noe med. Vi trenger å gjenreise en visjon om en annen verden, en verden som konkret er mulig, og ikke bare i slagords form.

Det er mange spørsmål vi burde arbeide oss gjennom, og mange punkter hvor vårt prinsipp-program kommer til kort og er forvirrende. Dette bør vi ikke være redde for å gjøre. Høyresida har sine sterile og livsløse nyliberale markedsutopier, ideelle skjema som kun eksisterer i tankeverden, som de
ikke skjemmes det minste over å propagandere, mens vi på venstresida har en tendens til å fornekte at vi har noen utopier overhodet, eller blir nærmest flaue hver gang vi foreslår noe som er 'urealistisk'.
Så hvor står vi i dag? Jeg prøver meg på en liten oppsummering. Hos Marx finner vi svært lite om det sosialistiske samfunnet. Han har sin famøse setning om at da gjelder "fra enhver etter evne, til enhver etter behov", som jeg oppfatter som det nærmeste han kommer en artikuleringen av den indre logikken i dette samfunnet. Dette blir et svar på spørsmålet:

"Hva er en rettferdig fordeling?"

Problemet er, hvem eller hva er det som skal bestemme hva vedkommendes evne eller behov er? Hvis svaret er vedkommendes samvittighet, så er ikke dette noen løsning. For det første fordi vi alle har forskjellige ideer om evne og behov, og for det andre fordi vedkommende uansett vil trenge en
indre definisjon eller målestokk for sin samvittighet. Siden svaret vi leter etter her er svaret på hva som er en rettferdig fordeling - et samfunnsmessig spørsmål - så nytter det ikke å si at svaret på dette er individuelt og opp til den enkelte. Også fordi kategorier som "nytte" og "behov" er iverfall delvis sosialt konstituerte. Videre gir det ingen pekepin på hvordan organisere produksjonen og distribusjonen av
varer.

Alle konkrete svar på spørsmålet må nødvendigvis - så vidt jeg kan se - bringe inn en paternalistisk autoritet som dømmer i hvert enkelt tilfelle hva ens evne og behov er. Er jeg virkelig flink nok til å spille piano til at jeg fortjener et eget piano? Er du virkelig så kortpustet at jeg ikke kan hjelpe til å grave grøfter? (Kanskje du burde trent mer!)

Det synes for meg åpenbart at noen varer er livsnødvendige og uproblematisk å prioritere framfor andre varer og produsere/distribuere "etter behov". Her finnes selvfølgeligheter (for sosialister, vel og merke) som rent vann, bolig og basale typer mat. Under sosialisme kan en enkelt og uten problemer lovfeste retten til dette. Derimot faller det store flertallet av varer *ikke* inn under denne kategorien. Det er varer hvor det såkalte 'artsvesenet' til mennesket ikke sier noe entydig om nytteverdien til varen sammenlignet med alle andre varer. For eksempel ligger det ikke i menneskenaturen at tunnel til Hitra
er mer eller mindre viktig enn en ny trikkesløyfe i Trondheim.

Kalkulasjonsdebatten

Blant de revolusjonære sosialdemokratene, som Lenin, var det vanlig å anta et nærmest allvitende sentralbyrå som på vitenskaplig vis tilmålte ressursallokeringen i samfunnet mest effektivt. Lenin skrev en gang at han så for seg hele samfunnet organisert som det tyske postvesenet.

Dette endret seg kraftig da flere ledende marxistiske økonomer adopterte Leon Walras sin økonomisk liberale likevektsteori. De mente en stat kunne gi fungere like bra i den som et marked med private aktører. De tok med andre ord opp kampen mot den liberale økonomiske utopien på dens hjemmebane. Oskar Lange, Abba Lerner og Fred Taylor var blant økonomene som jobbet med denne modellenen. De så for seg at markedet blir simulert av en planleggingskomiteer selv om staten eier alle produksjonsmidlene, slik at prisfastsettingen fungerer og det oppstår likevekt mellom tilbud
og etterspørsel.

De så for seg en politisk omveltning med umiddelbar full nasjonalisering av alle store bedrifter, men utover dette ingen store endringer, og en tar vare på markedet og forutsetter av bedriftene at de fortsetter å konkurrere. Målet er så få endringer som mulig i begynnelsen. Deretter fører en økonomien bit for bit over i en "frihetens sfære" hvor varer blir gratis og allment tilgjengelige.

Lange: "The Central Planning Board performs the functions of the market. It establishes the rules for combining factors of production and choosing the scale of output of a plant, for determining the output of an industry, for the allocation of resources, and for the parametric use of prices in accounting. Finally, it fixes the prices so as to balance the quantity supplied and demanded of each commodity. It follows that a substitution of planning for the functions of the market is quite possible and workable."(1936)

Dette ble en modell som fikk svært stor innflytelse, også for oppbyggingen av velferdsstatene i Europa og påvirket det sene Sovjetunionens økonomiske politikk. Jeg oppfatter Harald Minken (AKP) her i Norge som tilhenger av en slik modell, ut fra hans hans artikler om sosialistisk økonomi i Røde Fane noen år tilbake.

Denne modellen fikk harde angrep etterhvert fra Friedrich Hayek og Joseph Stiglitz. Deres kritikk gikk ut på at priser ikke inneholder all den informasjon som en trenger for å organisere en økonomi, og ufullstendig informasjon og ufullstendige markeder gjør at modellens planleggere ikke kan treffe rasjonelle valg. Stiglitz mente at problemet lå i selve likevektsteorien, som også er basisen for nyliberal økonomisk tenkning, og dermed deler denne sosialismemodellen og nyliberalismen den samme
teoretiske feilen.

Andre modeller

Hvilke andre modeller har vært foreslått eller prøvd ut? Ulike markedssosialistiske modeller finnes. I Yugoslavia prøvde de en modell som innebar arbeiderstyrte bedrifter som driver i konkurranse med hverandre i et begrenset marked. Det ble ingen stor suksess, og venstresida bites enda om hvorvidt det overhodet kan kalles sosialisme. De viktigste bidragene i senere tid til markedssosialistiske modeller er Alec Noves «The Economics of Feasible Socialism» og John Roemers «Future for Socialism».

Et fellestrekk for alle former for markedssosialisme er at det vil være vanskelig å definere klare lover som hindrer at en flyter tilbake i kapitalisme, mens det er helt klart til stede krefter i økonomien som vil
drive oss dit med fortsatt konkurranse og profittmotiv. Det er også uklart om markedet vil fungere selv-regulerende dersom ikke alle sektorer i samfunnet er underlagt 'markedets disiplin'.

En ganske ny modell som har fått en del oppmerksomhet er "Participatory Economics", også kalt 'parecon', en ganske detaljert forslag til sosialisme utarbeidet av Michael Albert og Robin Hahnel. Det en sosialisme uten marked, og som løser problemet med ressursallokering med demokratisk
deltakende planlegging av alle på alle plan. Alle møtes i råd på sine arbeidsplasser og mater inn hva de kan produsere og hva de trenger av ressurser. Forslagene sendes fram og tilbake helt til inn og ut balanserer i produsksjonsregnskapet. Det finnes intet selv-regulerende marked, men lønn utbetales for kjøp av konsumvarer til de som jobber. Det er et begrenset antall jobber, så alle kan ikke velge fritt hva de vil gjøre.

Parecon-modellen prøver å løse problemer knyttet til arbeidsdeling med "balanserte jobb-komplekser". Dette vil si at alt arbeidet på en arbeidsplass skal fordeles slik at ingen gjør kun en ting, men alle gjør
litt av alle former for arbeid. Mengen med byrder og administrative oppgaver fordeles likt på alle. Dermed tenker en seg at en unngår lagdeling og profesjonskamp, og at i rådsmøter møter alle som likemenn. Kombinert med demokratiske råd som møtes kontinuerlig så skal en også unngå at administrasjon blir konsentrert hos ett lag av befolkningen, en såkalt 'koordinatorklasse'.

Se hjemmesiden www.parecon.org for mer informasjon. Den hyppigste innvendingen mot modellen er rett og slett "for mange møter". Til slutt har vi også rådskommunisme eller syndikalisme, den økonomiske
tenkningen fra anarkosyndikalister og andre former for frihetlig sosialisme. Den innebærer en klar avvisning av både et marked som metode for å organisere produksjonen og organisering gjennom sentraldirigert planlegging. Selv om penger kan brukes som et middel for å regulere forbruk av konsumvarer, er målet en gradvis eller umiddelbar overgang fra bruk av universale byttemiddel til en ren forhandslingsøkonomi.

Økonomien organiseres gjennom forhandlinger mellom råd, syndikater eller bransjeorganisasjoner på vegne av arbeiderstyrte bedrifter. I noen grad kan en si at dette ble forsøkt i Catalonia i 1936 under den
spanske borgerkrigen, og at de tidlige Sovjettene like etter den russiske revolusjonen opererte på denne måten.

Generelle utfordringer

En teori om sosialistisk økonomi må være noe mer en bare et tankeslott, det må også gå an å komme seg dit. Den må med andre ord kunne fungere både i tilstand hvor kapitalismen er overvunnet helt og i en tilstand av overgang fra kapitalisme hvor mye av det gamle henger igjen. Dette stiller store krav til teorien, fordi mye av det gamle samfunnet vil da påvirke det som skjer, og dette må en kunne forholde seg til på en eller annen måte.

De fleste vil være enig i at å innføre sosialisme i ett enkelt land vil være særdeles vanskelig, om ikke umulig. Til dette er verdensøkonomien for sammenvevd, avhengigheten av utenlandske produsenter og markeder for stort. Likevel må vi på sett og vis forutsette i våre analyser at sosialisme ikke kommer til å skje umiddelbart over hele verden, men vil for en periode av ukjent varighet måtte håndtere en situasjon der deler av verdensøkonomien fremdeles er kapitalistisk.

Dette reiser flere vanskelige problemstillinger som vil måtte forme den sosialistiske økonomien som det er mulig å realisere. Vi må forutsette en vanskelig situasjon for import og eksport. Vår valuta kan bli tilnærmet verdiløs i den kapitalistiske sfæren, og kontrollen over kapitalistisk kontrollerte valutaer kan få enorm betydning innen den sosialistiske økonomien. De sosialistiske bedriftene som trenger kapitalistisk valuta vil ofte ikke være de samme som genererer den, og bytteforholdet mellom denne og en eventuell sosialistisk valuta kan fort bli skjev og usosial.

Dermed krever denne situasjonen planlegging og reorganisering av økonomien, siden de fleste industrialiserte land (Norge spesielt) er ekstremt importavhengige, og knapt en eneste gatekiosk kan fungere lenge uten import fra utlandet. Hvis dette utlandet er kapitalistisk, må en på ett eller annet hvis skaffe seg den nødvendige valutaen, og sørge for en distribusjon eller et vekslingsforhold som gjør at bedrifter og organisasjoner kan få tak i slik valuta eller at de importerer det de trenger gjennom et sentralledd.

De sosialistiske landa må i en periode sørge for at den klarer å få tak i kapitalistisk valuta. Dette vil ofte bety at en er nødt til å prioritere å selge produkter til kapitalistiske land i stedet for å bruke produktene
til å måte etterspørsel og gapende problemer i eget land. En rettferdig handel med tredje verden vil også koste.

Vi må forutsette at presset mot en sosialistisk økonomi vil stort både utenfra og innenfra. Den sosialistiske teorien må heller forutsette at det i begynnelsen vil være varemangel, enn overflod. Selv om vi selvsagt kan håpe at alt går greit for seg og det ikke blir noen store problemer, så er ikke en teori som tåler problemer verd mye.

Til slutt

En sosialistisk modell må ta fatt i og løse de problemene som folk ser i kapitalismen. I tillegg til egalitær distribusjon må vi ta tak i den irrasjonelle sløsingen med arbeidskraft og ressurser, miljøproblemene, og
undergravingen av demokrati og fellesskap. Det gir ikke sosialismen noe konkurransefortrinn som samfunnsform å være mer effektiv eller produktiv enn kapitalismen, mer eller mindre økonomisk vekst er et spørsmål folk vil gjøre revolusjon over.

Vi må oppsummere de erfaringene og teoriene som har vært fremme, og vi må få opp debatten igjen om hva slags sosialistisk samfunn vi vil ha. Spørsmålet om hvordan vi kommer oss dit kan ikke besvares før vi vet hvor vi skal...

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering