Markedsmekanismer gir mindre handlingsrom

Vel, jeg er ikke snauere enn at jeg tar opp temaet fra Klassekampen-kronikken min også i Høgskoleavisa. (På grunn av HAs litt spesielle webløsning, vil teksten først ligge her: http://hit.hist.no/nr_06_29april_2010/kronikk_ronny.html
Men etter neste nummer er ute, vil den bli forvist hit:
http://hit.hist.no/arkiv_folder/nr_06_29april_2010/kronikk_ronny.html )

Innenfor høyere utdanning har det ikke manglet på utvalg og arbeidsgrupper, NOUer og andre offentlige rapporter og dokumenter om sektoren. Det hittil siste i rekken er rapporten fra det såkalte Handlingsromsutvalget, som nylig leverte rapporten «Hand-lingsrom for kvalitet». Arbeidsgruppen skulle se på – ja du gjettet det vel – handlingsrommet i sektoren.

Statsråd Aasland omtalte rapporten som «modig, men ikke modig nok» og antydet at sektoren burde tatt en «diskusjon om forholdet mellom overordnet styring og faglig frihet, og om hva det er som gjør det vanskelig å foreta prioriteringer». (Mellom linjene her kan vi kanskje lese at den faglige friheten bør begrenses for å gi mer rom for «prioritering» fra ledelsens side.)
Jeg mener på den annen side at det er åpenbart at det kan være på sin plass å se på hvordan de rammene og målstyringssystemene som staten de siste ti årene har utsatt sektoren for, påvirker mulighetene universiteter og høgskoler har til å foreta prioriterin-ger basert på sine egne faglige og vitenskapelige kriterier.

Rapporten tar delvis for seg noen av disse elementene, og noen få av gruppas anbefalinger går direkte inn på denne problematikken. Et element som blir påpekt er nullsumspillet rundt publikasjonspoeng. I dag får universiteter og høgskoler belønningsmidler basert på antall publiserte artikler i fagfellevurderte tidsskrift av ulike kategorier, men disse midlene fordeles ut av en fast pott, slik at dersom alle publiserer mer, er det ingen som faktisk får mer – et klassisk nullsumspill. Der foreslår utvalget at potten nå økes når «produksjonen» øker.

Det er åpenbart at dette spillet presser institusjonene til å legge forskning mer i retning av effektiv samlebåndsproduksjon av billigst mulige «LPU»-artikler. (LPU = Least Publishable Unit – en spøkefull benevning på den minste informasjonsmengde som kan generere en poenggivende artikkel). Dette går selvsagt utover kvaliteten, men det stjeler like åpenbart de ressursene som kunne gitt «handlingsrom», når man stadig vekk må produsere mer for bare å oppretholde økonomien i konkurranse med andre institusjoner.

Utvalgsmedlem Paul Chaffey fra NHO kom også med en kommentar til utvalget på sin blogg, med forutsigbare tirader over fagforeninger, og sektorens manglende evne til å forstå sin egen «konkurransesituasjon» og manglende åpenhet for «nye impulser». All den tid Chaffey ikke evner å bli mer konkret enn det han blir på disse områdene, framstår det mest som et forsøk på å få festet noen merkelapper fra en som ikke føler han fikk gjennom sitt eget syn godt nok i utvalget.

Chaffey blir derimot konkret på punktet med forskning. Han er enig i at rammene for forskningen må økes, men løsningsforslaget hans virker mindre gjennomtenkt:
«Man kunne for eksempel flytte penger fra den frie grunnbevilgningen og over til den resultatbaserte forskningsfinansieringen.»

Dersom en økning i forskning bare følges av en tilsvarende reduksjon i grunnbevilgningen, er vi jo akkurat like mye i et nullsumspill som før. Chaffeys forslag er bare en omfordeling mellom ulike budsjettposter. I forhold til å øke handlingsrommet er det tvert imot et stort skritt i feil retning.

Grunnbevilgningen er jo nettopp den bevilgningen som skaper handlingsrom. Der målstyringsregimer kan virke som en tvangstrøye som tvinger gjennom samlebåndsproduksjon, kan en større grunnbevilgning gi den friheten som er nødvendig dersom vitenskapelige kriterier skal kunne legges til grunn for UH-sektorens virksomhet.

Akademia og de akademiske institusjonene har tradisjonelt hatt en viktig demokratisk rolle i samfunnet som institusjoner som jobber nettopp etter kriterier om vitenskapelighet og som har kunnskap og sannhet som idealer. En solid grunnfinansiering og faglig uavhengighet har gjort dem mer uavhengige av både børs og katedral, og muliggjort et kunnskapsbasert korrektiv både til skiftende politiske ideologier og til markedets makt i samfunnet.

I de senere årene har vi sett en ideologisk dreining som har innskrenket friheten til institusjonene og dermed svekket den uavhengige rollen de skal ha. Både offentlig kontroll gjennom målstyringsregimer som beskrevet over, og økt fokus på å knytte universiteter og forskningsmiljøer opp til næringslivet, har i økende grad gjort universiteter avhengige av institusjoner de opprinnelig var tenkt å ha en uavhengig rolle i forhold til.

Kunnskapsinstitusjoner er ikke bedrifter. Læring og forskning er ikke pølseproduksjon. Satt slik på spissen vil nok de fleste være enige, men denne innsikten virker å ha forsvunnet når man skal ta stilling på et mer konkret plan. Derfor kan en forskningsminister fra SV og NHO-mannen Chaffey virke nesten samstemte når de omtaler utvalget som «lite modig», og når de ber sektoren se mer på seg selv og sine egne muligheter for «omstilling», heller enn de rammene sektoren blir pålagt å jobbe innenfor.

Dersom man virkelig er interessert i å øke sektorens handlingsrom, og å minske avhengigheten av skiftende politiske vinder og av moter i næringslivet, er det åpenbart at løsningen er å styrke grunnbevilgningen. Dersom man vil gjøre dette uten å øke de totale rammene til sektoren tilsvarende, vil det være en god mulighet til å redusere den produksjonsavhengige komponenten, og dermed begrense skadevirkningene slike målstyringssystemer bærer med seg.

Handlingsromsutvalget berører nemlig også en av disse skadevirkningene, og ber KD redusere de totale rapporteringskravene. Kontinuerlig måling av og kontroll med en lang rekke indikatorer er nemlig dyrt og krever en svært stor administrasjon og et enormt byråkrati.

Det man derimot ikke helt tar innover seg, er at dersom man kutter kraftig ned på antall indikatorer og på rapporteringen og kontrollen, men opprettholder målstyringsregimene på samme nivå, vil man få en skisse av verden som er så grov at styring via den vil føre til uforutsette konsekvenser. For eksempel forskere som bruker mer tid på å skrive søknader til EU og på å klippe opp forskningsresultater, enn på å faktisk forske, og en kvalitetssenking av studiene for å få igjennom fler studenter for mindre penger.

Dersom man vil foreta nødvendige kutt i rapporteringsregimer og kontroll, må man samtidig redusere den resultatbaserte tildelingen, og øke grunnbevilgningen for å unngå at institusjoner og enkeltpersoner tilpasser seg på måter som er lite ønskelige iht. kvaliteten på forskning og undervisning, for å forbedre sin egen økonomiske situasjon. Løsningen er altså den motsatte av det Paul Chaffey presenterer: Kutt i de resultatbaserte tildelingene, og øk grunnbevilgningene.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering