Skole, konkurranse og sosial ulikhet

Jeg liveblogger fra Nasjonal Opplæringskonferanse i Trondheim. Her en hofteskuddskommentar til Kristin Halvorsens innledning.

Innledningen handler mye om denne meldinga: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/pressesenter/pressemeldinger/2009/ut...

Det er nok mye regjeringa og statsråden presenterer som man kan være enig i i debatten rundt opplæring og frafall. Blant annet hvor uheldig det er at man slår sammen elevgrupper i fellesfagene på yrkesfag og at man må få til en praksisretting av teorien. Vi må ikke fjerne teorien - den trengs, men ulike elever trenger ulike tilnærminger til å lære seg den, og mange vil trenge en tilnærming som tar utgangspunkt i, og starter med praksis, og bygger teorien ut fra denne, og ikke som i den klassiske klasseromsundervisninga, hvor man får presentert teori på tavla, og kanskje hvis man er heldig etterhvert får presentert noen praktiske applikasjoner.

Det er likevel to premisser debatten om gjennomføring og utdanning foregår innenfor som sjelden blir stilt spørsmål ved. Det ene er den evige plansjen vi får se, hvor behovet for framtidas arbeidskraft blir presentert. Der ser vi at vi trenger stadig mer høyt utdannet arbeidskraft, mens arbeidsplasser hvor man klarer seg med ungdomsskoleutdanning kryper ned nærmest mot nullpunktet. Dette står som en “sannhet” som sjelden blir problematisert eller stilt spørsmål ved.

Dette er en plansje som kanskje stemmer for Norge, eller i beste fall i den vestlige verden, men globalt har det aldri vært flere klassiske industriarbeidere enn i dag. Årsaken til at statistikken ser ut som den gjør, er at vestlige selskaper flytter ut den arbeidsintensive aktiviteten til land hvor lønns- og arbeidsforhold er under enhver kritikk. Er dette en ønskelig global utvikling som vi bare skal akseptere, eller er det en politisk oppgave å faktisk ta grep også om de store utfordringene rundt global rettferdighet? Jeg synes forøvrig heller ikke, som fylkesordføreren var inne på i sin innledning, at vi skal konkurrere med Kina og India. Jeg skulle tvert imot ønske at vi kunne samarbeide - om en økonomisk, sosialt og miljømessig bærekraftig global utvikling - og ikke la dette være overlatt til en global “konkurranse” hvor alle bare tenker på sine egne kortsiktige økonomiske interesser. Naivt? Kanskje. Men man må ha naive mål, og heller være kynisk og fleksibel i hvordan man skal komme seg fram til dem.

Et annet moment som har vært framtredende i norsk utdanningsdebatt er at skolen gjennomgående får enten skylda, eller i det minste ansvaret for å rydde opp i problemer som oppstår på helt andre steder i samfunnet. Det gjelder også sosiale forskjeller, som regjeringa og Kunnskapsministeren helt riktig påpeker er en helt sentral predikator i forhold til hvor bra man lykkes i skolen. Her foreslår man også en del tiltak som sikkert i utgangspunktet er positive. Spørsmålet er bare hvorvidt tiltak i skolen, uansett hvor gode de er i seg selv, kan løse problemer som har røtter i mye dypere problemer utenfor skolen. Mitt tips: Neppe.

Sosiale skiller griper inn i livene våre på et uttall kjente og ukjente måter. Dersom vi skal bekjempe konsekvensene av det - inkludert de konsekvensene vi ser i utdanningssektoren - må vi se mer dyptgripende reformer på mye bredere områder. Dersom Halvorsen vil løse disse problemene, vil jeg anbefale henne å ta en prat med Sigbjørn Johnsen. Det kan vise seg vel så fruktbart som tiltakene man kan foreta innenfor rammene av utdanningssektoren.

OPPDATERT: Se også video av min kommentar på konferansen:

Konferansen streames på video her: http://nb.filmbanken.no/nopp/

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering