Dette er det siste i en rekke innlegg om arbeiderbevegelsens historie. Det vil ta for seg hvordan arbeiderbevegelsen reagerte på okkupasjonen i april 1940, og hvilke ulike strategier som ble etablert. Det vil også komme innom noen mindre ærefulle kapitler.
Historien NRK presenterte i går om den norske vekkelsespredikanten Jan Hanvold, som kobler pengegaver til han selv til motytelser fra Gud, og overfører store midler fra sin religiøse virksomhet inn i sin egen privatøkonomi, brakte umiddelbart tankene til Genesis-klassikeren over.
Se NRK Brennpunkt-dokumentaren her: https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDDP11001316/25-10-2016
Heidi Stakset kommenterer i Adresseavisen 19.10 en bok jeg har bidratt til ("Røde Ritas Regime") under overskriften "Menn i allianse mot vår kvinnelige ordfører". Kritikk med et feministisk utgangspunkt er ofte både riktig og nødvendig i dagens samfunn. Staksets tekst gir meg derimot inntrykket av at hun ikke faktisk har lest boken før hun skrev innlegget sitt, men kun basert seg på medieomtalen.
I motsetning til hva enkelte avisoppslag har gitt inntrykk av, er dette nemlig ikke en bok om Rita Ottervik, men om det politiske flertallet, systemet, eller som boktittelen antyder - regimet - hun har ledet siden 2003. To av bidragene, Marvin Wiseths om ordførerrollen og Knut Fagerbakkes om sine erfaringer med samarbeidet, kommer naturlig nok en del innpå Ottervik (hvor Stakset forøvrig også gjengir en feilsitering). Disse har også ikke overraskende fått mest oppmerksomhet i media, men utgjør altså bare en del av boken.
Mitt eget bidrag som omhandler forholdet mellom bystyreflertallet, og her særlig Arbeiderpartiet, og fagbevegelsen i Trondheim nevner Ottervik kun kort på ett punkt. Det er i en analyse av at partiet med frontfiguren (her ordføreren) ofte vil høste æren for positive tiltak, selv om det i realiteten kan være helt andre krefter i en allianse som har jobbet dem fram.
Heller ikke de øvrige bidragene omhandler Ottervik i noen stor grad. Jeg står selvsagt kun inne for mitt eget bidrag i boken, og jeg er f.eks. ofte sterkt uenig i en del av bidragene fra politikere på høyresiden (bl.a. om privatisering etc.).
Jeg mener i sum at Staksets kritikk bommer i svært stor grad. Et tips fra meg til fremtidige analyser av bøker, vil være å lese bøkene først, og skrive kommentarer etterpå.
Velkommen til denne nye spalten hvor jeg oppsummerer tilfeldige ting fra nyhetsbildet i sånn ca. uka som har gått, og kommer med noen lenker til videre lesning. Vi får se om det blir flere eller om dette blir en engangsforeteelse. (I praksis handler jo denne spalten om å lime inn mer eller mindre tilfeldige ting fra facebookfeeden min de siste dagene, så det burde jo være overkommelig...)
Trumps supportere:
Mens alle venter på den vanskelige andreboka mi (som omhandler spørsmål om vitenskap, teknologi og samfunn og kommer på Universitetsforlaget på nyåret), fikk jeg før sommeren en forespørsel om å bidra til et annet bokprosjekt, som ble lansert i dag.
Vi fortsetter serien med tekster med bakgrunn i arbeiderbevegelsens historie. Nå skal vi kikke litt på de norske hovedsammenslutningene, historien og hva som skiller dem.
LO-dominans
Landsorganisasjonen i Norge (LO) er den klart eldste av hovedsammenslutningene vi i dag finner i det norske arbeidslivet, og den har vært den overlegent største i hele sin historie. LO ble dannet i 1899 gjennom en sammenslutning av mindre forbund, og etter mønster og inspirasjon fra den sosialistiske bevegelsen som hadde fått et gjennombrudd lenger sør i Europa (Olstad 2009, s. 18).
LO hadde som hovedorganisasjon lenge vært supplert med flere mindre fagforeninger, men fra 70-årene økte konkurransen. Da ble to nye hovedsammenslutninger etablert. Dannelsen av Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) i 1975 og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) i 1977 utgjorde den første reelle utfordringen mot den enerådende stillingen LO til da hadde hatt som hovedsammenslutning på det nasjonale planet (Bergh 2009, s. 67).
Jeg ble nettopp gjort oppmerksom på dette fra NTNUs innkjøpsreglement av en kollega:
En ting er at det kan oppleves som stivbeint regelrytteri. Det verste for meg er likevel noe annet.
For noen år siden tok jeg et 30 studiepoengskurs i arbeiderbevegelsens historie. I etterkant la jeg også ut noen oppgaver jeg hadde skrevet til faget, som poster på dette nettstedet. Men det slo meg plutselig at det var et par som bare var blitt liggende igjen på harddisken (eller i skyen strengt tatt), så har har dere en av dem - en vurdering av bruken av "den norske modellen", utviklingstrekk og tendenser som kan true den.
Den norske modellen i den politiske debatten
Som vi skal se, eksisterer det ingen monolittisk enighet omkring hva som ligger i begrepene “den norske forhandlingsmodellen”, eller bare “den norske modellen”, og hvorvidt dette er noe annet enn “den nordiske modellen”, men det er åpenbart både likhetstrekk og forskjeller mellom de nordiske landene. I tillegg er deler av det vi ofte regner inn i den norske modellen, nemlig oppbyggingen av, og eksistensen av en velferdsstat, i større eller mindre grad fellestrekk i alle de vesteuropeiske landene etter andre verdenskrig.
Nyere politisk, og kanskje også polemisk, debatt har ført begrepet “den norske modellen” opp på den offentlige dagsorden. Siv Jensen angrep modellen i sin landsmøtetale i 2013, men klarte i etterkant ikke å gjøre rede for hva modellen var. (VG 2013) Høyres Torbjørn Røe Isaksen på sin side pekte i en kronikk på NRK Ytring på at “Det er påfallende at særlig Arbeiderpartiet har sluttet å snakke om den nordiske modellen og begynt å snakke om den norske i stedet”. Videre definerer han modellen gjennom tre punkter: en åpen økonomi, en stor skattefinansiert offentlig sektor med universelle velferdsgoder, og trepartssamarbeid i arbeidslivet. Isaksen fortsetter deretter med å argumentere for at “den norske modellen” er et partipolitisk felleseie som venstresiden, og særlig Arbeiderpartiet ikke kan ta til inntekt for sin politikk (Isaksen 2013).
En tekst hvor jeg tar for meg hvordan grunnlaget for deler av den rasismen vi ser i dag, er å finne i tidligere tiders skolepensum og populærvitenskap.
Kakhi-folket
"Innvandringsdebatten" tar fortsatt mye plass i offentligheten. Jeg har få virkelig høyreekstreme blant de jeg følger i sosiale (og andre) medier, men jeg registrerer at enkelte klager over at debatten har blitt så polarisert. Det er jo forståelig. På den ene siden har du de høyreekstreme som har begått drap, tent på asylmottak, stadig begår ulike andre voldsepisoder og som kontinuerlig overstrømmer alle som ytrer seg mot dem (men særlig unge kvinner som måtte slumpe til å være noe mørkere i huden enn dem) med trusler om vold og grov hets. På den andre siden har du "såkalte antirasister" som på grovt vis stempler motdebattanter ved å karakterisere enkle gruppekarakteristikker av ulike etniske eller religiøse grupper som "rasistiske". Det er jo åpenbart at denne type godhetstyrannisk og snillistisk stempling og slike personangrep (det er jo tross alt en persons meninger de angriper, så da er det per definisjon personangrep!) er et alvorlig angrep på ytringsfriheten.
Oppslag i klassekampen 8.9.2016
De siste månedene har det vært en del debatt om NTNUs planlagte deltagelse på en reise til Israel for å etablere forskningssamarbeid med Israelske forskningsmiljø. I den forbindelse var jeg, på vegne av NTL i Klassekampen den 8.9, hvor jeg i hovedsak kritiserte NTNUs manglende vilje til å overhode gjøre en etisk vurdering av saken før de drar i vei, noe som fikk støtte fra den forskningsetiske komiteen (se faksimile i bunnen av saken). I det følgende vil jeg begrunne litt mer, både hvorfor en slik vurdering er nødvendig, samt hvorfor den bør ende opp med at man bør avstå fra dette samarbeidet.
