Om debatten innad på venstresida

I Opprør 1/2005 skriver RV-leder Torstein Dahle noe om debatten innad i RV som godt burde kunne utvides til hele venstresiden. "RV skal ikke være et monolittisk parti", sier Dahle og omfavner debatten innad i partiet som noe positivt. I tillegg påpeker han at "Poenget med en slik prosess må være å skape maksimal styrke til ekstern innsats".

Dette er viktige momenter som fortjener å utdypes og konkretiseres. Det bør være en styrke, og ikke en svakhet for venstresida at vi har haugevis av selvstendig tenkende mennesker, mennesker som er kritiske til vedtatte sannheter, og til å følge strømmen. Problemet er selvsagt at dette opp gjennom tidene har ført til splittelser og krangling innad på venstresiden som har virket ødeleggende i forhold til de spørsmålene vi har felles. Når kommunister og anarkister skyter hverandre i gatene, kommer Franco til makta.

Derfor er det et poeng at vi klarer å føre en saklig og konstruktiv debatt på venstresida. Når du skal til å øse all din edder og galle ut over en idiot av en AKp'er, IS'er, SV'er, RV'er, NKP'er, BFS'er eller hva det nå måtte være for noen plagsom sekterisk organisasjon denne personen er tilknyttet, så stopp opp og tenk: "Hjelper jeg nå revolusjonen, eller hjelper jeg faktisk reaksjonen?" Meningene må fram. Meningsbrytingen og de vide perspektivene er det positive med splittelsen på venstresiden, men la oss gjøre det i en sivilisert tone. I de spørsmålene som er av praktisk viktighet akkurat er vi faktisk enige, nesten alle sammen. Derfor må vi kunne samle oss utad, kanskje til og med organisatorisk, selv om vi har dype teoretiske splittelser innad, det være seg om Mao, Trotsky eller Negri&Hardt. Jeg føler meg kallet til å sitere det Arbeiderpartiets første statsminister, Christopher Hornsrud sa til Finn Gustavsen rundt den tiden Orientering-gjengen holdt på å bli kastet ut av partiet;"Fienden er alltid til høyre, Gustavsen." Det burde være like sant i dag.

Dersom vi kan bruke meningsbrytningen positivt som en skolering, og kan stå sammen mot våre felles motstandere er det lite som kan stoppe oss. Gode takter finnes i bevegelsene rundt World Social Forum og de lokale konferansene, de finnes i Attac, og de finnes i de nye formene aktivismen har tatt hos dagens aktivister. I stedet for at vi har et parti i fokus som har sine medlemmer, har aktivismen tatt en kopernikansk vending, og vi har nå heller aktivisten i fokus, hvor en aktivist er medlem i mange forskjellige organisasjoner. Dette kan selvsagt være problematisk, men det er også en vaksinasjon mot dogmatismen, når aktivister fra forskjellige miljøer møtes og samarbeider om felles mål.

Den demokratiske sentralismen har sin misjon, i krigssituasjoner, og under andre svært pressede samfunnsforhold, men ikke i Norge i dag. La oss være glade for debatten, men la oss holde den sivilisert og konstruktiv. Vi har intet å tape annet enn våre kveruleringer, og vi har en verden å vinne.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering