Individet er et kollektiv

Denne korte teksten er en utdyping til artikkelen "Menneskets natur" som tidligere skapte en viss debatt. Jeg kommer nå inn på noen mer teknisk-matematiske problemstillinger rundt evolusjon, men ha i mente det jeg siterte fra S. J. Gould i den opprinnelige artikkelen: "Our biological nature does not stand in the way of social reform. We are, as Simone de Beauvoir said, "l'etre dont l'etre est de n'être pas" - the being whose essence lies in having no essence." - Mennesket er svært tilpassingsdyktig og kan fungere i mange ulike kulturer, med ulike verdisett. Det er et av våre evolusjonsmessige fortrinn, selv om jeg ikke kommer mer inn på det i denne teksten.

Artikkelen om Menneskets natur (og debatten) fikk tydelig fram at problemet til mange libertarianere (og sikkert også mange andre) i å forstå både naturen og evolusjonsteorien, er den manglende evnen til å skille mellom "replikator" og "veihicle" (for å bruke Richard Dawkins begreper fra populære "The Selfish Gene").

Kort fortalt: Alle individer dør, mens genene lever videre. I og med at individer som er i slekt (eller tom. i samme art eller familie) deler svært mange av de samme genene, vil det i mange tilfeller være evolusjonsmessig gunstig for genene til et individ at individet ofrer seg til fordel for andre individ. Dermed er begrep som altruisme, solidaritet og andre fine ord som ikke helt rimer med et kynisk menneskesyn altså en helt naturlig del av vår biologiske bagasje.

Jeg tenkte å reflektere bitelitt mer over hvilken betydning dette har. Genene er, som Dawkins sier, rent "egoistiske". (Tilgi meg at jeg bruker et begrepsapparat som "menneskeliggjør" genene noe - de er selvsagt ikke tenkende individer, men (daglig)språket er nå engang tilpasset en makroskopisk verden, og det funker greit rent allegorisk om en ikke tar det for bokstavelig.) Men også for egoistiske individer lønner det seg (åpenbart) å samarbeide med andre for å sikre sin egen overlevelse. Derfor har gener som har gått sammen og dannet store komplekse molekyler (etter hvert a.k.a. DNA) klart seg bra i kampen for tilværelsen, og vi ser nå ikke bare enkeltmolekyler, men fullt av store flercellede organismer over hele planeten.

Og der kommer vi til kjernen i overskriften. Individet - fra et evolusjonsmessig perspektiv - er et kollektiv av mange gener som samarbeider i kampen for tilværelsen. Men individet er selvsagt ikke den eneste formen for en kollektiv genetsik struktur. Det finnes også grupper av gener mindre enn et helt DNA-molekyl som samarbeider med hverandre og delvis konkurrerer med andre gener (som i og for seg også kan finnes i samme individ).

Tilsvarende har vi jo, som tidligere nevnt, store grupper av individer som har svært likt genmateriale. Man kan se på en familie, en slekt/klan, en art, eller til og med grupper over artsnivå, og du har selvsagt en flytende overgang mellom alt dette.

Dvs. at genene, som er replikatorene - de som lever videre både etter at individer er døde og hele arter går til grunne - grupperer seg i kollektiver på mange nivå: både i individer, på nivå under individer, og på nivå over individer, som beskrevet over.

Evolusjonen vil følgelig også måtte foregå på alle disse nivåene, men selvsagt i ulik grad, og du vil ha tilfeller av både samarbeid og konkurranse på alle nivåer. Hva som er genetisk gunstig vil være en rent statistisk analyse. Om et individ f.eks. velger å ofre seg for andre individer vil den evolusjonsmessige gunstigheten av det bestemmes av både hvor mange individer som får hvor mye økt "fitness" (for å bruke et evolusjonsbegrep - "survival of the fittest"), hvor mye "fitness" individet som ofrer seg mister, og hvor mye av genmaterialet individet som ofrer seg deler med de som blir begunstiget. Tilsvarende statistiske analyser vil man kunne gjøre på de andre "kollektivnivåene" som er beskrevet over.

Et siste moment må vi likevel ta med. Dersom det evolusjonært skal ligge et "driv" for et genkollektiv å ofre seg for andre, må det være i en type situasjon som har oppstått såpass ofte i evolusjonens historie at disse strukturene faktisk har fått utviklet seg. Det kan f.eks. være at jeg (og dermed også du som leser dette) deler såpass mange gener med f.eks. ei ku at det hadde være gunstig for de fleste av genene mine å ofre meg for å redde livet til en større gruppe kyr. (La oss si en million.) Jeg kan likevel ikke si at jeg føler noen veldig trang til å ofre livet for å bremse hamburgerproduksjonen i verden. Denne type søkte eksempler kan tilfredsstille de statistiske kravene, men likevel ikke være evolusjonsmessig utviklet rett og slett fordi de aldri skjer.

En siste ting jeg har tenkt å nevne her, og som kanskje er noe mer spekulativt enn det ovenforstående: Døden. Alle individer dør til slutt. Hvorfor gjør de det? Det har vært et av de store spørsmålene mennesker har stilt seg opp gjennom tidene, og (blant annet) problemene med å besvare det har også gjort at ymse religioner har kommet opp med mange artige krumspring som "sjel", "evig liv", "himmel&helvete", "gjenfødelse", "karma" - lista er lang som dagen.

Men la oss se på det fra et evolusjonsperspektiv. Hvordan ville det gått med en samling gener som grupperte seg i kollektiver som aldri ble avløst av nye - individer som aldri døde - aldri ble skiftet ut med nye? Det hadde åpenbart skapt problemer. Evolusjonsprosessen hadde ikke fått tid til å fungere. Genkollektivene (her individene) hadde ikke fått tilpasset seg skiftende omgivelser ved å bytte ut/modifisere v. mutasjon de enkeltgenene som skaper problemer i så måte. Genkollektivet (arten) ville blitt utkonkurrert av andre arter som skiftet "vehicles" litt oftere.

Så kan det ikke være at døden rett og slett er programmert inn i genene våre? At den er en nødvendighet fra naturens side for at vi i det hele tatt skal kunne overleve? Den ultimate altruisme hvor alle individer til slutt ofres for genenes overlevelse? Det at livet forutsetter døden er jo et utgangspunkt for mange gamle munnhell og hobbyfilosofer.

Jeg er selvsagt klar over at det også uansett er andre årsaker til at vi dør. Stadig kopiering av DNA til nye celler fører f.eks. etterhver uvegerlig med seg informasjonstap, og ingenting varer slik sett evig. Men kan det ikke være at vi kunne levd betraktelig lenger, hadde det ikke vært for at det ikke var gunstig for genene våre? Jeg bare stiller spørsmålet, så får noen biologer slå seg sammen med noen statistikere og regne på det. Kanskje har de allerede gjort det for alt jeg vet - jeg følger jo ikke nøye med - men utfordringen er uansett overlevert.

Grei artikkel det der, men litt tilbake til debatten under. Du mener det er meningsløst hvis ikke materielle goder fyller et visst behov. Men la oss si da at jeg støpte et jern, slipte det, fant meg en trepinne og lagde et skaft og produserte en kniv. Jeg hadde lagt min størknete svette i å lage dette, jeg var produsenten. MEN jeg har ikke bruk for kniven. Skal da jeg bli fratatt denne kniven hvis flertallet ville det? Jeg vil gjerne at du utyper denne problemstillingen og utdyper hvorfor du mener "å få etter behov og yte etter evne" er en bra "regel" med utgangspunkt i problemstillingen: hvilken rett man har til noe man legger egen svette arbeid og tid inn i.

Ser at du triumferer i forhold til de "fæle" liberalistene med det "kyniske" menneskesynet. Tok en titt på artikkelen du refererte til, og ser at du har fått siste ord i den etterfølgende debatten med denne virkelighetsanskuelsen:

Sitat: "Fuglemoren som lokker rovdyret bort tjener ikke - som individ - statistisk sett på denne oppførselen - tvert imot. Men det bedrer - statistisk sett - genenes mulighet til å overleve. " Sitat slutt.

Du glemmer at individer, fugler som mennesker, må leve i henhold til sin egen identitet. Det er egoistisk å leve i henhold til sin egen identitet. Sett at du jobber på en bondegård hvor det, statistisk sett, er større risiko for å dø i en ulykke. Du kan sikkert øke din egen sannsynlighet for å overleve lenger ved å gjøre et hermetikkbokskupp, rømme til skogs, la barna sulte, for aldri krysse over gater og livsfarlige bondetun igjen. Dermed har du økt din sannsynlighet for at kroppen overlever rent fysisk, men overleve som hva? Som menneske? Neppe. Tilsvarende for fuglemoren. Fuglemoren er heldigvis ikke smart nok til å fantasere seg ut av virkeligheten. Å leve i henhold til sin egen identitet innebærer altså en viss risiko som både fuglemoren og mennesket gjør av egoistiske grunner. Du ofrer deg ikke dermed for noen. Ikke en gang genene. Egosimen vinner nok en gang.

Forøvrig synes jeg det var en artig tanke dette med et langt liv, og dermed færre generasjoner, innebærer en større utfordring for individet å tilpasse seg sine omgivelser. Heldigvis er det for oss mennesker et mye mindre problem enn for andre arter. Vi mennesker former omgivelsene etter vår natur. Vi reiser,f.eks, ut i verdensrommet hvor omgivelsen absolutt ikke er tilpasset vår natur, men vi må forme omgivelsen slik at vi kan overleve. Det er grunn til å anta at et langt menneskeliv øker sannsynligheten for at menneskeheten overlever som art. Dette siden kunnskap tar tid å lære.

Anonym: Det jeg opplever du gjør nå, er å omdefinere begrepene egoisme og altruisme slik at stort sett alt blir egoisme uansett. Men da sier begrepet plutselig ingenting. Det du kaller "identitet" er jo nettopp framkommet via evolusjon hvorav deler av "identiteten" vil være altruistisk. "Altruisme" har en klart definert betydning innen evolusjonsbiologien, og det er vel greit å holde seg til den.

Sitat "Det jeg opplever du gjør nå, er å omdefinere begrepene egoisme og altruisme slik at stort sett alt blir egoisme uansett. Men da sier begrepet plutselig ingenting"

Nesten rett. Holder vi mennesket utenfor finner vi bare egoisme, og da har du rett, begrepet blir litt som begrepet eksistens - det er overalt, og vi snakker kun om det for å sette de i kontrast med det som IKKE eksisterer. Derimot ser vi tilsynelatende adferd hos mennesket som kan settes i kontrast med egoismen, og det er dette vi definerer som altruisme. Den gode nyheten er derimot at denne altruistiske adferden kun ser ut til å skyldes menneskers kapasitet til å ha ideer uten fullgod kontakt med virkeligheten.

Uansett vet vi at det som skiller mennesket fra dyrene er fri vilje. Det betyr i praksis at å respektere et menneske er å respektere dets valg når det gjelder eget liv. Treger man blod er det opp til hvert enkelt individ å avgjøre om man vil gi blod. Det kan uansett rettmessig ikke overprøves av andre mennesker.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering