ParEcon – En økonomisk visjon og modell

ParEcon står for Participatory Economics, og er det engelske navnet på en økonomisk modell utarbeidet av amerikanerne Michael Albert, medutgiver og skribent i Z Magazine (www.zmag.org), og Robin Hahnel, økonomiprofessor ved American University i Washington. I bøkene The Political Economi of Pariticipatory Economics [Princeton University Press, 1991] og Looking Forward: Participatory Economics for the Twenty First Century [South End Press, 1991] legger de fram en visjon om hvordan en ikke-hierarkisk, deltagerdemokratisk styrt økonomi skulle kunne se ut, og gir en sammenhengende modell for hvordan produksjon, forbruk og fordeling av godene kan organiseres i et frihetlig sosialistisk samfunn.

Skrevet av Martin Karlsson, oversatt til norsk av Carl Fredrik Berg
I sin analyse deler Albert og Hahnel samfunnet inn i fire ulike, men like viktige, sfærer: Økonomi, mellommenneskelige relasjoner, kultur og politikk. ParEcon representerer deres analyse av den økonomiske sfæren av samfunnet.

Kapitalister og koordinatorister – ulike herrer, samme støvler

Kapitalismen baseres på eiendomsrett. Den konservative frontfiguren Edmund Bruke skreiv om fordelene med å ha eiendomsrett: Det vesentlige med eiendom, skapt gjennom ervervelse eller god forvaltning, er at den er ulikt fordelt. En må derfor se til at de store massene (Â…) ikke kan gjøre noe skade. I kapitalistiske teori er de flinke også de rike, samtidig blir det sett på som naturlig at et fåtall mennesker som er i besittelse av produksjonsmidlene også er ansvarlige for samfunnets økonomi og produksjon. Albert og Hahnel definerer kapitalismen slik: Under kapitalismen eier kapitalistene produksjonsmidlene, bruker markedet til fordeling av godene, bestemmer arbeidets formål og natur, og ansetter og sparker arbeidere [og arbeidsledere].

De mener videre at det er relevant å inkludere en tredje hovedklasse i den økonomiske analysen, og å definere ett ikke-kapitalistisk system, kalt koordinatorisme, slik: Under koordinatorismen finnes ingen kapitalister. Arbeidsledere, planleggere, ingeniører og andre intellektuelle definerer arbeidet, og anvender enten sentralplanlegging eller markedet til fordeling av godene. Koordinatorer er økonomiske aktører med mer behaglige og mer bemyndigende jobber enn andre. De har tilgang til og kontrollerer viktig økonomisk informasjon, og innehar posisjoner som gir dem en uproporsjonalt stor innvirkning på produksjonen.

Albert og Hahnel bruker bolsjevikene i revolusjonens Russland som eksempel på denne klassens, koordinatorklassens, tenkemåte og handlemåte, og mener at bolsjevikene i Russland realiserte den første koordinatorøkonomien. Lenin mente at man måtte ha denne typen økonomisk styre, som kom til å karakterisere Sovjet, siden den industrielle teknikken krevde at massene hadde et felles ønske. Målet kunne bare oppnås ved at partiet tok kontrollen. Arbeiderstyrte arbeidsplasser var derfor en trussel mot sosialismen, og denne Orwellske slutningen inspirerte bolsjevikene til å systematisk splitte en hver form for organisering hvor arbeidere aktivt deltok – fra arbeiderråd og fagforeninger til teater og idrettsforeninger. Arbeiderdeltagelse blei erstattet med koordinatorstyre. Partifunksjonærer, planøkonomer og formenn monopoliserte de konseptuelle, administrative og kreative arbeidsoppgavene, mens arbeiderne måtte nøye seg med de monotone, mekanisk repetive arbeidsoppgavene som blei tildelt dem av koordinatorene.

Så, under koordinatorismen har noen utvalgte mennesker – de med jobber innenfor det administrative apparatet – kontroll over massenes økonomiske aktiviteter, og ser til at massene ikke gjør noen skade. Koordinatoristene mener sjøl at dette er den beste løsningen, og at de bør belønnes for å ta på seg dette store ansvaret.

Dette var ikke Marx intensjoner da han fortalte om arbeide som et middel og mål for menneskenes frigjøring. Koordinatorismen baseres på makt over informasjon, og Albert og Hahnel mener at marxismen, i sin søken etter en materiell og objektiv politisk og økonomisk teori, mister den mer informasjonsbaserte delen av virkeligheten og økonomien. Koordinatorklassen (det er riktig å kalle den en klasse dersom man definerer en klasse som en gruppe økonomiske aktører med lignende økonomiske interesser) blir usynlig i den marxistiske analysen og politiske økonomien. Marxismen skjuler koordinatorklassens rolle i produksjonen (og skjuler samtidig statens politiske betydning når kun økonomiske spørsmål blir ansett som viktige), og kan derfor brukes som et springbrett for denne klassen i dens forsøk på å ta makten over økonomien.

Deltagerdemokrati og deltagerøkonomi

Frihetlige politiske teorier har som mål å gi individet størst mulig frihet; mennesker har rett til å bestemme over seg sjøl og påvirke sin egen situasjon i så høy grad som mulig. En måte å konkretisere dette ønske på er å formulere et aksiom om deltagerdemokrati, for eksempel: En persons mulighet til å påvirke en beslutning skal stå i forhold til beslutningens innvirkning på personen. Det vil si at den som berøres mye av en avgjørelse skal ha større mulighet til å påvirke resultatet av beslutningsprosessen, enn en som berøres mindre av den samme avgjørelsen.

Ifølge Albert og Hahnel bør derfor en god økonomi fremme deltagerdemokrati, og derfor bør den gi så mye økonomisk sjølforvaltning som mulig. Den bør være konstruert slik at jeg har mulighet til å være med og kontrollere alt fra min arbeidsplass til hvordan samfunnets ressurser skal fordeles, og slik at ønskene til alle som bor i en by blir tatt hensyn til når det skal taes en beslutning om for eksempel hvorvidt det skal bygges en fotballstadion eller ikke. Samtidig skal ikke jeg og mine medarbeider styres av arbeidere i en annen bedrift dersom våre beslutninger ikke angår dem, for eksempel hvordan vi skal innrede lokalene våre.

Videre bør en god økonomi gi mulighet til solidariske handlinger overfor medmennesker, og i seg sjøl føre til at det knyttes naturlige bånd av solidaritet og medfølelse mellom deltagerne i økonomien. Den bør ikke være konstruert slik at det å skade andre kan gi en store fordeler, eller slik at det å skade andre vil være umulig å unngå.

Albert og Hahnel belyser også viktigheten av at en økonomi skaper mangfold. En mengde ulike innfallsvinkler og løsninger på et problem innebærer en samfunnsmessig rikdom på den måten at det fører til innovasjon og gir større mulighet til å løse problemet. Et samfunn med stort mangfold er samtidig mer stimulerende å leve i enn et konformistisk ett. Mennesker må ha mulighet til å skape seg sin egen identitet, og til å utvikle individuelle og kollektive kulturelle særpreg.

Likhet, både når det gjelder individenes økonomi, muligheter og livssituasjon, bør etterstreves. Økonomiske institusjoner bør fordele sosiale muligheter og belønninger så rettferdig som mulig. Ingen skal behøve å leve i fattigdom mens andre lever i luksus. Arbeidet skal ikke oppdeles slik at noen må utføre innholdsløse og kjedelige oppgaver, mens andre har en interessant og morsom jobb.

Marked eller sentralstyring? – Nei takk!

Vi burde også spørre oss hvordan man best koordinerer de ulike delene av en økonomi, og hvordan utdelingen av varer og tjenester skal foregå. Spørsmålet er hvordan disse delen skal tas hånd om dersom man skal skape en god økonomi ifølge kriteriene ovenfor. Skal man bruke marked eller sentralstyring?

I en markedsøkonomi vil arbeiderne i forskjellige bedrifter være ”usynlige” for hverandre. En arbeider er mer eller mindre ukjent med den andres eksistens. Ingen informasjon, utenom den som står på produktenes prislapper, deles mellom arbeidere og konsumenter. Dessuten isoleres konsumentene fra hverandre siden markedet ikke inneholder noen institusjon hvor konsumentene kan planlegge og koordinere sitt konsum sammen. Det er vanskelig å se hvordan individene i en slik situasjon skal ha mulighet til sjølforvaltning. I en markedsøkonomi er det også sånn at den enes gode er den andres onde, siden den ene kun vinner noe dersom en annen taper noe i markedets nullsum-spill. Fordelingen av godene foregår som en kamp hvor kjøper og selger er motstandere som ønsker å utnytte hverandre maksimalt. Siden hvite, heteroseksuelle menn har står sterkest, utnytter de dette maksimalt, og skader dermed mangfoldet. Det er urealistisk å regne med at bånd av solidaritet vil oppstå i en slik økonomi.

Isteden kan vi vente oss at viktige valg som burde blitt tatt på et kollektivt basis, for eksempel om en bør bygge et sykehus, vil degenerere til et spørsmål om hvor viktig valget er for individuelt konsum. En bedrift som er flink til å lure konsumenter, som forurenser dersom det er lønnsomt, og som ikke bryr seg om sine arbeidere, vil overleve en bedrift som ikke gjør det.

For å drive en framgangsrik bedrift under en markedsøkonomi trengs forvaltere som øker utbyttingen av arbeiderne, det trengs advokater og økonomer som manipulerer med lover og andre deler av systemet, med det for øye å skaffe bedriften fordeler, og det trengs en pr-avdeling som skjuler produksjonens og produktenes negative sider for konsumentene. Selv dersom all eiendom hadde vært eid i felleskap av samfunnet ville markedsøkonomi ført til fremveksten av en koordinatorklasse og det ville vært umulig for arbeiderne å styre sin egen produksjon. Koordinatorstyre blir en nødvendighet for en bedrift som vil maksimere sin fortjeneste, og koordinatorene kan dermed kreve høyere betaling for sin arbeidskraft enn vanlige arbeidere.

Under sentralstyring er koordinatorene allerede på plass og ordrer sendes ned, opp kommer produksjonsredegjørelser, ordrer sendes ned, og opp kommer lydighet – og konformisme, både økonomisk og kulturell. På arbeidsplassen trengs en leder som ser til at de planlagte ordrene utføres korrekt, og ved sin side har han en formann som utfører arbeidsplassens mest bemyndigende oppgaver. Ulikeheter når det gjelder makt, muligheter og etter hvert også materielle belønninger blir offentlig institusjonalisert under sentralstyring. Arbeiderne og konsumenter deltar ikke i planleggingsprosessene, og folks proporsjonerte påvirkning og sjølforvaltning er umulig.

Som under en markedsøkonomi er arbeidere og konsumenter skilt fra hverandre også i en sentralstyrt økonomi. Den eneste kommunikasjonen mellom arbeidere og konsumenter skjer også her igjennom prislappen, men planleggerne kan bestemme prisen på varer og tjenester, så også denne kommunikasjonskanalen er relativ død. Sosiale omstendigheter trenger ikke å påvirke de valg planleggerne gjør, så alt ligger til rette for at mennesker fremmedgjøres isteden for å kjenne solidaritet med hverandre.

Historien har vist at sentralstyring fører til autokratisk styring av økonomien, investeringer i store sentralistiske industrier og den typen teknologi som gir arbeidsledere og ingeniører kontroll over produksjonen, uansett deres virkninger, for eksempel på miljøet. Innovasjon oppmuntres bare om den ikke forstyrrer den samfunnsmessige ensretningen. Sentralstyring fører også til at det skapes et byråkrati som individet må forsøke å kjempe seg igjennom så godt som det kan, med den inneffektiviteten dette fører til.

Både markedsøkonomi og sentralstyring har vist seg å føre til fremmedgjøring, apati, miljøødeleggelser og ineffektivitet, så i vår økonomi ønsker vi derfor å unngå begge disse metodene for å fordele godene. Finnes det en annen måte å koordinere fordelingen? Hvordan skal en deltagerøkonomi se ut?

Arbeiderråd og balanserte arbeidskomplekser

La oss si at vi at produksjonsmidlene er kollektiv eiendom – ikke statlig eiendom der staten stadig befester og styrker sin makt over produksjonen, ikke offentlig eiendom der byråkratiet vokser og skaper problemer, men kollektiv eiendom i den betydning at alle eier alt eller ingen eier noe. Vi mener at alle har samme rett til samfunnets produksjonsmidler og ressurser, og vi vil at arbeidere (og konsumenter) sammen skal bestemme hvordan kapital og ressurser brukes.

En måte å skape deltagerøkonomi og unngå hierarkier i produksjonen er å skape arbeiderråd. Små råd for behandling av umiddelbare spørsmål på de enkelte arbeidsplasser, større råd som omfatter et nettverk av arbeidsplassråd, og lag av forskjellige råd i hensiktsmessig størrelse, opp til føderasjoner bestående av ulike industrigreners råd for spørsmål som vedgår hele industrien. Hvert enkelt råd fatter beslutninger først og fremst angående saker som ligger på deres nivå, og deltar i beslutninger som fattes på høyere nivå i den grad beslutningen påvirker dem. Beslutningene fattes nedenfra og opp, det vil si arbeidsplassråd tar sjøl beslutninger om saker som kun berører dem, og dersom et spørsmål som berører dem behandles i et industriråd, så skal de være delaktige i beslutningsprosessen i den grad de sjøl berøres av beslutningen. Folk bestemmer dermed over det de sjøl er interessert i og påvirkes av, og de er ofte sjøl ansvarlige for at beslutningen gjennomføres, noe som gjør at de vil se resultatet av sine egne valg. Arbeiderne kommuniserer med hverandre og koordinerer produksjonen sammen, etter felles interesser, og det er derfor naturlig at det skapes en solidaritetsfølelse mellom dem.

Det første kravet for å ha en demokratisk arbeidsplass er at hver arbeider har hver sin stemme i arbeidsplassens arbeiderråd. Hvert medlem utfører sine arbeidsoppgaver på den måten det sjøl synes er best, og bestemmer sammen med sine arbeidskamerater om saker som angår dem alle, for eksempel om når man skal ha pauser i produksjonen. Men, om noen har som arbeidsoppgave å koke kaffe og holde doene reine, samtidig som en annen beregner og planlegger budsjettet eller driver med produksjonsutvikling, kan vi da si at vi har en rettferdig arbeidsplass der alle har samme mulighet til effektiv påvirkning, bare fordi alle har en stemme i rådet?

For å oppnå sjølforvaltning, likhet og skape grobunn for mangfold og solidaritet mellom medlemmene på en arbeidsplass, eller i et kooperativ med ulike arbeidsplasser med ulike jobber – et arbeiderkompleks – må vi stille ytterligere krav. Det vil forberede situasjonen dersom man innfører arbeidsrotasjon, men dette er sannsynligvis ikke nok dersom man ønsker å oppnå deltagerdemokrati. Medlemmenes jobber må omdefineres slik at de alle inneholder både konseptuelle og mer mekaniske arbeidsoppgaver. Noen arbeidere både vurderer innkjøp, svarer telefonen og gjør papirarbeid, isteden for å ha en innkjøpssjef og en sekretær. Noen effektiviserer arbeidet samtidig som hun også står ved maskinene eller sitter ved datamaskinen, en planlegger produksjonen samtidig som en sjøl er delaktig i den. Dette skaper muligheter til sjølforvaltning for alle, forståelse for hverandres arbeidssituasjon, likere arbeidsvilkår, og det gir individet mangfold i arbeidet. Samtidig har hver person ganske få arbeidsoppgaver totalt, så det er ingen grunn til at denne formen for arbeidsdeling skal føre til mindre effektivitet, og man vil fortsatt ha muligheten til å spesialisere seg. Den store forskjellen er at jobben ikke lenger inneholder en type arbeidsoppgaver med tanke på kvaliteten, den vil nå inneholde både mer bestemmende og mindre bestemmende arbeidsoppgaver, og både mer behaglige og mindre behaglige oppgaver.

Albert og Hahnel kaller dette å balansere arbeidskomplekset etter myndighet og attraktivitet, og foreslår at man utenom dette også bytter jobb mellom forskjellige arbeidskompleks en gang i blant, slik at de som jobber på arbeidskompleks med mindre bemyndigende og mindre behaglige jobber, iblant jobber på arbeidskompleks med mer bemyndigende og mer behaglige jobber. At alle har relativt samme arbeidsvilkår er en nødvendighet dersom vi vil at alle skal ha samme effektive mulighet til å delta i økonomien, og om vår økonomi skal være virkelig klasseløs.

Yt etter evne, få etter behov?

Hvordan skal det som produseres fordeles? Hva er hver og ens rettmessige del av kaken, og hvordan skal vi belønne hverandre for at kaken skal bli så stor som mulig?

En kapitalistisk økonomi fordeler godene først og fremst etter prinsippet til hver og en etter verdien av dennes personlige eiendom. Markedet belønner flaks, medfødte ferdigheter og innlærte produktive ferdigheter, samt anstrengning. I en økonomi med felles eiendom fordeler markedet i prinsippet samfunnets goder til hver og en etter dennes bidrag til produksjonen. Også i en sentralstyrt koordinatorøkonomi er dette aksiomet et ideal, men i virkeligheten er det planleggerne, koordinatorene, som etter sitt eget velbefinnende bestemmer belønningenes størrelse, og dette fører til at de belønner sin egen klasse rikelige, og arbeiderne etter hvor lydige de er. Akkurat som i markedsøkonomien vil man under sentralstyring dele belønningene tilfeldig, og etter trynefaktor og smisking.

Når det gjeller rettferdighet, så mener de aller fleste at det ikke er rettferdig at folk blir belønnet etter verdien av deres eiendom, uavhengig av om de har fått den i arv eller opparbeidet den seinere. Det er heller ikke rettferdig at planleggerne reserverer samfunnets goder til seg sjøl og sine undersåtter.

Men, det er også urettferdig at de som har fått et vinnerlodd i genetikkens lotteri, og derfor besitter produktive ferdigheter belønnes i høyere grad enn andre. Belønninger en får på grunn av ferdighet er, akkurat som de som en får på grunn av tilfeldig oppståtte økonomiske omstendigheter, ikke rettferdige, da de som innehar dem per definisjon ikke har gjort noe for å fortjene dem. Det virker som om fordeling av goder ved hjelp av marked eller sentralstyring, uansett om vi har felles eiendom eller ikke, fører med seg urettferdighet.

I den klassiske sosialistiske teorien bruker en fortsatt til hver og en etter behov som et aksiom for fordeling, men hva betyr dette? Om jeg kjenner et sterkt behov for heroin eller et luksushelikopter, på hvilken måte og hvorfor, selv om jeg arbeidet etter evne, skal jeg få dette? Dette klassiske aksiomet virker utopisk og i det hele tatt innholdløst. Det er veldig vanskelig å se hvordan en rent praktisk skal innlemme det i en økonomi.

Albert og Hahnel anser at en deltagerøkonomi bør fordele belønninger etter aksiomet til hver og en etter deres personlige anstrengelser. Om noen arbeider hardt og oppofrer seg i arbeidet, mens noen enten ligger hjemme og sover seg igjennom dagene, er det i linje med de fleste sin oppfatning av rettferdighet at den arbeidsomme bør belønnes i større grad en latsabben. Anstrengning kan, om arbeidskomplekset er balansert etter autoritet og attraktivitet, måles i antall timer en jobber, og for å finjustere dette, og for å hindre at folk sover på jobben, kan kolleger også gi alternative bedømminger om hverandres anstrengelser og oppofringer.

Men effektiviteten da, kakens størrelse? Om vi sammen står for samfunnets utbyggingskostnader og om prinsippet om belønning etter anstrengelse også gjelder for utbygging, er det kun ved å øke sine anstrengelser eller gjøre spesielle oppofringer at individet kan øke sin lønn i en deltagerøkonomi. Dette fordi anstrengning, foruten utbygging, er den eneste faktoren som individet har kontroll over og som impliserer økonomisk effektivitet. De belønninger som i en markedsøkonomi, eller sentralstyrt økonomi, går til individer fordi de har en viss type jobb (flaks) eller har produktive ferdigheter (gener), er med et effektivitetssynspunkt bortkastede siden disse faktorer står utenfor individets kontroll, ettersom man sjøl ikke kan forbedre sin flaks eller sin genetikk. Til hver og en etter anstrengning er derfor, i et samfunn med gratis utbygging, det aksiomet for fordeling av godene som best maksimerer den økonomiske effektiviteten.

Konsumentråd

Når det gjelder forbruk, vil vi at individene skal ha frihet til å gjøre sine egne personlige valg, uten innblanding fra andre. Samtidig trenger en den informasjon og de kontakter som er nødvendige for å kunne utføre riktige valg, for eksempel med hensyn til miljø, solidaritet overfor arbeidere og andre konsumenter, og for at kollektivt forbruk skal kunne planlegges kollektivt.

