Oppdatert 25/10-06

Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll(E&T) beskriver i Klassekampen 29/9 min kronikk fra 23/9 som ”gjennomsyret av nederlagsstemning”. Jeg må beklage så meget. Det var ikke meningen å spre depresjon i Oslos globalvenstre-kretser. Jeg kan skjønne det kan være ubehagelig å bli avkrevd en virkelighetssjekk når man sitter bedagelig og drikker Cappuccino i sine retoriske luftslott. Likevel føler jeg altså at nettopp dette er betimelig. La meg kort forklare hvorfor.

Det er liten tvil om at vi må jobbe for internasjonale løsninger på mange av de problemene vi står overfor i dagens verden – spørsmålet er hvordan man best gjør det. Jeg tror vi i nokså stor grad er enige om målene, men uenige om veien dit. Kan denne uenigheten skyldes forskjellige analyser omkring hvor vi er?

Jeg tror ikke at man best løser et globalt problem ved å styrke organisasjoner styrt av krefter som utgjør store deler av problemet. Det var ikke de som jobbet på innsida som tvang IMF til å skifte navn på strukturtilpassingsprogrammene sine. Det er heller ikke disse som kommer til å endre politikken til IMF. Det virker som om E&T vil endre verden ved å avgi makt til alle udemokratiske overnasjonale organer de finner, og så bruke den makten de da ikke lenger har til å omvende disse fra innsida. Slike tanker synes jeg faktisk er mer deprimerende enn selv min kronikk. E&T avviser at slike organer kan misbrukes av de som allerede er mektigst som ”mulig men lite sannsynlig”, uten ytterligere begrunnelser. Har E&T egentlig fått med seg hvordan for eksempel IMF, Verdensbanken og WTO har fungert de siste 20-30 årene? I det hele tatt er det (igjen) lite konkret underbygging av påstandene.

Overnasjonalitet er verken bra eller dårlig i seg selv. Vi må heller fokusere på det faktiske innholdet i for eksempel WTO-avtalene, ikke bare på at WTO er en overnasjonal organisasjon. Her ser vi også at det nytter med press utenfra. Attac, For Velferdsstaten og mange andre norske organisasjoner har jobbet med dette, og oppnådde at den norske regjeringa trakk kravene til MUL-land i GATS-forhandlingene.

Jeg er selvfølgelig smigret over E&Ts påstand om at jeg ”holder min røde sti ren”. Det er tydelig at de har identifisert meg som en bakstreversk representant for den nasjonalistiske, egoistiske nisselue-venstresida, som til og med gidder å bruke tid på noe så gammeldags som fagforeninger.

Det er fint å se at E&T har mer moderne løsninger. De omfavner Bjørgulv Braanens forslag om å erstatte traurige massebevegelser med Bono, Jeffrey Sachs og Bill Gates, og de konkretiserer slik sitt politiske prosjekt noe. E&T satser på at hordene fort vil slutte opp om ”et visjonært politisk prosjekt […] fordi det lyder fornuftig”. Den opplyste kultureliten representert ved Tretvoll, Eriksen og Bono skal altså i lys av sitt eget geni lede de gemene massene inn i en ny lysende fremtid.

Personlig stiller jeg meg tvilende til den masseappellen en slik strategi har, men de må gjerne forsøke. Min erfaring er tvert imot at folk blir engasjerte politisk når man peker på de konsekvensene politikken har for deres hverdag. Som når man peker på at det er de samme nyliberale trekkene i verdensøkonomien som gjør vestlige arbeidsplasser utrygge, som skaper arbeid under slavelignende forhold og et ”race to the bottom” i U-land. Da kan man engasjere folk, og da er fagbevegelsen en nødvendig og god støttespiller. Akademikere som lar seg beruse av svevende begrepsbruk (slik som alle deltagerne i denne debatten) er heller en del av årsaken til at halve befolkningen er uinteressert i politikk, enn en del av løsningen.

Det gledelige ved E&Ts kronikk 29/9 er at de denne gangen faktisk blir konkrete på et punkt. ”De mange hundre millionene som er løftet ut av fattigdom i Kina og India får følge av stadig flere”, skriver E&T. Flott, og med bare to små feil.

Det første problematiske er at man kobler sammen India og Kina. Dette er to land som, selv om de ligger nærme hverandre geografisk og i folketall, har hatt en helt forskjellig tilnærming til global økonomi, og med helt forskjellige resultater. India har kjørt en politikk som ligner mer på den liberaliseringsforkjemperne ønsker, og resultatet har vært så som så. Kina har derimot ført en politikk med sterk nasjonal styring over økonomien, hvor de har stilt strenge krav til alle som har villet etablere seg i landet. Denne politikken har gitt en eventyrlig vekst, med de muligheter og problemer det medfører.

Det andre problemet blir da at jeg mistenker at en slik politikk som Kina har ført av E&T ville fått lite flatterende ”nasjonalistiske” og ”gammeldagse” merkelapper dersom man hadde forsøkt å argumentere for den i forhold til andre utviklingsland.

I det store og hele savner jeg fortsatt en god analyse fra E&T omkring global økonomi, og måten de overnasjonale institusjonene fungerer på. En slik analyse ville kunne gi et bra grunnlag handling, for mer optimisme og mindre misantropi – for det er positive tegn i verden. U-landene begynner å stå sammen i WTO, og tør sette ned foten når det er nødvendig. Sosiale bevegelser samarbeider globalt, og mange stemmer har grodd fram som utfordrer det nyliberale hegemoniet både her hjemme og ute i verden, og det ideologiske overtaket til Milton Friedmans etterplaprere svinner hen. Ingen grunn til å deppe altså, men heller ingen grunn til å bli sittende igjen i 90-tallets begrepsanalyser. Det er tid for handling – i den virkelige verden.

Oppdatering: Eriksen og Tretvoll avlegger bl.a. meg et nytt besøk i Klassekampen 19/10 i innlegget "Globale utfordringer".

Her skriver de blant annet:
"Ronny Kjelsberg fra Attac hevder at vi sitter bedagelig og drikker cappuccino i våre retoriske luftslott (Klassekampen 5. oktober). Så gjentar han noen forslitte synspunkter. For eksempel at det er de samme ”nyliberale trekkene” i verdensøkonomien som gjør vestlige arbeidsplasser utrygge og skaper arbeid under slavelignende forhold, samt en race to the bottom i utviklingsland.

Kjelsberg skriver også: ”Jeg tror ikke at man best løser et globalt problem ved å styrke organisasjoner styrt av krefter som utgjør store deler av problemet.” Hvordan han har tenkt å stoppe et ”race to the bottom” uten disse organisasjonene, forblir imidlertid en gåte. Kjelsberg kan ringe når han har etablert en alternativ verdensomspennende handelsorganisasjon med rundt 150 medlemsland. Inntil da anser vi diskusjonen med ham som ferdig, og bruker heller kreftene på å finne realistiske reformforslag til de allerede eksisterende organisasjonene."

En kort replikk fra min side til dette ble trykket i Klassekampen 25/10:

Globale løsninger
Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll(E&T) påstår i Klassekampen 19/10 at jeg "gjentar noen forslitte synspunkter" om interessefellesskapet mellom norske arbeidere og arbeidere i U-land. Dersom de hadde lest det jeg har skrevet litt nøyere, vil de se at jeg aldri har benektet at det kan finnes reelle interesseforskjeller, verken mellom disse gruppene, eller mellom norske bønder og bønder i U-land. Mitt poeng er at fellesinteressene er mye større, og at E&T gjør seg selv en bjørnetjeneste når de skyver fra seg viktige samarbeidspartnere i kampen for en mer rettferdig global økonomi.

Jeg er heller ikke motstander av å omforme WTO til en mer demokratisk organisasjon. Jeg tror bare ikke at det er noe som skjer automatisk bare man gir WTO mer makt, noe det virker som er E&Ts strategi. De som presser WTO i riktig retning i dag er aktivistene som presser på utenfra, og U-landene som begynner å organisere seg sterkere i forhandlingene. Demokratiseringen må likevel komme før WTO gis mer makt. Dersom WTO ikke skulle la seg rokke i mer demokratisk retning er det galimatias å gi organisasjonen mer makt - da må vi lete etter alternativene.

E&T ber meg ringe når jeg har "etablert en alternativ verdensomspennende handelsorganisasjon". Den oppmerksomme leser vil ha oppdaget at jeg henviste til nettopp en slik en allerede i mitt første innlegg i denne debatten, hvor jeg skrev at det var symptomatisk for dagens globale maktsituasjon at FNs handelsorganisasjon UNCTAD er spilt ut over sidelinja. Dersom WTO ikke kan demokratiseres, vil en mulighet være å forsøke å revitalisere UNCTAD. Det er i det minste bedre enn å legge seg på rygg for et antidemokratisk WTO-regime.

Det er mange muligheter, men det virker som E&T sitter fast i 90-tallsparadigmet om at "there is no alternative" til dagens verdensorden, dagens stormakter og dagens institusjoner. Bare småjusteringer er mulig. Skulle man tenke andre tanker er man "urealistisk", "ideologisk" eller kanskje til og med "lite pragmatisk". I et slikt perspektiv er det merkelig hvordan forfatterne av "Kosmopolitikk" kan fremstille det de driver med som "politisk nytenking", mens meningsmotstandere får mindre flatterende og bakstreverske merkelapper.