Den offentlige debatten har hardnet til de siste årene. Språket har endret seg. Bak denne endringen ligger en svært bevisst strategi med bruk av merkelapper, og forsøk på å fylle begreper med nytt innhold. Høyresida har vært ledende i denne utviklinga, og kanskje særlig Carl I Hagen har vært en frontkjemper i denne krigen.

Du har hørt det i alle TV-debatter. Carl Ivar og Siv spytter ut ordet ”sossialisster” som hvesende giftslanger. Også det tradisjonelt mer dannede Høyre har under ledelse av Erna Solberg og Torbjørn Røe Isaksen, kastet seg etter på denne retoriske galeien.

Det geniale med strategien er selvsagt at alle som hører Siv Jensen si ”sossialisster”, hører av avsender og tonefall at hun tenker på onde Øst-Europa-apparatsjiker, og ikke på Einar Gerhardsen. På en motdebattant fra for eksempel Arbeiderpartiet eller SV, vil det derimot være vanskelig å avsverge seg begrepet – de har jo en stolt sosialistisk fortid. Selv om Jens Stoltenberg kan kontre med at ”jeg er sosialdemokrat”, kan heller ikke han ta avstand fra sosialismen.

Når det selvsagt aldri blir noen reell debatt omkring hva sosialisme innebærer, sitter tilhørerne igjen med inntrykket av en litt skitten og skummel merkelapp, som er blitt effektivt klistret på alt fra Ap og mot venstre.

Samtidig merker vi at partiene på høyresiden har sluttet å omtale seg selv som ”borgerlige”. Hagen & Co bruker nå konsekvent begrepet ”ikke-sosialistiske” – ”vi på ikke-sosialistisk side” etc. De definerer seg selv som en negasjon. Dvs. at alle som ikke er sosialister, er en del av ”oss”. I en tid da folk i mindre grad involverer seg ideologisk i politikken, er det et godt taktisk grep å forsøke å kvitte seg med merkelapper. –Taktisk for et enkelt parti, men farlig for en politisk offentlighet som blir fragmentert og hvor man ikke lenger ser ting i sammenheng.

Vi ser altså at merkelappslenginga er svært bevisst og taktisk. Man bruker merkelapper som alltid ligger litt lenger til venstre enn det mottakeren føler seg bekvem med, men ikke så langt at han kan avvise dem. Dermed blir merkelappen hengende ved og gjør motdebattanten litt ubekvem.

Vi ser også at debatten er i ferd med å gå enda et skritt lenger – kanskje særlig på lavere nivå i partiapparatet. Man snakker om SV’ere og folk på venstresida av Ap som ”kommunister”, og man snakker om Norge som ”den siste Sovjetstaten”. Interessant er også at svensk høyreside sier akkurat det samme om Sverige – man kunne kanskje be Frp snakke med Moderatarna og be dem bestemme seg?

En ting er måten det brukes på i forhold til moderate motdebattanter fra Ap og SV. En annen ting er selvsagt at dette er noe som blir mer og mer effektivt all den tid det får stå uimotsagt, og at det befester seg et bilde av begrepene ”sosialisme” og ”kommunisme” som noe det ensidig snakkes om i negative ordelag – dette vil utvikle seg til et problem.

Et annet element, og en svært uheldig bisffekt er selvsagt at dette sprer seg ut i det generelle debattklimaet i samfunnet. Vi ser det kanskje særlig i forhold til nettdebatter hvor mange har påpekt at terskelen for å skli ut i rene drittslengingskonkurranser er urovekkende lav.

Hva skal så venstresida (i bred forstand) gjøre? Man kan selvsagt svare med samme mynt. - Konsekvent kalle høyresida for ”borgerlige”, eller ”nyliberalister” osv, mens man selv kaller seg ”ikke-borgerlig”. Greit nok.

Det løser likevel ikke problemet med at det danner seg en fragmentert politisk offentlighet som nekter å se sammenhengene i politiske ideologier. En teorifiendtlighet, om man vil, og det er på lenger sikt et mer alvorlig problem enn et usaklig debattklima på TV-debatter.

Kanskje må vi da ta opp kampen om sosialistbegrepet, og andre ideologiske begreper, og fylle de med positivt innhold. Samtidig er det selvsagt ingenting i veien for å klistre korrekte ”nyliberal”-merkelapper på høyresida. Det vil være en vanskeligere vei å gå – men jeg tror den på sikt er nødvendig.

Også denne har hatt en viss popularitet på underbruket: http://www.blogging.no/blog.php/isfjeld/post/18021