Proletariatets demokrati og prinsippfasthet mot byråkratisering

Noen tanker omkring begrepsbruk med utgangspunkt i Lenins "Staten og revolusjonen" [1] og Marsdal & Wolds ”3. venstre”[3].

Å lese Lenin er litt som å lese bibelen – uansett hvilke påstander du ønsker å underbygge, kan du finne noen setninger til å underbygge det. En god del av årsaken til det er at Lenin var en praktisk politiker, opptatt av det som til enhver tid stod foran ham. Det meste av hans skrifter er slik også preget av den bestemte situasjonen han befant seg i sin tid/sitt sted. Når jeg nå tar utgangspunkt i noen momenter fra ”Staten og revolusjonen” er det derfor ikke under den implikasjonen at det jeg presenterer representerer ”den ekte” Lenin eller noe lignende. For det første betviler jeg at noe slikt finnes, for det andre er det uansett uinteressant. Vektigheten av et argument bør være uavhengig av hvem som fremsier det.

Når jeg også kommer inn på Marsdal og Wolds ”3. venstre” er det heller ikke noe forsøk på å knytte de opp til Lenin. Lenin danner utgangspunktet for en begrepsdiskusjon som Marsdal og Wolds bok faller naturlig inn i, og hvor de har gjort et viktig bidrag. Jeg vil slik også imøtegå noe av den ”venstre”-kritikken som er kommet av boken. La oss likevel først gå løs på noen begreper knyttet til den tradisjonelle venstreradikale retorikken som jeg vil diskutere med utgangspunkt i Lenin som nevnt over.

Begreper som "proletariatets diktatur", "væpna revolusjon" og lignende, klinger merkelig i ørene på mennesker som er vokst opp i Nordeuropeiske borgerlige demokrati, og begrepene evner ikke lenger å formidle deres virkelige innhold. Jeg tror det er bedre å erstatte de med begreper som har en mye bedre pedagogisk klargjørende effekt, så får man heller kaste av seg romantiseringen av det gamle begrepsapparatet. Selv i den tradisjonelle "Leninske" tolkningen av begrepene inneholder de nemlig ikke den brutale praksisen som ble Sovjetsystemet til del i mye av dets historie, i hvert fall ikke dersom man går til "Staten og revolusjonen" hvor Lenin prøver å klargjøre mange av sine tanker omkring overgangen til et kommunistisk, statsløst samfunnssystem.

Grunntanken er slik: Vi har et opprinnelig samfunn, som selvsagt i et Nordeuropeisk samfunn i dag er noe helt annet enn det var i Russland på starten av 1900-tallet. Dette samfunnet må så gå gjennom en overgangsfase, sosialismen, hvor strukturene fra det gamle samfunnet sakte endres under proletariatets demokratiske ledelse, og under denne omformingen vil klasseforskjellene bli fjernet, og staten, som apparat for en klasses undertrykking av en annen vil slik også "svinne hen". Fraværet av staten markerer så overgangen fra det sosialistiske overgangssamfunnet til det klasseløse kommunistiske samfunnet.

Begrepet "proletariatets diktatur" har som utgangspunkt at man betrakter dagens samfunn som borgerskapets diktatur. En overgangsform til et annet samfunn må nødvendigvis ta hensyn til det opprinnelige samfunnet. (Heri ligger også mye av Marx og Engels' kritikk mot anarkistene som (iflg. Marx og Engels) ønsket en direkte overgang til et klasseløst samfunn, noe som ble sett på som urealistisk av kommunistene.[2]) Dermed har man altså tatt i bruk begrepet "proletariatets diktatur" for å beskrive situasjonen hvor staten går over fra å bli et redskap for å undertrykke proletariatet til å bli et redskap for å undertrykke borgerskapet. Overgangen beskriver altså ikke en overgang til et mindre demokratisk samfunn, men tvert imot til et mer demokratisk samfunn. Fra en undertrykking av flertallet, til en undertrykking av mindretallet. Målet er selvsagt å etter hvert og så fort som mulig fjerne også denne undertrykkelsen. Det er ingen grunn til at undertrykkelsen av borgerskapet skal være sterkere i et slikt samfunn, enn undertrykkelsen av proletariatet er i dag, all den tid utgangspunktet for samfunnet er nettopp en nødvendig overgang. De kan altså beholde alle de "borgerlige rettighetene" proletariatet har i dagens "demokrati". Staten endres, men ikke i grad av undertrykkelse, på annen måte enn at undertrykkingen sakte men sikkert fjernes.

Når det nå er vanlig å bruke begrepet borgerlig demokrati om dagens samfunn også blant Marxister, bør det også være naturlig å heller ta i bruk et begrep som proletariatets demokrati i stedet for det etter min mening lite konstruktive "proletariatets diktatur". Videre er det viktig å påpeke i forhold til begrep som "revolusjon" at væpnende maktmidler en noe man griper til kun i selvforsvar dersom de som sitter med samfunnsmakta nekter å rette seg etter en folkevilje som ikke lenger støtter opp om deres makt (noe historien har vist at kan være nødvendig).

Et annet interessant moment fra "Staten og revolusjonen" er Lenins fullstendige avvisning av alle former for privilegier for åndsarbeidere, koordinatorer og hans radikale likelønnskrav. Man kan vel trygt si at akkurat dette ikke ble veldig godt fulgt opp i Sovjetunionen, kanskje ikke heller i Lenins levetid. Han krever at ingen tjenestemenn skal få mer enn en "arbeiderlønn" (f.eks. s.58-59, 66 i [1]). Dette er selvsagt også en viktig forutsetning for at de som kommer i slike stillinger gjør det av et genuint ønske om å gjøre en god jobb, og ikke av grådighet. På dette grunnlaget er Lenin særlig klar når han i en fotnote til et Engels-sitat (s96 i [1]) skriver ”"Dei bolsjevikane som gjer framlegg om ei løn på 9000 rublar til dei som t.d. sit i byråda, i staden for ei maksimumsløn på 6000 rublar i heile staten - som ville vera aldeles nok – kan ikkje tilgjevast”". En tjenestemann som tenker på å oppnå personlig vinning, og ikke på jobben som skal gjøres vil gjøre en mindre god jobb enn en som gjør jobben fordi han finner den interessant og ønsker å gjøre sitt beste for fellesskapet. Dette er derimot en skikk som RV følger opp i Norge på en god måte når de krever at alle godtgjørelser fra deres representanter i kommunestyrer/fylkesting/storting som overstiger en gjennomsnittlig arbeiderlønn går til partiet. En liten godtgjørelse er selvsagt ikke farlig i seg selv, men prinsippet er viktig, for dersom man først åpner opp for slike godtgjørelser er det på den ene siden vanskelig å sette noen bestemt grense, og på den andre siden kan man nærme seg en holdning hvor man godtar at økonomisk vinning kan være en legitim grunn til å jobbe seg opp i en slik gunstig posisjon.

Mye av sosialisters problem i Vest-Europa ligger i gamle misforståelser omkring hva sosialisme er. Man ender fort opp med å forklare hva det ikke er, i stedet for å forklare de åpenbare fordelene med en sosialistisk samfunnsordning. Ballen spilles for ofte på egen banehalvdel. Slik sett kan det være et klokt trekk å ta i bruk mer klargjørende begreper og kvitte seg med et utdatert begrepsapparat som ikke fungerer pedagogisk overfor nåtidens mennesker, samtidig som man avslører kapitalismens selvmotsigelser og også avslører deres orwellske Nytale og begrepsapparat. I så måte er Magnus Marsdal og Bendik Wolds "3. venstre" [3] en god start som kan gi etterlengtet skyts mot nyliberalistenes evige repetering om individ og frihet.

En del av "venstre"-kritikken av denne boken føler jeg er noe feilslått, da jeg tror den har som grunnlag en misforståelse av hva slags bok dette er. "3. venstre" er et debattinnlegg, og et godt sådan, og Marsdal og Wold lykkes langt på vei i å ta begrepet "individuell frihet" tilbake fra høyresiden i politikken. Kritikken mot boken fra venstresiden dreier seg i større grad om hva de ikke skriver om (u-land, feminisme etc.) og jeg tror dette bunner i at mange ser på boken som et nytt "venstre-manifest" og at den som sådan må omfatte alt som er sentralt på venstresida i prioriterte mengder. Det har den også delvis blitt presentert som, men det er nok i større grad en markedsføringsstrategi enn realiteten. Boken er et godt debattinnlegg, og kan helt sikkert utgjøre en del av et nytt manifest for venstresiden, men dersom den skulle være det i seg selv og samtidig få fram sine "nye" poenger, måtte den være mange ganger så tykk, og mye mindre tilgjengelig. Jeg tror ikke det ville vært ønskelig. Da får vi heller ønske velkommen andre nye bøker som kan ta seg av andre deler av den "nye" venstresidens manifest, og ta tilbake også andre begrep fra høyresidens klamme og begrepsgrådige hender.

NOTER:
[1] Jeg vil her henvise til utgaven av "Staten og revolusjonen" utgitt i Oktober forlags serie "Lenin -- utvalgte verker i 12 bind", bind 8, Oslo 1977

[2] Se for eksempel Marx, Engels, Lenin, Anarkisme og anarkosyndikalisme, Forlaget Ny Dag, Oslo 1976

[3] Magnus Marsdal og Bendik Wold, 3. venstre -- for en radikal individualisme, Oktober 2004

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering