Mer frihet til å forske

Resultatbasert finansiering gir mindre handlingsrom for universitetene.

Innenfor høyere utdanning har det ikke manglet på utvalg og arbeidsgrupper, NOUer og andre offentlige rapporter og dokumenter om sektoren. Det hittil siste i rekken er rapporten fra det såkalte Handlingsromsutvalget, som nylig leverte rapporten ”Handlingsrom for kvalitet”. Arbeidsgruppen skulle se på den tlisynelatende selvmotsigelsen i at sektoren på tross av økte bevilgninger opplever mindre muligheter til å ta strategiske valg på faglig grunnlag - dvs. mindre handlingsrom.

Statsråden omtalte rapporten som "modig, men ikke modig nok" og antydet at sektoren burde tatt en "diskusjon om forholdet mellom overordnet styring og den faglig frihet ansatte har til å selv velge hva de skal forske på." Mellom linjene her kan vi kanskje lese at den faglige friheten bør begrenses for å gi mer rom for "prioritering" fra ledelsens side.

Jeg mener på den annen side at det er åpenbart at det kan være på sin plass å heller se på hvordan de målstyringssystemene ("New Public Management"-systemer med ressursfordeling knyttet opp til ulike måleindikatorer) som staten de siste ti årene har utsatt sektoren for, påvirker mulighetene universiteter og høgskoler har til å foreta prioriteringer basert på sine egne vitenskapelige kriterier.

I dag får universiteter og høgskoler belønningsmidler basert på antall publiserte artikler i fagfellevurderte tidsskrift av ulike kategorier, men disse midlene fordeles ut av en fast pott, slik at dersom alle publiserer mer, er det ingen som faktisk får mer - et klassisk nullsumspill. Der foreslår utvalget at potten nå økes når "produksjonen" øker. Det spørs om det er løsningen.

Det er åpenbart at dette spillet presser institusjonene til å legge forskning mer i retning av effektiv samlebåndsproduksjon av billigst mulige "LPU"-forskningsartikler. (LPU = Least Publishable Unit - en spøkefull benevning på den minste informasjonsmengde som kan generere en poenggivende artikkel). Dette går selvsagt utover kvaliteten, og det stjeler de ressursene som kunne gitt "handlingsrom", når man stadig vekk må produsere mer for bare å opprettholde økonomien i konkurranse med andre institusjoner.

Utvalgsmedlem Paul Chaffey fra NHO kommenterer på sin blogg rapporten med noen tirader over fagforeninger, og sektorens manglende evne til å forstå sin egen "konkurransesituasjon" og manglende åpenhet for "nye impulser". All den tid Chaffey ikke evner å bli mer konkret på disse områdene, framstår det mest som et forsøk på å få festet noen merkelapper fra en som ikke føler han fikk gjennom sitt eget syn godt nok i utvalget.

Han blir derimot konkret på punktet med forskning, hvor løsningsforslaget hans er å flytte penger fra den frie grunnbevilgningen og over til den resultatbaserte finansieringen. Det er et merkelig forslag. Dersom en økning bare følges av en tilsvarende reduksjon i grunnbevilgningen, er vi jo akkurat like mye i et nullsumspill som før. I forhold til å øke handlingsrommet er forslaget tvert imot et stort skritt i feil retning.

Grunnbevilgningen er nettopp den bevilgningen som skaper handlingsrom. Der målstyringsregimer kan virke som en tvangstrøye som tvinger gjennom samlebåndsproduksjon, kan en større grunnbevilgning gi den friheten som er nødvendig dersom vitenskapelige kriterier skal kunne legges til grunn for sektorens virksomhet.

De akademiske institusjonene har tradisjonelt hatt en viktig demokratisk rolle i samfunnet som institusjoner som jobber nettopp etter kriterier om vitenskapelighet og som har kunnskap og sannhet som idealer. En solid grunnfinansiering og faglig uavhengighet har gjort de mer uavhengige av både børs og katedral, og muliggjort et kunnskapsbasert korrektiv både til skiftende politiske ideologier og til markedets makt i samfunnet.

I de senere årene har vi sett en ideologisk dreining som har innskrenket friheten til institusjonene og dermed svekket den uavhengige rollen de skal ha. Både offentlig kontroll gjennom målstyringsregimer, og økt fokus på å knytte sektoren opp til næringslivet har gjort universiteter mer avhengige av institusjoner de opprinnelig var tenkt å ha en uavhengig rolle i forhold til.

Kunnskapsinstitusjoner er ikke bedrifter. Læring og forskning er ikke pølseproduksjon. Satt slik på spissen vil nok de fleste være enige, men denne innsikten virker å ha forsvunnet når man skal ta stilling på et mer konkret plan. Derfor kan en forskningsminister fra SV og NHO-mannen Chaffey virke nesten samstemte når de omtaler utvalget som "lite modig", og når de ber sektoren se mer på seg selv og sine egne muligheter for "omstilling", heller enn de rammene sektoren blir pålagt å jobbe innenfor.

Dersom man virkelig er interessert i å øke sektorens handlingsrom, og å minske avhengigheten av skiftende politiske vinder og av moter i næringslivet, er det åpenbart at løsningen er å styrke grunnbevilgningen. Dersom man vil gjøre dette uten å øke de totale rammene til sektoren tilsvarende, vil dette være en god mulighet til å redusere den produksjonsavhengige komponenten, og dermed begrense skadevirkningene målstyringssystemet bærer med seg.

Handlingsromsutvalget berører nemlig også en av disse skadevirkningene, og ber KD redusere de totale rapporteringskravene. Kontinuerlig måling av og kontroll med en lang rekke indikatorer er nemlig dyrt og krever et stort byråkrati.

Det man derimot ikke helt tar innover seg er at dersom man kutter kraftig ned på antall indikatorer og på rapporteringen og kontrollen, men opprettholder målstyringsbevilgningene på samme nivå, vil man få en skisse av verden som er så grov at styring via den vil føre til uforutsette konsekvenser. For eksempel forskere som bruker mer tid på å skrive søknader til EU og på å klippe opp forskningsresultater, enn på å faktisk forske, og en kvalitetssenking av studiene for å få igjennom flere studenter billigere. Konklusjonen må bli den motsatte av det Chaffey presenterer: Kutt i de resultatbaserte tildelingene, og øk grunnbevilgningene.

Kronikk i Klassekampen 27/4 2010.

Glimrende! Forøvrig skuffende å se at Aasland så langt ikke har levd opp til forventningene mange hadde til henne.

Feilen her var nok ikke Aasland, men heller forventningene. Aasland var jo nestleder i Mjøs-utvalget som var nettopp det som satte fart i mange av disse NPM-reformene.

Se f.eks. intervju med Rune Slagstad her (som nok også var litt for optimistisk): http://www.klassekampen.no/48237/article/item/null/-sto-ikke-for-sv-poli...

De samme problemene oppleves tydeligvis også i Sverige:
http://www.mothugg.se/2010/04/27/den-perversa-projektiseringen/

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering