Etter oppfordring av en juleøldrikkende realfagsrekrutteringsforskerkamerat satte jeg meg ned og leste et par artikler av Camilla Schreiner, om hvorfor ungdom velger som de gjør, og i stor grad ikke velger realfag. Jeg er nok ikke enig i alt hun skriver, og/eller ville vektlagt en del ting litt annerledes, men hovedpoenget – at valg av yrke (forøvrig i likhet med valg av parti) for de fleste i stor grad handler om identitet og følelser, heller enn om rasjonelle logiske valg, er en sosiologisk innsikt det kanskje er urovekkende at realister ikke har tatt inn over seg før.

De to gjeldende artiklene er:
Schreiner, Camilla (2007). Noen realist som passer for meg? Kunnskapsgrunnlag for rekrutteringstiltak. Rapport, Naturfagsenteret, Universitetet i Oslo.
og
Schreiner, C. (2007). Har realisten gått ut på dato?, P2-akademiet (Vol. XXXVII, s. 77-91). Oslo: Transit.

Jeg vil nå gå igjennom deler av disse artiklene, komme med sitater som går inn på det jeg mener er sentrale problemstillinger, og deretter kommentere disse. For enkelthets skyld (og for brukervennlighetens skyld), begynner jeg med den siste artikkelen, da den er kortest og mest oppsummerende. For enkelthets skyld markerer jeg sitater fra artikkelen ved å sette dem i kursiv.

Har realisten gått ut på dato?
Spørsmålet er altså "Har realisten gått ut på dato?", og svaret blir innledningsvis illustrert med den kjente klisjeen "Noe med film" (også ofte kjent som "noe med media" etc.). Begge tekstene handler om de valgene 15-åringer gjør – dvs. valget det tar i forhold til videregående utdanning. Innledningsvis kommer noen (velkjente) sitater: (s 80)

Reporter: Hvilket yrke ønsker du deg som voksen?
Elev: Kanskje journalist eller intervjuer. Jeg vil ihvertfall
reise mye
Elev: Jobbe innen reklamebransjen, eller med film
Elev: Jeg tror jeg skal bli fotballspiller eller kokk
Elev: Noe innenfor media eller designer av noe
Elev: Jeg skal bli skuespiller el. filmprodusent
Elev: Kokk, designer eller modell
Elev: Enten interiørarkitekt eller psykolog

Schreiner begynner videre med å avvise en del velkjente klisjé-hypoteser omkring "ungdommen nåtildags". Jeg skal ikke kommentere det inngående, men et lite punkt fortjener en liten kommentar. (s 82)

Forøvrig er det opplagt ikke tilfelle at dagens
unge er for bedagelig anlagt til å kunne arbeide hardt med det
faglige. Jobbene vi hørte elevene ønsker seg, for eksempel filmregi,
skuespill og design, vil kreve enormt mye av dem dersom
de skal lykkes.

Dette er selvsagt virkeligheten omkring disse yrkene, men spørsmålet man må stille seg i forhold til ungdommers valg er ikke hvordan yrkene er, men heller hvordan ungdommene tror de er. Jeg mener at man ganske opplagt kan tenke seg at en 15-åring har et inntrykk av f.eks. skuespilleryrket som ikke reflekterer virkeligheten for en norsk gjennomsnittsskuespiller. Jeg er ikke nødvendigvis uenig i konklusjonen til Schreiner, men her synes jeg argumentasjonen blir litt for lettvint.

Utvikling
Et nøkkelpunkt i forhold til ungdommens valg kommer hun til når hun kommenterer internasjonale forskningsresultater. (s 83)

Jo mer utviklet et
land er, desto mindre entusiasme uttrykker elevene i forhold til
tanken på å arbeide med vitenskap og teknologi.

For å forklare dette benytter Schreiner seg deretter av Maslows behovspyramide. (s 84/85)

Vårt samfunn befinner seg altså, i følge Inglehart, på nivået
som tilsvarer toppen av Maslows behovspyramide. Her ligger
verdier som miljø, demokrati, rettferdighet, omsorg for andre,
kreativitet og selvutfoldelse. Her ligger også ikke-materielle
goder som kulturreiser, øko-turisme, gourmetmat, utsøkt vin
og personlig velvære i form av spa og deilige kremer (Frønes og
Brusdal, 2001). Derfor er det ikke slik at mennesker i et postmaterielt
samfunn ikke er opptatt av å tjene mye penger – for
slike goder koster jo som kjent ikke så rent lite ...

Dette synes jeg i alt for stor grad blir et akademisk middelklasseperspektiv på mennesker og samfunn. Å rent materielt sett operere med norsk ungdom som én gruppe, mener jeg tilslører mye mer enn det avslører. Er det noe forskning har vist er det at koblingen mellom klassebakgrunn og utdanning er sterkere enn kanskje noen andre koblinger. Schreiner kommenterer dette i den andre artikkelen, og jeg vil komme tilbake til det der, men her blir det forbigått. Det er synd.

Idealer
Videre kommer hun til noe som nok også er et kjernepunkt i forhold til hvorfor ungdom velger som de velger. (s 85):

Noen unge, særlig jenter, velger jobb ut fra et ønske om å
hjelpe andre mennesker og å gjøre verden bedre (Schreiner og
Sjøberg, 2006).
...
Andre ungdommer søker å realisere de moderne verdiene
knyttet til kreativitet, selvutvikling og selv-ekspressivitet.
...
En annen gruppe elever ønsker seg status og prestisje i mer
tradisjonell forstand.

Dersom dette er realiteten, og nøkkelpunkter for å forstå ungdoms valg, ser vi fort hvordan realfagene faller mellom tre stoler. Ikke nødvendigvis i forhold til det reelle innholdet og konsekvensene av arbeidet i yrkene, men identifikasjonsmessig. Når du tenker på en matematiker eller fysiker, tenker du verken på en hjelpearbeider, en kreativ kunstnersjel eller en person med høy status og mye makt i samfunnet. Det gjør nok heller ikke 15-åringene.

Identitet
Schreiner fortsetter med å si litt om identitet. (s 86)

Identiteten uttrykkes gjennom et nærmest uendelig antall små
og store valg. Klesstil, musikksmak, idrettsaktivitet, fritidsinteresser,
seksualitet, omgangskrets, utdanningsvalg og bosted er
eksempler på identitetsuttrykk. Også i skolesammenheng gjøres
valg som er med på å definere hvem man er; for eksempel i form
av karakterer og prestasjoner, om man vil være den som åpenlyst
prøver eller gir blaffen i å forstå en vanskelig fysikkoppgave,
om man er på godfot eller kranglefot med lærerne og så videre.
Det å forme sin identitet og den man vil være blir sett på
som selve kjernen i det moderne ungdomsprosjekt.

Dette synes jeg kanskje begynner å høres litt vel pomo (postmodernistisk) ut, og enhver forsker vet nok at myten om at "man skaper seg selv gjennom livsstilsvalg" ikke stemmer med virkeligheten. Det det nok stemmer med, er manges oppfatning og opplevelse av virkeligheten, og det er selvsagt den oppfatningen som blir lagt til grunn når man skal foreta valg – også valg av utdanningsløp, men jeg synes kanskje dette punktet burde vært stresset ytterligere. Noe det kanskje også burde forskes mer på er hvorvidt dette misforholdet mellom ens egen oppfatning av og forventninger til et utdannings- (og forsåvidt også livs)løp og realitetene kan være med å forklare deler av det store frafallet vi finner i videregående skole, og kanskje i et litt videre perspektiv også noe av oppblomstringen av psykiske problemer blant ungdom. Det bør også gjøre at en setter noen spørsmålstegn ved den nye trenden hvor forskjellige utdanningsinstitusjoner konkurrerer om elever og studenter heller enn å inngå i et nasjonalt samarbeid. En trend som i økende grad gjør at reklame og glansbildefremstillinger erstatter saklig, nøktern informasjon om et utdanningstilbud.

Klasse?
Videre skriver Schreiner: (s 86/87)

Vårt samfunn er organisert slik at alle i prinsippet har lik rett
og anledning til skole og utdanning. Dette gir den enkelte en
opplevelse av at alle muligheter er åpne. Individet er kontinuerlig
stilt overfor konkurrerende alternativer, og må selv vurdere
mulighetene og gjøre et valg.

Igjen mener jeg det er viktig å presisere at dette er snakk om en opplevelse, og ikke en realitet. I realiteten er som sagt graden elever lykkes i det norske utdanningssystemet svært klasseavhengig. Spørsmålet er da kanskje nettopp hva dette inntrykket gjør med de elevene som møter den harde virkeligheten, og ikke lykkes?

Deretter kommer Schreiner tilbake til de opplevde myriadene av yrkesmuligheter ungdom i dag bare kan plukke av på øverste hylle. (s 87):

I slike profesjonsgallerier – blant kokker, filmskapere, skuespillere,
kunstnere, journalister, designere, advokater, aksjemeglere,
sjefer, leger, veterinærer, psykologer, astronauter og
astrologer – er det fysikeren og ingeniøren konkurrerer om å
være mest attraktiv. Det har vel vist seg at i vår kultur er disse
blant konkurransens tapere…

Dette mener jeg er helt korrekt, og spørsmålet jeg da igjen vil stille er hvorvidt vi bør nedtone gla'-budskapet om at "du kan bli hva du vil", og i større grad realitetsorientere ungdom i forhold til f.eks. hvor mange skuespillere det faktisk er arbeid til i Norge?

Deretter kommer Schreiner med et lite anløp til en klasseanalyse – den eneste i denne artikkelen – men likefullt et nøkkelpunkt, og noe som burde undersøkes nærmere. I og med at jeg er helt enig, lar jeg det stå uten ytterligere kommentar. (s 87)

Det må bemerkes at det her er ideen om og oppfatningen av
at man har et fritt valg det er snakk om. Empiriske studier viser
at fortsatt har hjemmebakgrunn mye å si for ungdoms valg av
utdanning og yrke. Men – likevel – når tannlegedatter velger å
bli tannlege, vil både jenta selv og foreldrene ønske å få fram at
dette er noe hun valgte helt selv, uten føringer fra foreldrene.

Identitet
Vi nærmer oss nå slutten av artikkelen, og Schreiner oppsummerer det som kanskje er hovedpoenget – et poeng det er vanskelig å være uenig i – ikke bare er det logisk, men det er også etter hvert underbygd av ganske mye forskning. (s 88)

Unge mennesker forlanger å få oppleve utdanningen som personlig
interessant og utviklende, for bare da kan de være tro mot
seg selv, sin identitet og sine idealer.
...
I så fall kan lave studenttall bety
at unge, særlig jenter, simpelthen ikke ser seg selv som en som er
sånn som en fysiker – eller som en ingeniør. Når få unge velger
vitenskap og teknologi, kan det bety at mange mener at de ikke
vil få realisert slike verdier i disse fagene.

Her er vi nok inne på det...

Kjønn
Deretter begynner Schreiner å se på kjønn – det eneste aspektet ved menneske som kanskje kan konkurrere med klasseperspektivet i betydning for hvile utdanningsvalg vi gjør, og også lykkes med. Også her setter Schreiner fokus på identitet – og at kjønnsidentiteten er særlig viktig blant ungdom i 15-årsalderen. (s 89)

Det er opplagt at med fysikeren og ingeniøren følger maskuline
identiteter. Så da er det vel ikke så forunderlig at jenter ikke
vil bli fysikere eller ingeniører. For et tiår eller to siden kan jenter
som valgte slike fag ha hatt et likestillingsmotiv. De ville kanskje
vise at jenter også «kan» – like godt som menn. Men dagens
jenter ser seg som likestilte gutter i den forstand at de mener at
de har de samme formelle og praktiske mulighetene som gutter
til å forfølge slike fag.

Dette siste poenget, kjøper jeg likevel ikke helt. Dersom det var korrekt, burde det vel egentlig bety at det var færre jenter på realfag i dag enn for 10-20 år siden. Vi ser vel tross alt det motsatte. Poenget kan selvsagt fremdeles være valid – nedgangen i feminister som studerer realfag på trass kan bli opphevet av at den maskuline identiteten tross alt er svekket, men det krever i alle fall ytterligere forskning.

Løsninger?
Helt til slutt forsøker Schreiner å si noe om de mulige løsningene. Hvordan får vi økt rekruttering til realfag? Først trekker hun fram kokkeyrket som eksempel. (s 91)

Kokken har klart det. Kokken har oppgradert sitt image. Før
representerte kokken noe så tradisjonelt og lav-status som å lage
mat. Nå assosieres det å være kokk med kreativitet, estetikk,
selv-ekspressivitet og moderne nytelse. På TV hører kokkens
programmer innunder underholdningsavdelingen. Mange unge
sier at de vil bli kokk. Og når kokken kan – så kan vel realisten
også?

Det er selvsagt både mulig og nødvendig for å få økt rekrutteringen til realfag, men det er nok også vanskelig. Hvem gjorde det med kokken? Personlig kan jeg ikke fordra disse pretensiøse fancy-schmancy TV-kokkene (Jamie og Nigella f.eks.), men det er det tydeligvis mange som gjør. Mange kan nok tenke seg å bli Jamie Oliver (også han gjør jo "noe med media"). Hvor mange er det som kan tenke seg å bli Knut Jørgen Røed Ødegaard?

Schreiner fortsetter med å oppfordre til å dra nytte av ungdommens idealisme. (s 92)

Det er nettopp innenfor her de store og uløste oppgavene ligger
– de oppgavene som handler miljø og sosial rettferdighet og
dermed om å bedre forholdene og livene til mennesker og dyr
på jorden – kort sagt oppgavene som handler om å gjøre verden
bedre.

Det er åpenbart at litt teknologioptimisme ikke skader. (Så lenge den ikke blir av Stoltenberg-typen "tut-og-kjør, noen finner opp noe, alt ordner seg, inga bekymmer.) Oppgaven vi står foran er altså å bygge opp et image om realisten som er handlekraftig, pen å se på (gjerne også på TV)- han/hun som løser alle verdensproblemene - realisten alle unge drømmer om å bli. Vi trenger Ingeniør Knut Berg!

Klasse!
Fra den andre artikkelen jeg nevnte innledningsvis, Noen realist som passer for meg?, skal jeg bare dra ut noen momenter som et supplement. Først vil jeg gå dypere inn på problemene omkring sosial reproduksjon. Schreiner skriver. (s 8)

Empirisk finner man at unge i mindre grad nå enn
tidligere velger samme utdannings- og yrkesvei som
foreldrene.

Dette stemmer sikkert når man ser på et bestemt yrke, men, som jeg har skrevet en del om før, dersom man ser på hvor yrket havner i et klasseperspektiv, er den sosiale mobiliteten minkende fra 80-tallet.

For å forklare at det likevel finne en del egenrekruttering til realfagene gjennom at barn av foreldre med realfagsbakgrunn selv velger disse fagene, lanserer Schreiner flere forklaringsmodeller. (s 9)

En forklaring på denne egenrekrutteringen til
realfaglige utdanninger kan dreie seg om faglige
prestasjoner: Foreldre kan gi god hjelp med
skolearbeidet i fagene. I tillegg vil hjemmet oftere ta
opp og diskutere realfaglige problemstillinger enn
hjem med andre fagkvalifikasjoner. På denne måten
får ungdom med foreldre med realfagsbakgrunn
drahjelp hjemmefra i sin faglige utvikling. Disse
elevene blir altså relativt sett flinkere i realfag
(Helland, 2006).
...
En annen forklaringsmodell går på at de unge har
internalisert kulturen, verdiene og diskursen knyttet
til foreldrenes fag. Dermed er de av den oppfatning at
fagene er viktigere og mer meningsfulle enn andre fag.
Barn av realister kan rangere statusen og verdiene til
realfagstudier høyere enn andre studier (Helland,
2006).

Det er vel lite å være uenig i her. Det eneste jeg vil stille spørsmål ved er om det har noen hensikt å dele dette opp i to ulike forklaringsmodeller. Som jeg ser det er denne internaliseringen og den faglige oppbyggingen to perspektiver på de samme prosessene, hvor du vanskelig kan få det ene uten å også få det andre. Videre forsetter Schreiner p henvise til Helland, også når hun snakker om klasse og sosioøkonomisk status.

En annen forklaringsmodell handler om at en vil
unngå å gå ned i sosial klasse. I vårt samfunn er
utdanningsnivå og profesjon avgjørende variabler for
definering av statusgrupper, og i mange
sammenhenger viktigere enn faktorer som økonomisk
kapital og bosted.

Her er det nok viktig å presisere at vi nok lever i et samfunn hvor økonomisk kapital åpenbart er viktigere i forhold til reell innflytelse i samfunnet, og dermed også til det man må kalle den reelle klassetilhørigheten enn kulturell kapital. Likevel er det selvsagt slik at det innenfor grupper med høy utdanning danner seg en engen rangordning som, dersom man vil holde tritt med sine omgangsvenner og ikke havne sosialt på sidelinja, kan fungere mobiliserende innenfor utdanningsløpet. Det er kjipt å sitte der med artium når alle kompisene har doktorgrad. At det her er et skille som rekrutterer også til bestemte fag er mulig, men jeg tror det er et poeng i liten grad, og jeg tror slikt fungerer sterkere i humaniora enn i realfag.

Arbeiderklassegutta
Deretter kommer Schreiner inn på noe jeg mener er et svært viktig poeng. Særlig i forhold til de utfordringene vi har når det gjelder utdanning av gutter, og arbeiderklasseungdom.

Helland refererer også til forskning som viser at barn
av familier med lav sosioøkonomisk status har en
tendens til å velge realfaglige og tekniske utdanninger.
I fortolkningene knyttes unges valg av fag til
klassespesifikke verdier og kulturer: Hjem med lav
sosioøkonomisk status verdsetter praktiske, konkrete
og anvendte kunnskaper og ferdigheter framfor
kompetanse innen mer "vage" og "kulturelle" fag.
Barna vil derfor i større grad velge yrkesfag og
konkrete anvendte fag som ingeniør- og realfag. En
annen forklaring kan være at barn fra sosiokulturelt
ressurssterke hjem har bedre "kulturelle" og
"kommunikative" ferdigheter. Dette er kvalifikasjoner
som kreves for eksempel i humaniora og samfunnsfag,
Studenter med lavt utdannede foreldre vil dermed
relativt sett prestere bedre i "harde", "anvendte" fag, og
dermed velge disse (Helland, 2006).

Det har lenge vært snakk om at guttene henger etter på skolen, og faller igjennom i skoleverket. Dersom man går litt inn i bakgrunnstallene viser det seg likevel at dette ikke gjelder alle gutter. Gutter med middelklassebakgrunn gjør det like bra som jentene. Dette betyr på sin side at arbeiderklassegutter gjør det enda dårligere, og faller igjennom i enda større grad enn de gjennomsnittstallene vi stadig blir presentert med. Det spørsmålet vi da må stille oss er om ikke dette er en viktig mulighet til å slå to fluer i en smekk. Kan vi øke realfagsrekrutteringa, minke frafallet og øke den sosiale mobiliteten oppover på en gang, rett og slett ved å omforme realfagsundervisninga slik at den i større grad passer også gutter med arbeiderklassebakgrunn? Det er ikke sikkert vi kan det, men jeg mener det er et spørsmål vi bør stille oss. Det betyr i så fall at det er vel så viktig å rekruttere flere gutter til realfagene som det er å rekruttere flere jenter, og det vil bety nye strategier. (Et handlekraftig mannlig realist-ideal, som bryter med nerdebildet? Er det Knut Berg igjen?)

Middelklasseungdommen?
Til slutt er det et par andre ting fra artikkelen jeg vil kommentere. Barn fra ressurssterke hjem velger realfaglig fordypning på videregående. Årsaken er ekstrapoeng og flere valgmuligheter etterpå. (s 9)

Her kommer vi altså inn på instrumentelt
motiverte realfagsvalg på videregående skole. Det
er ikke begeistringen for fagene i seg selv, men
den praktiske nytten, som gjør at en del unge
velger realfag. For å få flere unge til å velge
realfaglig fordypning på videregående, kan man
synliggjøre og markedsføre nettopp denne siden
ved realfag som fordypningsfag.

Men hva er vitsen dersom det stopper der. Hva er poenget i å få de til å ta realfaglig fordypning all den tid de ikke fortsetter med realfagsstudier på høgskoler og universiteter etterpå? Dersom det vi ser er en virkning som først og fremst merkes på videregående, og i liten grad utover denne sektoren virker det lite hensiktsmessig å sette inn ekstra ressurser for å nå denne elevgruppa.

Frie valg?
En siste ting jeg vil kommentere er et punkt hvor Schreiner igjen kommer tilbake til dette med forholdet mellom frie valg og de samfunnsmessige strukturene som påvirker de valgene man tar. I denne artikkelen går hun dypere inn i materien enn den forrige, og hun skriver til slutt: (s 12)

Mekanismene i forrige kapittel skal ikke forstås som
om ungdom ikke har fri vilje. Det handler snarere om
faktorer som påvirker. Kultur, kjønn og foreldre
påvirker naturlig nok de oppvoksende unge. Det
samme gjør venner, søsken, lærere, media, lærebøker
og skolens undervisning. De unge plukker opp noen av
verdiene som omgivelsene formidler og internaliserer
dem. De gjør verdiene til sine egne. Når så valg gjøres
på grunnlag av disse, er valgene å regne som genuine
og egne.

Dette er selvsagt riktig. (Nå kan man selvsagt problematisere definisjonen av "fri vilje" og frie valg. Et av mine favorittsitater går slik: "Bare en tåpe er fri, og han kun fra visdom", men det tror jeg vi skal la ligge. Ingen er uenige i at internaliseringsprosesser eksisterer.) Et viktig poeng er likevel at det at en kulturell eller sosial praksis blir internalisert, ikke betyr at den ikke må bekjempes dersom det er noe vi ønsker å bli kvitt. (Et godt eksempel på dette er jo mange patriarkalske trekk i samfunnet.) Dersom vi ønsker at ungdommene våre skal utvikle sine evner på de områdene hvor de kan bruke sitt potensial, bidra til samfunnet og bli lykkelige velfungerende mennesker, kan det være vel så viktig å slå ned på en del internaliserte praksiser, som å slå ned på andre faktorer.

Ingeniør Knut Berg
Mer har jeg ikke tenkt å kommentere Schreiner. Jeg har tenkt å avslutte med å si litt om en person som har dukket opp et par ganger i denne teksten – Knut Berg.

Når jeg etterlyser Ingeniør Knut Berg for å knuse det bildet mange har av en realist som litt grå og kjedelig nerde-type, mener jeg det selvsagt ikke bokstavelig. Selv om selve figuren innehar mange av de egenskapene jeg etterlyser, er jo både tegneserier og sci-fi i dag blitt ganske sterke nerdeindikatorer i seg sjøl. Jeg tror likevel ikke Berg gjør noen skade, og når Fonna Forlag nå delvis i samarbeide med TEKNA har blåst nytt liv i figuren, 47 å etter at serien gikk inn, skal jeg slettes ikke klage over det. (Det er bare litt kjedelig i dagens kjapp-kjapp-samfunn å vente et helt år på fortsettelsen i 2008-juleheftet.) Å få Bing & Bringsværd inn på manussida kan vel heller ikke skade, og Knut Westad er en habil tegner.

Likevel er det å innse at vi må inn på det dominerende mediet, og det er fremdeles TV i noen år til. Jeg er som sagt enig i at vi må bryte ned det bildet mange har av en lett nerdete realist med mindre utviklede sosiale antenner enn gjennomsnittet. Det bildet som skapes av alt fra Knut Jørgen Røed Ødegaard til Petter Smart. For 7-åringer kan dette sikkert være kule karer, men for en 15-åring vil det være pinlig å assosiere seg med noe slikt.

I tidligere tider hadde vi disse idealene i populærkulturen. Det er bare å tenke på Jules Vernes helter. I "Den hemmelighetsfulle øya" klarte en liten gruppe (menn, selvsagt) fortapt på en øde øy å modernisere den og skape et helt lite samfunn komplett med telegraflinje, keramikkovn og et bra lager med sprengstoff – alt ved hjelp av stor teknisk kunnskap i matematikk, fysikk og kjemi kombinert med muskel- og handlekraft. Og, som jeg har påpekt før, - vi kan tenke på Knut Berg.

(Teknisk) kunnskap ble sett på som det forløsende idealet – uten det kunne man ingen ting, – med det, kunne man praktisk talt klare hva som helst. Den handlekraftige helten var gjerne en mann i 40-åra som hadde mengder med kunnskap og visdom, og som handlet i tråd med disse idealene.

Vi må ikke se oss fortapte på fortida. Blant annet den åpenbare mannssjåvinismen og viktorianske moralen disse heltebildene formidlet er lite å samle på – vi må finne nåtidas helter. Jeg er personlig ikke fornøyd med Discovery Channels "Mythbusters" – til det er de for uvitenskapelige, hele premisset med at enkelteksempler "beviser" og "motbeviser" ting stemmer jo rett og slett ikke i mange tilfeller. De er likevel i større grad på spor av noe enn mange andre – de er fysiske og handlekraftige og har appell til ungdomsgrupper som avskyr nerde-imaget som pesten.

Vi må bygge opp et nytt image for realisten. Det er ikke enkelt. Populærkulturen baserer seg i stor grad på å repetere og forsterke stereotype figurer, noe som gjør oppgaven enda verre, siden det er vanskelig å skape et image av noe som helst uten bruk av nettopp populærkulturen. Det er likevel selvsagt ikke umulig. Dette gir oss kanskje også en pekepinn på hvorfor ungdommen vil "bli noe med media". Populærkulturen blir jo drevet av folk som gjør "noe med media" og når imaget til forskjellige profesjoner i så stor grad blir formet av media, er det kanskje ikke rart at de som gjør "noe med media" blir framstilt i et attraktivt lys.

Man kan selvsagt øke realfagsrekrutteringa også på andre måter. Et slags "brute force attack", som det virker som man delvis prøver på gjennom "Kunnskapsløftet", ved rett og slett å øke antall mattetimer, vil selvsagt også ha en effekt. Alene tror jeg likevel denne effekten vil bli liten i forhold til de ressursene som puttes inn, dersom den ikke blir kombinert med andre, smartere strategier.

Så gi meg en realistsupermann for det 21. århundre. En som løser klimaproblemene, sult, nød og urett før lunch, en realist med humor, glimt i øyet og charme som driver med boksing på fritida og som leser matematiske artikler på senga om kvelden. En realist som løser flokene og stikker av med dama, mens fotballspillerne står igjen og ser dumme ut.

Forslag mottas som vanlig med takk.

Les forøvrig flere forskningsrapporter om temaet på:
http://www.ils.uio.no/english/rose/publications/norwegian-only.html

Til sist vil jeg påpeke at det ikke virker som om det offentlige i tilstrekkelig grad har tatt innover seg denne kunnskapen. Den virker i hvert fall fraværende i Realfagsprosjektet til Trøndelagsrådet