Søndag 15/3 fra klokka 18.00 - 19.20 kan du høre meg i debatt med KrF og FrP om ytringsfrihet på Radio Vika (iallfall om du bor i Trondheimsområdet), med reprise torsdag på samme tid. Frekvenser: 102,7-105,7 + 104,9(kabel i Trondheim) I den forbindelse har jeg også gjort meg noen tanker omkring temaet, som ikke nødvendigvis er identisk med det jeg får sagt i programmet, men som jeg gjerne deler med de som er interessert i slikt på nett.

Absolutt?
Jeg opplever at ytringsfiheten står sterkt i Norge - og det er bra! Det er få, om noen, her til lands som ønsker grunnprinsippene bak den til livs.

Selv om mange i debatten om slike tema snakker om ytringsfriheten som absolutt, tror jeg også disse er enige i at den må balanseres i enkelte tilfeller - slik den også er gjort i lovverket til alle land.

Det mest åpenbare eksemplet er trusler, mange - særlig kvinner, lever i dag i frykt for f.eks. tidligere kjærester etc. Det å kunne forfølge trusler på personers liv og helse rettslig, innebærer en viss beskyttelse for mange mennesker før det kommer så langt som til fysisk vold.

Vi hører også stadig historier om mobbing av barn og ungdom på nett, via sms osv. Vi har sett en økning her de siste årene. Det er også viktig at dette skal kunne reageres på. Psykisk terror kan for mange ofte være vel så ille som fysisk vold.

I forlengelsen av hets mot enkeltpersoner, har vi også hets og trusler mot grupper. Vi har sett hva gruppetenking og hatske propagandakampanjer mot minoriteter kan føre til i ytterste konsekvens, både på 30-tallet og i moderne tid. Her er det mange gråsoner, man jeg tror nok at grove tilfeller av åpenbar rasistisk hets - om det nå er mot jøder eller muslimer, burde man også kunne reagere på.

Noe mer tvilende er jeg kanskje mot forbudet vi i loven har mot "oppfordring til kriminelle handinger". Dette er selvsagt også en gråsone, men jeg er skeptisk til at man skal kunne straffes for å åpent oppfordre til sivil ulydighet. Jeg husker bl.a. at det reklamekritiske nettverket "adbusters" for noen år siden måtte trekke tilbake et nummer av bladet sitt "Vreng" på grunn av at noen av adbusting-metodene de skrev om ikke var lovlige. Dette forbudet kan være med på å legge lokket på viktige politiske debatter. Kanskje burde lovverket mykes opp her.

Det er forskjell på å være mot en ytring og å mene at den burde forbys
Selv om det bør finnes et visst vern mot trusler og hets i loven, er det viktig at vi ikke forsøker å forby alt vi ikke liker. Jeg mener det skal være svært høyt under taker i den offentlige debatten. Her føler jeg debatten kanskje har vært uryddig bl.a. rundt muhammedkarikaturene, og at mange ikke har evnet å skille barter og snørr.

Jeg mener noen av karikaturene var på grensen til rasistiske - de minnet meg om jødekarikaturer på 30-tallet. Fullstendig mangel på folkeskikk, og bidrar til å styrke høyreekstreme grupper og fundamentalister både her i Europa og i midtøsten. Jeg mener det var svært uklokt å trykke dem, og jeg tar sterkt avstand fra det, men: Jeg mener ikke dermed at det burde være forbudt. Der er det viktig å skille.

Det er mulig å være mot ytringer, uten å skulle mene at de burde være forbudt. Av og til i det siste har "ytringsfriheten" blitt slengt ut mot de som ytrer seg mot en ytring - "Hvis du er uenig i ditt-og-datt, og mener NN burde holdt kjeft, er du mot ytringsfriheten". Slik - paradoksalt nok - bidrar alt snakket om ytringsfriheten til å ødelegge debatten om saken, og slik også til å begrense ytringsfriheten til den som ønsker å ytre seg mot en ytring. Jeg tror det var noe slikt Dag Solstad forsøkte å få fram i sitt essay i Samtiden i fjor, men Solstad har kanskje aldri vært spesielt opptatt av å bli forstått av brede folkemasser. Uansett er det viktig at man klarer å se skillet mellom å være mot en ytring - å mene at noen burde holdt kjeft - og å være mot ytringsfriheten - å mene at det burde vært forbudt.

Blasfemi
Jeg (og Rødt) har alltid vært mot blasfemiparagrafen, konsekvent, mens andre partier har vinglet frem og tilbake her de siste ti årene. Særlig morsomt synes jeg det er at alle de partiene som gikk hardest ut mot regjeringa i blasfemisaken nå nylig, selv har stemt for blasfemiparagrafen for bare 5 år siden. Særlig synes jeg Frp har opptrådt uryddig. De stemte for den i 2004. Da var det snakk om å beskytte kristendommen. Et par år senere snudde de, da de oppdaget at den også beskyttet Islam. Jeg mener som sagt den bør fjernes, men man bør uansett likebehandle religionene, og ikke skifte mening alt etter hvilken religion det er som kritiseres i offentligheten.

Senterpartiets forslag om å putte blasfemi inn i rasismeparagrafen hadde jeg lite sansen for. Det var et åpenbart forsøk på å stjele kristne sentrumsvelgerne på vestlandet fra KrF (og Frp?) - og det var bakgrunnen for forslaget, selv om jeg registrerer at mange her også forsøker å skremme med Islam.

Utfordringer
Jeg tror ikke utfordringer i ytringsfriheten i dag ligger i lovverket så mye i vår del av verden, og ikke i friheten til å ytre seg, rent formelt, men heller i muligheten den enkelte har til å ytre seg.

Vi har i dag i mange land fått en ganske stor konsentrasjon av eierskap i mediene. I Italia ser vi at Berlusconi har kontroll over det meste av media, og bruker det aktivt propagandamessig til å skaffe seg regjeringsmakt, så bruker han regjeringsmakta til å slippe unna korrupsjonstiltaler - slike ting er kjempeskummelt.

Tilsvarende så vi i USA etter 11. september 2001 hvordan alle media stilte seg på geledd bak Bush, og at alle som var kritiske mot krigføringen mot Afghanistan og Irak, og mot alle de "terrorlovene" som ble innført, ble stemplet som illojale og "upatriotiske". Ennå i dag, skrives det knapt om de mange store antikrigsdemonstrasjonene i USA i store amerikanske mainstream-medier. Terrorlover fikk vi også i Norge (Dørum), uten at det ble de helt store protestene. Det eneste jeg fikk med meg var en liten gjeng Blitzere utenfor justisdepartementet en lørdag. (De kler seg rart, men er inne på en del viktige prinsipper av og til.)

Vi ser også globalt hvordan en mediemogul som Rupert Murdoch som eier bl.a. Fox, og mange store aviser over hele verden, bruker disse til å fremme en tydelig politisk agenda.

Jeg tror vi skal være svært glade for at vi har pressestøtten her i Norge, som gir en bredde i den offentlige debatten vi ellers ikke hadde hatt. Ytringsfrihet i praksis må bety at man ikke bare har lov til å ytre seg, men også en viss reell mulighet til å ytre seg, og det motsatte av mangfold i mediene, er som kjent enfold.

Internett
Nå har vi heldigvis internett. Det hjelper en del, selv om det ligger noen utfordringer også der i forhold til mobbing osv., så håper jeg det er barnesykdommer.

Internett er en stor styrking av de reelle mulighetene den enkelte har til å ytre seg, og det er et stort framskritt, og kan bidra til å motvirke noe av den monopoliseringen og ensrettingen vi har sett av de store massemediene mange steder i verden. Det vi da må passe på er at internett forblir fritt og åpent for alle.

Der har vi også noen utfordringer: Vi har sett i forbindelse med The Pirate Bay-rettssaken at medieindustrien vil kreve at Telenor sperrer tilgangen til TPB. Dersom debatten om fildeling fører til at vi får et internett som er gjennomregulert og gjennomkontrollert, hvor nettilbydere presses til å sperre tilgangen til sider pengeinteresser ikke liker, da nærmer vi oss Kina-strategien, og det er ikke bra.

Torrent er teknologi, og kan brukes til både lovlige og ulovlige ting, og det finnes haugevis av torrentsider. Årsaken til at TPB blir spesielt angrepet, er at de har en politisk og ideologisk begrunnelse for aktiviteten sin, og at de er tydelige i media og offentligheten. Det er slik sett en utfordring for ytringsfriheten dersom TPB blir plukket ut og sperret, mens mer anonyme torrent-sider får stå.

Nettnøytralitet er et annet viktig demokratisk poeng. Vi har sett at noen kapitalsterke aktører vil kjøpe seg til større hastighet enn andre. Da kan vi se den samme monopoliseringen på nett som vi har sett andre steder, og det er svært uheldig. (I forlengelsen av det kan vi også se på politisk reklame, som er blitt debattert i det siste. Ytringsfrihet for de med penger, og ikke for resten, er ikke ytringsfrihet, men heller det motsatte.)

Dersom vi derimot klarer å bevare og utvikle internett som noe som er fritt og åpent for alle, og ikke dominert av noen få mektige kapitalsterke aktører, tror jeg ytringsfriheten har gode kår også i framtida.