Indymedia - Aktivistmedie uten brukere?

Denne artikkelen tar for seg problematikken omkring Indymedia.no, og dens dalende aktivitet siden oppstarten. Hva kan, og hva må gjøres. En redigert versjon står på trykk i Vreng 3 (http://www.adbusters.no/).
Indymedia – uavhengig og kontroversielt
Indymedia, eller Independent Media Center (IMC), startet opp som et løst nettverk av uavhengige og alternative mediaorganisasjoner med utgangspunkt i den globaliseringskritiske bevegelsen. Konseptet ble først prøvd ut i november 1999 for å dekke protestene mot WTO-toppmøtet i Seattle, men spredde seg raskt verden rundt. I løpet av 2002 var det etablert 89 lokale Indymedia-sentre globalt. En oversikt over de ulike sentrene finnes på hver Indymedia-nettside, og per dags dato er tallet oppe i nærmere 150 [1,2].

Indymedia Norge ble startet opp med stor optimisme i 2001 av aktivister som var skuffet over medienes manglende dekning av deres aktiviteter og av områder de så på som viktige. Mange jobbet allerede med eksisterende medieprosjekter, men så nå muligheten til å samle seg om noe som kunne få en sentral rolle for kommunikasjon i det norske aktivistmiljøet [3, 4].

Internasjonalt har Indymedia vært et kontroversielt bidrag til nyhetsbildet, i det minste sett fra høyreorienterte myndigheters side. Forskjellige IMC’er har flere ganger fått serverene sine beslaglagt, nå senest i USA, hvor FBI beslaglagla servere med nettstedene til mange lokale, for en stor del europeiske, Indymedia-sentre [4,5]. Årsakene til beslagleggelsen er ikke offentliggjort. Også Indymedia Norge fikk sine servere beslaglagt av økokrim i november i fjor. Økokrim mente dyrevernsaktivister hadde brukt Indymedia til å koordinere en ulovlig aksjon [6]. Politiet har hatt en tett oppfølging med Indymedia over lang tid, men kontakten har i Norge enda ikke ført til voldelige politiaksjoner, slik det for eksempel skjedde under toppmøtet i Genova i 2001 [7].

Problemet med Indymedia
Indymedia drives for en stor del ved åpen publisering. Dette gir hvem som helst mulighet til å skrive hva som helst på nettsidene, og er selvsagt både en styrke og en svakhet. Indymedia Norge har hatt problemer med at mindre seriøse aktører og også nynazistiske grupper poster nyheter og kommentarer. Dette fungerer undergravende i forhold til Indymedias kredibilitet, og har ført til en ond sirkel hvor de større aktivistmiljøene unnlater å legge ut informasjon om sine aktiviteter. Dette gjør igjen at useriøse innslag virker enda mer dominerende. Per i dag er vi altså i en situasjon hvor Indymedia i Norge ikke oppfyller sin tiltenkte rolle som samlingspunkt for aktivister.

Per Inge Mathisen var aktiv i et forsøk på å starte en Indymedia-gruppe i Trondheim, et forsøk som strandet på grunn av mangel på nøkkelpersoner med tid til å ta ansvar for prosjektet. Han ser et klart problem i den store mengden useriøse innlegg. I motsetning til et prosjekt som internettleksikonet Wikipedia, hvor alle kan både skrive og redigere, har vi på Indymedia et system hvor alle kan skrive og ingen slette, sier Mathiesen. Dette mener han blir et problem all den tid redaktørene av nettstedet heller ikke er særlig villige til å slette usaklige innlegg.

Åse Brandvold, skribent og aktiv blant annet i Adbusters var tidligere med i Indymedia Norge, men trakk seg etterhvert ut. Hun opplevde miljøet som svært krevende. Det gjaldt blant annet hyppige interne debatter og uenighet om mindre viktige ting. Etter en langvarig konflikt rundt debatter om kjønn og teknologi trakk hun seg ut av nettverket. Også andre jenter trakk seg etter hvert ut.

Brandvold betrakter også usaklige innlegg på den åpne publiseringskanalen som et problem. Indymedia har et identitesproblem, sier Brandvold, og peker til at dersom det hadde vært en større bevissthet om hva slags konsept Indymedia er, ville det i seg selv sette bedre føringer på innleggene, en større grad av selvsensur. Videre peker hun på konflikten omkring hvorvidt Indymedia skal være en ren aktivist-informasjonskanal, eller om Indymedia skal ha journalistiske ambisjoner utover dette. I dag fungerer det ikke skikkelig på noen av måtene, sier hun. Selv om hun skulle ønske seg et Indymedia som vektla det journalistiske ser hun på det som mer realistisk å først og fremst utvikle en informasjonskanal, og så eventuelt bygge på dette senere. Hun ser klart behovet for en slik nasjonal informasjonskanal, og har i Oslo gode erfaringer med e-postlista ”Ukas tilbud” [8].

Indymedia-aktivist svarer
Johannes Wilm, som er aktiv i administrasjonen av Indymedia Norge i dag, er delvis enig i kritikken om useriøse innlegg. Men han påpeker at dette er noe som har bedret seg den siste tiden. Han mener dessuten at useriøse innlegg vil avta ytterligere dersom Indymedia ble mer aktivt brukt av aktivister. I Norge har vi aviser som Klassekampen og Morgenbladet som gjør at venstresiden i stor grad føler de allerede har mye av deres mediebehov dekket, sier Wilm. Han tror allikevel at Indymedia har en viktig rolle å fylle, siden de andre mediene ikke gir noe tilsvarende tilbud om selvpublisering.

For Wilm er det sentrale problemet mangel på engasjerte. I 2002 var Indymedia en hype, og mange aktivister har falt av siden. For å øke interessen ønsker Wilm å dekke den norske venstresiden på et profesjonelt nivå, noe man per i dag ikke har ressurser til. Det er heller ikke bare et personellproblem, men også et økonomisk problem. Når det gjelder økonomi har Indymedia selvsagt lite å rutte med i forhold til nyliberale tenketanker som Civita. Wilm ser for seg at man burde engasjert en person fulltid for å dekke alt som skjer i aktivistmiljøene i Norge, men noe slikt har Indymedia Norge per i dag ikke økonomi til.

Et internasjonalt perspektiv
Roberta Blixt er mangeårig aktivist, og har jobbet med Indymedia både i Norge og andre europeiske land. Hun har besøk av Enrico som har vært aktiv i IMC Italia. De mener hovedproblemet i forholdet mellom Indymedia og deler av aktivist-Norge er en manglende forståelse for hva slags prosjekt Indymedia egentlig er. ”Indymedia er et verktøy, ikke et pressebyrå” sier Blixt, og forklarer at Indymedias motto ”be the media” plasserer mye av ansvaret for hva Indymedia skal være hos den enkelte aktivist. Enrico mener det burde bli en god vane for aktivister å bruke IMC aktivt. Om alle som engasjerer seg bruker 5 minutter om dagen på å lese, kommentere og poste på Indymedia vil dette bli et viktig og rikt medium, fremholder han.

De tror altså begge at mange av problemene er knyttet til synet på media. Indymedia er ikke et passivt medium, det skal være aktivt, og Blixt synes enkelte norske aktivister er litt selvhøytidelige når de lar seg skremme av useriøse postere. Man kan ikke forvente at et aktivistmedium skal være perfekt, særlig når man ikke bidrar til det selv, sier Blixt. Selvsagt må man ha på seg et filter når man leser Indymedia, men det bør man uansett ha på alle media. De tror videre at noe av hovedproblemet med Norge er at Norge er et relativt lite land, med et lite aktivistmiljø, slik at dette gjør at Norge får problemer med personressurser som andre IMC’er kanskje ikke har.

De synes begge at Indymedia har en viktig rolle å spille, og faktisk spiller en viktig rolle over store deler av verden. I Italia har for eksempel Indymedia vært under sterkt press fra mediebaronen og statsministeren Berlusconi. I mange land fungerer Indymedia som en kanal hvor man melder fra om overgrep og feilinformasjon fra politi og myndigheter. Indymedia-sentrene har også vært viktige for organisering av de store demonstrasjonene rundt om i verden. Indymedia er viktig for globaliseringen av motstand fordi det er et åpent publiseringsverktøy man kjenner, uavhengig av språk- og landegrenser.

Fremtiden for Indymedia Norge
Dersom aktivistmiljøene aktivt går inn for å gjennopplive Indymedia, burde det være en reell mulighet, for det er liten tvil om at behovet finnes for et sted for felles informasjon. Eldre forsøk som for eksempel e-postlista ”Aktivist-Info” [6] er nå fullstendig nede, og gjør at det per dags dato heller ikke finnes gode alternativer for å lete fram informasjon om aktiviteter fra det norske aktivistmiljøet på et bredere nivå enn det man finner i Klassekampen.

”Stian”, var en av initiativtakerene til Aktivist-Info og vil etter den redaksjonelle linjen være anonym. Han påpeker at det er symptomatisk for det norske aktivistmiljøet at nye initiativ blir møtt med stor optimisme og stor oppmerksomhet. Problemet er likevel at de fleste norske aktivister har mange jern i ilden, og dersom forventningene ikke blir innfridd umiddelbart blir initiativet fort neglisjert, og så forlatt. I likhet med samtlige av de andre intervjuobjektene ser også han behovet for slik samlende ressurs for norske aktivister, som Indymedia kanskje har mulighet for å bli.

Med større støtte fra et samlet norsk aktivistmiljø, hvor alle legger ut informasjon om sine aktiviteter, vil indymedia også kunne tiltrekke seg mer personressurser, noe som i større grad vil kunne muliggjøre utluking av de mest useriøse innleggene. Uten å bli beskyldt for å drive politisk sensur bør man kunne fjerne for eksempel konspirasjonsteorier som hevder at George W Bush er et romvesen og lignende, som stort sett også er lange klipp-og-lim-innlegg på engelsk fra andre nettsider. Dette krever selvsagt en redaksjon som er villig til å gjøre slike inngrep.

Videre bør det være en styrke, og ikke en svakhet for den utvidede venstresida at den har haugevis av selvstendig tenkende mennesker, mennesker som er kritiske til vedtatte sannheter, og til å følge strømmen. Problemet er selvsagt at dette opp gjennom tidene har ført til splittelser og krangling innad blant norske aktivister som har virket ødeleggende i forhold til de spørsmålene vi har felles. Dette har også vært et problem i Indymedia, og både Brandvold og Wilm trekker frem den opprivende debatten om kjønn og teknologi som destruktiv. Videre er det et poeng at i stedet for at vi har en organisasjon eller et parti i fokus som så har sine medlemmer, har aktivismen nå tatt en kopernikansk vending, og vi har nå heller aktivister som er medlem i mange forskjellige organisasjoner. Dette kan selvsagt være problematisk, men det er også en vaksinasjon mot dogmatismen, når aktivister fra forskjellige miljøer møtes og samarbeider om felles mål. Derfor er det viktig med en gjensidig respekt og en sivilisert tone innad, særlig når man skal jobbe sammen utad. Gode takter til samarbeid på tvers av gamle skillelinjer finnes i bevegelsene rundt World Social Forum og de lokale konferansene, og de finnes også i organisasjoner som Attac. Potensialet er her altså, og muligheten burde også være her.

Åse Brandvold peker på det forestående valget som en mulighet. Aktivismen blomstrer tradisjonelt opp før et valg, og dette burde kunne være en god til for Indymedia Norge til å blomstre opp og bli aktuelt. Hun har nylig vært i USA og merket der hvordan mange IMC’er fungerte bra foran valget, hun mener også at med en mer tydelig profil så vil det bli lettere for Indymedia Norge å tiltrekke seg finansiering, men da kreves det at det gjøres en redaksjonell jobb.

Med større ressurser ser Brandvold også for seg at Indymedia kan spille en rolle innenfor andre medier enn det rene nettmediet, for eksempel med produksjon av filmer. Per i dag har ikke Indymedia kapasitet til å produsere, lagre og spre store mengder med for eksempel video, men nødvendigheten av fri informasjon gjennom både lyd bilde og tekst øker når sammenslutninger av store selskaper presser gjennom stadig strengere copyright-lovgivning.

Hva må gjøres?
Alle som er intervjuet er enige om at Indymedia kan være et viktig bidrag til mediebildet. Akilleshælen er kanskje det å finne fram til en form for kvalitetssikring av det som selvpubliseres. En viss rangeringsmulighet finnes allerede i publiseringsløsningen, og aktiv bruk av denne kunne være et positivt bidrag. Det som likevel trekkes frem som det viktigste er at aktivistmiljøene tar et ansvar og blir aktive brukere. I tillegg til kvalitetsheving av innholdet vil dette også tiltrekke flere midler og ressurspersoner. Et annet sentralt poeng er at de de som jobber med Indymedia klarer å finne måter å samarbeide på som ikke virker ekskluderende. Når Indymedia så er blitt et sted hvor det norske aktivistmiljøet møtes, vil det være naturlig å ta skrittet i retning av å produsere eget journalistisk stoff. Da kan Indymedia virkelig bli en uavhengig utfordrer til de tradisjonelle mediene.

Kilder:
[1] Wikipedia-artikkelen om indymedia, http://en.wikipedia.org/wiki/Indymedia
[2] Hjemmesiden til den sentrale indymedia- www.indymedia.org
[3] Aktivister starter mediesenter, Tone Foss Aspevoll, Klassekampen, 2/08/2001
[4]FBI Seizes IMC Servers in the UK , http://www.indymedia.org/en/2004/10/111999.shtml
[5] Egil G. Skogseth, Farlig uavhengig, Bergens tidende, 7/11-2004
http://www.bt.no/meninger/kronikk/article306126
[6] nettsiden lå på aksjon.fix.no/aktivistinfo/, men er også nede.
[7] www.indymedia.no
[8] http://www.ukastilbud.info/

OPPDATERT: De Norske Adbusterssidene er ikke lenger oppe, men du kan lese om nummeret her: http://www.halvorbodin.com/696810/Adbusters-Vreng-3

En redigert utgave av artikkelen er publisert i Vreng # 3.
http://www.adbusters.no

Les debatten om denne artikkelen på Indymedia.
http://www.indymedia.no/newswire/display/18497/index.php

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering