Eventyr frå skattekista til onkel Ronny : Grønne Lykt og Grønne Pil

Etter å ha opparbeidet meg en tegneseriesamling som, selv om den sikkert ikke er av landets aller største, likevel er av en størrelse som overskrider hva flertallet av befolkningen nok ser på som normalt, føler jeg det er min oppgave å rettlede framtidens antikvariat-trålere litt når det gjelder hva de kan lete etter.

Jeg har tidligere i serien ATIUKM (Anbefalte tegneserier for den intellektuelle unge kvinne og mann) anbefalt mange kjente serier, og min Tegneserie-kanon presenterte det aller ypperste av det ypperste. I denne serien (hvor jeg beskjemmet innrømmer å ha stjålet navnet fra nynorskversjonen av en Disney-albumserie), vil jeg forsøke å grave opp de ukjente skattene - blant annet vil jeg kikke litt på hvor man innimellom kan finne gull gjemt blant seriesjangere som i hovedsak er kjent for ganske så forutsigbar og kjedelig gråstein (amerikanske superserier), og peke på hvor man finner disse i norske utgivelser.

Første serie ut er Grønne Lykt og Grønne Pil i 1970-tallsversjonen skrevet av Denny O'Neil og tegnet av Neal Adams og Dick Giordano. Grønne Lykt var favorittsuperhelten min da jeg var liten. Det var nok mest på grunn av den grønne drakta som vekte assosiasjoner til både åker og eng og de grønne John Deere-traktorene jeg vokste opp med, men det er nok ikke grunnen til at jeg trekker fram denne serien i dag. Da er nok heller Grønne Pil grunnen. Grønne Pil var finansfyrste om dagen og en moderne Robin Hood om kvelden, med masse fancy gadgets gjennom ymse trick-piler. Den åpenbare motsetningen mellom rollen som finansfyrste og Robin Hood ble litt mindre da selskapet hans gikk konk og formuen forsvant.

Denne endringen i rammene rundt GP muliggjorde også en dreining i politisk syn. Fra å være en standard superhelt som opprettholdt "lov og orden", ble han en forkjemper for sosial rettferdighet, og hans rolle i serien "Grønne Lykt og Grønne Pil" er som den som åpner øynene til Grønne Lykt for at autoriteter ikke alltid har rett, og at det å følge lovens bokstav ikke alltid er det en superhelt bør gjøre. I løpet av serien tar den opp en rekke av de brennbare sosiale spørsmålene i USA på 70-tallet. Store sosiale ulikheter, rasisme overfor både svarte og innfødte amerikanere, rusmisbruk og ikke minst den knallsterke avslutningen på serien hvor en Jesuslignende figur begår sabotasje og sivil ulydighet for å få stoppet giftige utslipp fra en fabrikk. For konservative amerikanere måtte dette ha vært et virkelig helligbrøde. (I sin berømte serie "The Dark Knight Returns" tar forøvrig Frank Miller Grønne Pil til sin logiske konklusjon, og lar figuren bli en erklært marxist.)

I Norge gikk serien i superseriebladet "Gigant" fra nummer 1/79 til nr 5/80, og de fleste episodene ble dermed utgitt her. Disse er det mulig å finne i bruktbutikker med litt utvalg, og selv om de sikkert ikke er akkurat billige, er de neppe dyrere enn å kjøpe nye blader.

Originalpubliseringen i USA gikk i bladet Green Lantern på 70-tallet, som for en periode skiftet navn til Green Lantern and Green Arrow. Den startet i Green Lantern v2 076, med historien "Never again" og fortsatte til bladet midlertidig gikk inn med Green Lantern v2 089 og historien "...and Trough Him Save A World".

Serien startet opp igjen litt senere med samme forfatter, men Mike Grell som tegner, og selv om den fremdeles er leseverdig, mangler den den samme skarpe samfunnskritiske brodden den hadde i de 14 numrene som tidligere kom ut.

Noen av historiene kan se noe foreldede og moralistiske ut i dag, men man må huske når de ble skrevet, og at de i stor grad ble skrevet for tenåringer. På 70-tallet var de en del av et nødvendig oppgjør med 50-talls-moralisme og svart/hvit lov og orden-tenkning som lenge hadde vært enerådende i tegneseriemediet. Noen klipp fra serien under gir et inntrykk av hvordan problemene ble konfrontert.


I WAS BLIND, BUT NOW I SEE: Grønne lykt konfronteres av en fattig ghettoinnbygger, og innser endelig at han har vært på feil spor i superheltkarrieren sin fram til da.


AV BARN OG GRØNNE PIL: Det 20. århundrets Robin Hood går ikke av veien for moralisere, og godt er det. Vi ser likevel at han ikke er blitt fullstendig marxistisk enda siden han framholder Bobby Kennedy som en "good white man", men man kan vel ikke forvente alt på en gang?


EN MILEPÆL I SERIEHISTORIEN: Den kanskje mest myteomspunne historien i serien er den hvor det avsløres at Grønne Pils myndling Speedy (Robin/Dick Grayson til hans Lynvingen), var blitt hektet på narkotika. Den kom på norsk i Gigant 3 og 4 1980. Speedy sparer heller ikkepå kruttet når han forklarer misbruket med "The kind of pain thousands of kids are going through every day because an uncary and unthinking society turns its back on them!" Om verden noengang har trengt litt god gammeldags søttitallsmoralisme må det vel være i 2010 med krig, klimakrise, økonomisk krise og A-Team på kino.


VA DET DÆ VI MESTA IGJÆN?: Selv Grønne Pil møter sin overmann i moralisering og radikalisme i møte med miljø-Jesus i den siste historien i den originale Grønne Lykt – Grønne Pil – komboen. Klassisk!

Hvordan ble så disse historiene mottatt av et amerikansk publikum på 70-tallet? Dersom vi skal se på leserbrevene var de overstrømmende positive, men enkelte sure konservative miner var det også. Men serien gikk altså til slutt inn etter 14 nummer, så kanskje var det Nixons "silent majority" som boikottet bladet. Mer sannsynlig er det nok at det ble rammet av en generell nedgang i serielesningen, og at selv om bladet fikk en overstrømmende mottagelse blant en del av serieleserne, vektes ikke samfunnsengasjementet tilsvarende hos majoriteten. Vi kan likevel se at enkelte lesere reagerte på vendingen bladet tok, blant annet på denne kommentaren til serien hvor Speedy ble avslørt som narkoman.



IKKE HELT FORNØYD: Selv om de fleste leserne roste serien opp i skyene, falt den enkelte tungt for hjertet, slik dette leserbrevet viser. (Faksimile fra Green Lantern 88)

Men alle som ikke er erkekonservative republikanere med dårlig hjerte kan jeg trygt anbefale denne serien. Et kort kikk litt bakover i tid gir ofte et nyttig innspill iht. hvor vi er på vei.

Mer om serien kan du lese på:
http://bronzeageofblogs.blogspot.com/2009/04/green-lantern-green-arrow.h...
Du kan få tak i den her eller kanskje helst her.

Dette var kjempeinteressant, husker godt at jeg leste de seriene da jeg var barn. Gigant var en meget godt blad som introduserte i alle fall meg for en del kvalitetsserier jeg aldri ville ha funnet ellers. Tror nok at det sosiale budskapet i disse seriene påvirket oss ganske mye.

Forøvrig har jeg alltid innbilt meg at hvis Green Arrow, eller Grønne Pil som jeg foretrekker å kalle ham, hadde bodd i Norge så ville han ha protestert mot det sosialdemokratiske systemet og endt opp som en slags Frper...

Hehe... Jeg tror nok Grønne Pil heller ville vært en kritiker av sosialdemokratiet fra venstresida :) På søttitallet sikkert ml-er. Antirasisme og miljøvern er vel ikke de helt store Frp-sakene?

DC-helten The Question, som på norsk ble utgitt i det kortlivede seriebladet "Thriller" ville derimot kanskje vært Frp'er, med sitt småfascistiske svart/hvitt-verdensbilde, og fokus på lov og orden. Det er jo han Rorschach i Alan Moores Watchmen (eller Vektere som jeg liker å si) er en parodi på/versjon av.

Tja hvem vet? Synes at han minner meg om mange frihetselskede mennesker som egentlig like gjerne kan havne på høyre- som venstresiden. ML-er? No way! Han ville gjort seg til uvenns med alt som het ledelse og protestert mot høylydt mot "sikkerhetslinja" og "demokratisk" sentralisme, ville fort blitt ekskludert. Nei, enten SV eller Frp for Ollie, he he...
Han er vel en type som minner litt om Frank Millers Batman? Svarte Kanari ville nok endt opp i DNA etter en kort flørt med SV, mens Grønne Lykt nok ville stemt Høyre; trygg og småborgerlig som han tross alt er.

Når det gjelder The Question så er vel han ganske langt vekk fra noe fascistoid verdensbilde; han er jo randianer? Men Rorschach er nok til tider småfascistisk, det går jeg med på. Er helt enig i at det bør hete Vektere, en flott norsk tittel.

Jeg tror du ville finne ganske mange egenrådige personligheter blant gamle ml-ere også - de var nok ikke så strigla som de likte å innbille folk, men han kunne nok like godt vært anarkist på bakgrunn av akkurat disse seriene, selv om den alment anerkjente tolkningen av Grønne Pil som sagt er at han er marxist (men de fines det jo mange typer av). Frp'er vil jeg derimot igjen avvise kontant. Det var jo i stor grad Frp-lignende politikk han protesterte mot. (lov/orden, rasisme, miljøtrusler etc.)

Question blir helt riktig ofte sett på som Randianer, men jeg mener veien fra den litt halvgale Ayn Rand-sekten over til fascisme er ganske kort. Randianere kaller seg jo ofte "liberale", men dyrkingen av enere og den nærmest religiøse sikkerheten de opererer med på rett og galt leder fort over til mer autoritære høyreregimer. Vi så jo også hvordan mange ultraliberalister støttet opp om Pinochet-regimet. Slik sett er parallellen Question - Rorschach ganske tydelig synes jeg.

1. Ja du har rett i det at AKP når sikkert ikke var den velstrigla gjengen man innbiller seg, har møtt noen AKPere i min tid som slett ikke levde opp til Pål Steigan-galskapen. Men når det er sagt, det er jaggu meg mange Frpere som ikke lever opp til bildet på en FRP-er! Og jeg kan så lett se for meg Ollie på et lokalt møte med Frpere der han fråder over hvordan den lille mann blir overkjørt av sosialdemokratisk byråkrati og hvordan velmenende raddiser egentlig bare nærer intens forakt for allminnelige mennesker. Nåja, vi får være enige om å være uenige.

2.Ja underlig det der hvordan rakryggede mennesker som hele livet hadde protestert mot rød fascisme og totalitarisme i Østblokken og andre steder ble helt stille når Pinochet brukte lignende metoder. Men her er de jo ikke anderledes enn venstresiden! Var nok av eksempler på sosialister og kommunister som alltid hadde demonstrert mot etnisk rensing av indianere på alle radikaleres yndlingskontinent; Syd-Amerika, men den dagen sandinistene begikk overgrep mot indianere var det plutselig helt stille...

3. Synes forøvrig at Captein America er en dypt fascinerende fyr, ikke minst på grunn av sin amerikanskhet. Min favorittstripe med ham er når han blir anklaget for å være uamerikansk fordi han ikke vil støtte en av den amerikanske hærens prosjekter; en general sier til ham:"Jeg trodde du var en lojal amerikaner, Cap". Kapteinen svarer:"Jeg er bare lojal mot Drømmen, general." Sånn snakker en EKTE patriot, han er ingen lydig maskin uten tankegang.
Også flott den historien der han i sorg over Watergate kaster drakten og vender seg vekk fra USA.
4. Noe jeg synes Marvel og DC burde ha gått mye mer inn på er de kommunistiske superheltene; de opptrådte i altfor få historier. Red Star og Red Guardian er artige greier. Kjenner du til dem?
5. Har du lest Red Son?
6. Dette er forøvrig en artig side:http://www.comicbookreligion.com/?Religion=Communist

"veien fra den litt halvgale Ayn Rand-sekten over til fascisme er ganske kort."

Hvordan i all verden er det kort vei fra facsisme til at man må få bestemme over sitt eget liv eiendom og kropp?

Jeg synes man skal være forsiktig med å karakterisere randianere som fascistoide men det hører nå med til historien at feks Ayn Rand mer enn gjerne stilte opp i HUAC-høringer og var med på slik å gi yrkesforbud til Hollywood Ten. Slik nørte hun opp under totalitære trekk i det amerikanske samfunnet, trekk hun selv foregav å bekjempe. Når det er sagt, det fantes helt klart kommunistisk undergraving i USA på førti- og femti-tallet og det måtte knuses, akkurat som CPUSA måtte knuses, men HUAC var motbydelige greier som nesten kun rammet uskyldige mennesker.
Når det gjelder andre totalitære regimer som fikk støttet av liberalister kan man jo nevne Chile der Thatcher hadde rådgivere i årevis. De hadde ingen problemer med å akseptere totalitær terror i markedsliberalismens navn.

Vil ellers legge til at så godt som alle politiske retninger har sin skjerv av mennesker med fascistoide trekk av et eller annet slag, man skal ikke lese mye publikasjoner fra AKP på syttitallet før man setter stempelet "rød fascisme" på det.

Nordskog: 1. Vi får vel bare være det, men det er klart GPs holdninger også er avhengige av den enkelte forfatter.
2. Den virkelige verdens historie er jo en historie uten helt (om du tok Van Hamme-referansen), så noen og enhver har jo sine svin på skogen samme hvilken ideologi de offisielt tillegger regimene sine. Men det er også en ideologisk parallell der, om ikke i grunnlag, så i konklusjon.
3. Uvisst av hvilken grunn hadde jeg alltid mindre sansen for Marvel-serier enn for DC selv om jeg leste Prosjekt X en periode, og har det ennå, så jeg kjenner ikke Captain America så godt. (Ellers har det jo alltid vært den fransk-belgiske tradisjonen som har stått mitt hjerte nærmest.)
4. Det jeg husker er vel Røde Rakett fra Lovens Voktere (JLI) som gikk i Supermann rundt 1990 engang. JLI var jo en svært morsom serie. Kostymehelter er jo i utgangspunktet ganske latterlige greier, så det er synd det generelt ikke er mer humor i seriene :) Kanskje jeg burde ta for meg den i en senere runde.
5. Har selvsagt lest den. Den har jo tom. kommet ut på norsk. Klart av det bedre jeg har lest, selv om den også naturligvis henfaller til noen klisjeer innimellom.
6. Morsomt, men litt for mye gamle russiske skurker for min smak ;)

Anonym: Selv om det teoretiske utgangspunktet for fascismen og randinaerne er ulikt, ender de dessverre opp i en del lignende konklusjoner. Objektiv kunnskap om rett/feil med tilhørende svart/hvitt-tenkning, dyrking av enere osv. Randianismens "nattvekterstat" hvor alt staten skal gjøre er å beskytte privat eiendom med vold, og kapitalismens innebygde tendens til kapitalkonsentrasjon får som konsekvens "den sterkestes rett" like sikkert som fascismen.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering