venstresida.net

Det var spørsmålet som ble stilt i en paneldebatt jeg deltok i på Strukturkonferansen 11. februar.

Svaret mitt er at spørsmålet er feil stilt. Spørsmålet er om det blir bedre forskning og utdanning på grunn av reformen. Det er selvsagt også vanskelig å svare på, siden det vil innebære en grad av kontrafaktisk historieskriving, hvor alternativet til reformen er uvisst.

Man valgte organisatoriske løsninger for å løse det som i hvert fall ble presentert som faglige problemer. Spørsmålet er om det ikke fra departementet sin del ble opplevd som organisatoriske problemer - mange institusjoner av varierende størrelse og med varierende interesser å forholde seg til. Hadde det vært enklere å ha litt færre?

Faglige samarbeid på tvers av institusjonsgrenser har man hatt så lenge forskning og høyere utdanning har eksistert. For mange finnes de viktigste samarbeidspartnerne på forskningssida langt utenfor landets grenser, og det er ikke vanskelig å se for seg flere og mer organiserte faglige samarbeid på tvers i Norge uten den fusjonsrunden vi hadde for et par år siden.

Mandag 11.2.2019 løp jeg rett fra en trippeltimes fysikkforelesning til Strukturkonferansen som diskuterer strukturendringen i UH-sektoren, for å sitte i et panel med tittelen "Blir det bedre forskning og utdanning etter reformen?".

Jeg har kjapt klippet og limt sammen en liten snutt i ego-mode slik at dere får mine innlegg i debatten kjapt på ett sted.

Siden Hugo Chavez snudde opp-ned på latinamerikansk politikk i 1998 ved å vinne presidentvalget i Venezuela, har det vært få uker hvor det relativt lille latinamerikanske landet ikke har dukket opp i overskriftene også i vesten. Svært mye av dekningen var derimot svært skjev. Dette er også godt dokumentert akademisk, f.eks. i boken "Bad News From Venezuela" av Alan MacLeod (Routledge, 2018).

I kjølvannet av Chavez kom det en lang rekke med valg i Latinamerika som brakte nye presidenter fra venstresida til makta: Bolivia, Brasil, Argentina, Ecuador mm. Mange som et resultat av misnøye med en liberalistisk politikk som hadde brakt økonomisk krise men sikkert også som et resultat av slutten av den kalde krigen. Latinamerika hadde vært USAs bakgård på samme måte som Østeuropa hadde vært Sovjetunionens, og begge brukte både invasjoner og kupp for å sikre vennligsinnede regimer i sine innflytelsessfærer. Selv om USA ikke forsvant, senket også de skuldrene litt utover nittitallet.

Nei, det er ikke på meningsmålingene jeg snakker om... Som enkelte kanskje har fått med seg har jeg ført en liten debatt med Ap's Fredrik Mellem i VG rundt årsskiftet. VG har nok avsluttet debatten, men det er noe fascinerende med Mellems siste utspill, som likevel kan fortjene en kort kommentar her.

For det er ikke så mye "nytt" med denne regjeringen. Blåblå med V og KrF ser forsatt veldig blåblå ut.

Det er det en grunn til. KrF er nemlig (minst) to parti i ett. De har en fløy som er opptatt av klima og miljø og av fattigdom og nestekjærlighet (som også omfatter flyktninger). Også har de en fløy som er opptatt av å kontrollere kvinners reproduksjon. Det er den siste fløyen som har makta i partiet nå.

Ingen jul uten bjelleklang. Ingen bjelleklang uten sledetur. Ingen sledetur uten hest. Ingen hest uten hestesko.

Derfor takket jeg selvsagt ja når jeg ble invitert til å diskutere hesteskoteorien i Dagsnytt atten. Debatten tok utgangspunkt i Didrik Søderlinds kronikk om fenomenet i VG. Jeg var selvsagt ikke helt enig.

Debatten ble tatt opp før jul, og sendt nå i romjula 3. juledag. Se den her (fra 13:10): https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/201812/NNFA56122718/avspiller

Man møter jo ikke uforberedt til debatt, så i forkant knotet jeg i hui og hast ned noen relevante poenger. Det aller meste av dette fikk jeg jo ikke anledning til å si under debatten, så jeg limer det inn under her som et bonusspor. Vær obs på at jeg bare har gjort en kjapp spellcheck her og ikke har redigert om til noe helhetlig tekst, så det kan bli litt springende. Ta det for det det er.

Innlegg i VG 7.1.2018.

Når Fredrik Mellem 21.12 svarer på min kritikk som dokumenterer hvor langt til høyre Arbeiderpartiet har beveget seg de siste 30-40 årene, går han dessverre inn i en uryddig retorisk tradisjon som kalles historierevisjonisme.

På oppfordring skrev jeg kjapt om min forrige bloggpost til et innlegg jeg sendte VG på vegne av partiet (se illustrasjon).

Jeg legger selvsagt ut også denne versjonen her. Klikk på faksimilen for større bilde.

Desperasjon i Arbeiderpartiet?

Var Ap anno 1978 et autoritært parti, Mellem?

Arbeiderpartiets trofaste ridder i kampen mot venstresida, Fredrik Mellem, har et innlegg i VG 17.12, hvor hovedpoenget hans virker å være at Rødts mål om et sosialistisk samfunn hvor "eie av de viktigste produksjonsmidlene" bør være demokratisk, er i strid med menneskerettighetene.

Som de fleste som har vært borti temaet vet er dette er helt i strid med den allmenne tolkningen av menneskerettighetene, men selvsagt en våt drøm for Civita og andre markedsfundamentalister.

BILDE: Utrdag fra "Grunnsyn og Retningslinjer" vedtatt på Det Norske Arbeiderpartis landsmøte i 1949

Sentrale politikere sniker seg unna ansvaret for at vi får utdannet kompetanse over hele landet.

I forkant av fusjonsbølgen som har rast over høyere utdanning i Norge, skrev jeg i 2015 blant annet følgende i en kronikk i Adresseavisen: