I vant stil må vi presentere noen godbiter her på venstresida.net som viser at jula står i marxismens ånd. Denne gangen skal vi anbefale litt oppbyggelig kapitalismekritisk førjulslesning.

Jeg vet at enkelte mener at julehefter ikke skal leses før julaften. Slik hadde jeg det også i barndommen. Det fine med å bli voksen er derimot at du kan gi blaffen i alle slike gamle konvensjoner, og gjøre som du har lyst til. For meg har det derfor blitt en tradisjon å kose meg med julehefter i førjulstida i stedet. På julaften har man jo uansett ikke tid, og ofte ikke i romjula heller. Desember er derimot en fin måned for å kose seg med en avlang kopp med gløgg og et godt og varmt julehefte med oppbyggelig marxistisk innhold.

Juleheftene illustrerer forøvrig et interessant økonomisk fenomen. De er en tradisjon, noe som gjør at mange kjøper en stor bunke uansett pris og kvalitet, og de er dermed betydelig overpriset i forhold til tegneserier ellers. (Litt som julemarsipan.) Mens prisen på et julehefte ligger rundt 50-lappen, noe som ligger like oppunder en typisk albumpris, er tykkelsen på de fleste juleheftene betydelig mindre (drøyt 30 sider mot ca 50). Dette gjør at jeg kan anslå at et gjennomsnittsjulehefte er overpriset med ca 30% i forhold til andre tegneserier. La oss kalle det en “juleskatt" - Egmonts bidrag i å spise opp den halve skatten som ellers er på desemberlønna.

Forøvrig kommer ikke juleheftene bare i hefteform. Anbefalingen i dag kommer fra Donald Ducks Julehistorier. I mange år har det nå blitt gitt ut en juleversjon av Donald-Pocketen - bare med stive permer. I år bærer den med seg viktig kapitalismekritikk for liten og stor.

I historien "Julenisse eller ikke?" møter vi en nisse som er blitt forført av markedstenkning og profittjag. Han vil faktisk selge lekene slik at bare de rike ungene får julegaver fra nissen. Dette ville selvsagt ødelegge julen både i Andeby og andre steder, men den (kanskje ikke så kjente) Disney-helten Pøsolv Branne ordner opp, og Julenissen tar til vettet, kaster av seg blådressen, og tar på nytt på seg den sosialistiske røde drakten.

UFF, UFF: Språket er sikkert kjent for alle som har vært innom det pirate tæringslivet. Konsekvensene likeså.

I den samme boken har vi også Mikke Mus-historien "Røde-Klaus' lange natt", hvor Julenissen blir forfulgt som en forbryter og terrorist fordi han slåss innbitt mot det miljøødeleggende bruk-og kastsamfunnet. Når Mikke Mus skjønner hvordan det henger sammen, trår han selvsagt til på Julenissens siden, sammen med sin venn Eta Beta.

SMARTING: Julenissen har selvsagt fått med seg teorien om profittratens fallende tendens, og det behovet for overproduksjon det skaper. Derfor trekker han i rød drakt, for å stoppe dævelskapen, med god hjelp av Mikke Mus.

Enkelte synes kanskje det er litt merkelig at denne marxistiske analysen og all kapitalismekritikken kommer fra Disney-konsernet. Det finnes selvsagt to mulige løsninger på denne tilsynelatende selvmotsigelsen. Den ene er at Disney-konsernet er en marxistisk celle i USA som bedriver aktiv undergraving av det hyperkapitalistiske samfunnet fra innsiden, gjennom å fylle barna med kommunistisk tankegods. Den andre er at Kjartan Fløgstad har et poeng i sitt klassiske essay “Loven vest for Pecos", om at man kan finne progressivt tankegods i populærkulturen. Jeg vet hvilken teori jeg synes er mest morsom.

At Mikke Mus er en forkjemper for frihet og rettferdighet er jo forøvrig godt kjent. Det er selvsagt derfor han også ofte har blitt portrettert sammen med en annen kjent frihetskjemper - Ernesto Che Guevara.

Begge to slåss de mot undertrykking og urettferdighet. Der Che sloss mot Batista og Apartheid-regimet i Sør-Afrika med CIA hengene som en evig skygge i bagrunnen, slåss Mikke Mus mot Advokat Lur og Svarte-Petter, mens Spøkelseskladden sniker seg rundt i bakgrunnen som en annen Henry Kissinger. Kampen tar ulike former, men er dypest sett den samme.

(Enkelte har - utrolig nok - forsøkt å bruke slike Mikke Guevara-bilder for å gjøre narr av venstresiden. Forsøker man seg på slikt, kjenner man neppe verken Mikke eller Che spesielt godt.)

God kapitalismekritisk førjulstid, med Donald, Mikke & Co!