For å ta hensyn til hvordan forbruk påvirker ulike mennesker og for å skape sjølforvaltning bygger vi også her nettverk av råd og føderasjoner. Et nabolagsråd burde kunne behandle forbruk som berører individets nærmiljø og en føderasjon av nabolagsråd tar opp byens kollektive forbruk. Byrådet tilhører et landsråd, og imellom har en de lagene av konsumentråd som en trenger for å gi individene mulighet til å påvirke det forbruk som påvirker dem sjøl, og på en slik måte at alles ønsker veier like mye.

Forbruk planlegges først i de største rådene, hvor alle rådene som påvirkes av avgjørelsene skal ha mulighet til med-bestemmelse, og det på en slik måte at alle de mindre rådene skal vite om hva som kommer til å forbrukes kollektivt på ulike nivåer, slik at det ikke viser seg at en har etterspurt feil varer under planleggingen av det stadig mer personlige forbruket. Den individuelle konsumenten har de forbruksrettigheter som oppsparingen av dennes anstrengelser gir henne rett til, eller hun kan spare, og om nabolagsrådet eller et annet råd gir henne mulighet til det kan hun låne, og på den måten forbruke mer enn hennes anstrengelser i det gitte tidsrom har berettiget henne til. Berettigede bestillinger kan ikke nektes konsumenten, og de bør gjøres anonyme dersom en ønsker det. På denne måten garanteres individets integritet, samtidig som muligheten til solidarisk og kollektivt forbruk skapes på flere nivåer. Det finnes altså, i motsetning til i markedsøkonomi eller sentralstyrt økonomi, et institusjonalisert medium hvor en kan spre informasjon og sosialt forbruk kan skje.

Sammen kan man bli enige om å ikke bestille altfor mange nye gymnastikksko, ettersom gummiproduksjonen medfører skader på miljøet, og siden produksjonen av gymnastikksko inneholder mye kjedelig og iblant farlig arbeid, noe som i et balansert arbeidskompleks slår tilbake på alle. I byrådet kan man sammen bestemme seg for å ruste opp byens sykehus eller bygge et nytt bibliotek. Og i nabolagsrådet kan en som har tinnitus informere om dette, slik at naboen tenker seg om en gang til før han kjøper sin nye subwoofer.

Deltagerplanlegging

Planleggingen utføres av arbeider- og konsumentråd ved hjelp av en beregningsgruppe, som i prinsippet kunne bestå av en enkel datamaskin, men som sannsynligvis fungerer best dersom den har ansatte. Det bør poengteres at disse ansatte ikke sjøl skal gjøre noen valg, monopolisere informasjon eller bestemme priser og hva som skal produseres, slik som det gjøres i en sentralstyrt stat. De skal derimot bestå av arbeidere som utfører de beregninger som rådene ber dem om å gjøre, og som kan hjelpe til i planleggingsprosessen dersom rådene ønsker dette. Planleggingsprosessen fungerer sånn at beregningsgruppa tillegger hva Albert og Hahnel kaller indikerende priser, i en etablert deltagerøkonomi bygget på tidligere års priser, for varer, tjenester, resurser og kapital. Konsumentrådene gjør ut fra disse prisene sine bestillinger, arbeiderrådene forteller hvilke resurser de ønsker tilgang på og hva de planlegger å produsere. Resurser fordeles deretter til de ulike arbeidskompleksene ut fra hvor samfunnsmessig nyttige produkter de kommer til å produsere. Nye indikerende priser beregnes så ut fra de nye opplysningene. Dette gir en mulighet til å beregne hvilke sosiale og miljømessige konsekvenser forskjellige typer forbruk vil få, og ta stilling til hvilken type arbeid en vil utføre og hvor mye man ønsker å jobbe for å produsere det som man til syvende og sist etterspør sjøl. Konsument og arbeiderråd gir reviderte forslag og samme prosess gjentas iterativt inntil tilgang samsvarer med etterspørsel, og produktenes priser er fastsatt. Prisene settes altså igjennom en sosial, iterativ prosess der de ulike rådene deltar på like vilkår i planleggingen, og derfor kan vi forvente oss rettferdig sluttresultat. Prisene har ikke blitt satt som resultat av en maktkamp mellom kjøpere og selgere, som i en markedsøkonomi, og ikke av planleggere, som i en sentralstyrt økonomi. Isteden har alle ønsker hatt like stor vekt i bestemmelsen av hva som skal produseres, og vi kan derfor forvente oss at prisene står i forhold til produktenes samfunnsmessige verdi.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering