Forholdet mellom miljø og vekst har blitt aktualisert på nytt etter at den kjente venstresideaktivisten og tidligere RV-lederen Aslak Sira Myhre i ei ny bok (og en ny artikkel i Samtiden (og i en kronikk i Dagbladet)) beskylder miljøbevegelsen for å være moralistiske dommedagsprofeter.

Dagbla-kronikken er det eneste som ligger på nett.

Her beskriver Sira Myhre blant annet miljøbevegelsens problemer som “forestillingen om at menneskets eksistens er en kontinuerlig krig mellom menneske og natur” og en “motstand mot alle typer krafttiltak, fra såkalte monstermaster til vindkraft og bioenergi”.

Jeg skal egentlig ikke polemisere verken med eller mot Sira Myhre, men han bringer opp en problemstilling som er både interessant og viktig, og som dermed kan gi et godt utganspunkt for en diskusjon. Jeg er enig med Sira Myhre i at man ikke skal være moralistisk. Man skal være rasjonell, og for det som fungerer - det som vil gi handling for en bedre framtid - og ikke som Sira Myhre skriver at “miljøkamp blir sinnelagsetikk, det er hva du tenker, føler og sier som er avgjørende, ikke konsekvensene av handlingene dine.”

FOREDRAGS-DÖDAREN: Her kan du kikke på slides jeg lagde til jeg skulle holde foredrag om dette temaet.

En enighet i denne grunnholdningen trenger selvsagt ikke bety at man er enig i alle konklusjonene. Jeg har f.eks. vært skeptisk til storstilt utbygging av vindkraft på land på det nåværende tidspunkt - rett og slett fordi man per i dag får mye mer både energi og miljøeffekt av å bruke de samme ressursene på energieffektiviserings- og energisparingstiltak. Både i folks dagligliv, selvsagt, men kanskje særlig i industrien. Dette bør være strategien på kort sikt, mens det på lengre sikt bør satses på havvindmøller. Man kan selvsagt være mot vindmøller på basis av sinnelagsetikk, men man kan også være det på et svært så rasjonelt grunnlag.

Det finnes en rekke rapporter som understøtter dette synspunktet. Man kan altså være mot vindkraftutbygging på et vitenskapelig grunnlag. Dette er en motstand som er pragmatisk, og også situasjonsavhengig. Se f.eksrapportene Krafttak for riktig kraftbruk. og Lavenergiutvalget.

Men nok om det - spørsmålet jeg tenkte å ta opp var ikke et slikt detaljspørsmål, men heller et mer grunnleggende et om miljø og vekst. Sira Myhre skriver om “dommedagsprofetene” at “det er ønsket om å redusere forbruket som er det viktigste, ikke miljøsaken”, og legger selv fram et syn om at det ikke er noen motsetning mellom å redde miljøet og fortsatt økt forbruk, så lenge man satser på ny energiproduksjon.

Og det er et viktig spørsmål. Jeg har selv skrevet en artikkel om problemstillingen vekst/miljø tidligere – Hvorfor kapitalismen dreper - som jeg nå vil ta opp igjen til en kritisk gjennomgang.

Ingressen der - som er et utdrag fra artikkelen - oppsummerer problemstillingen slik: “Det foreligger en fundamental motsetning mellom måten en kapitalistisk økonomi fungerer på, og det å bevare miljøet. En kapitalisme uten vekst, er en kapitalisme i økonomisk krise med dyrtid som går hardt ut over vanlige innbyggere. En kapitalisme i fortsatt vekst betyr en stadig økende forbruks- og produksjonskarusell som vil eskalere raseringen av miljøet, noe som i neste omgang også vil gå utover vanlige innbyggere på denne planeten. Under kapitalismen må vi altså velge mellom økt fattigdom og miljøødeleggelser.”

Dere er sikkert godt kjent med kapitalismens produksjonssyklus, og det behovet for vekst den fører med seg. For å ta det kort og enkelt:

1. En kapitalist investerer sine midler i et selskap for å få ut en profitt.

2. Når kapitalisten så har fått sin profitt ut, må denne reinvesteres i enten samme eller et annet selskap.

3. Nå er det altså mer som er investert enn det var i året før, og dette vil fortsette å øke år for år.

4. Det er altså behov for stadig økt produksjon og konsumpsjon (vekst), for at dette systemet skal opprettholdes uten krakk og kriser.

Kapitalismen krever altså en årlig prosentvis vekst. (Dersom prosentsatsen ikke blir stadig lavere, kaller vi dette eksponensiell vekst, og en slik kurve vokser raskt inn i himmelen.)

Kan så miljøet tåle en slik vekst? Det er slik jeg ser det det sentrale spørsmålet. Alle er nok enige i at mennesker i den fattige del av verden trenger faktisk vekst i forbruk for å få en livskvalitet som er anstendig. Et annet spørsmål er om vi i Vesten trenger det, eller om vi reelt sett trenger en nedgang i forbruk, slik Sira Myhre er skeptisk til.

Vel - la oss se på argumentene. Vi kan ha et visst økt forbruk uten at det fører til økt forurensing/bruk av ikke-fornybare naturressurser dersom vi har en teknologisk utvikling som muliggjør produksjon hvor hver enkelt enhet forbruker og forurenser mindre enn den tidligere gjorde. Dersom vi lykkes med dette, kan vi ha fortsatt økonomisk vekst uten at vi forverrer miljøproblemene - ja - dersom vi er ekstra flinke kan kanskje til og med miljøproblemene gå ned, samtidig som vi har vekst.

Det er dette som jeg oppfatter som hovedstrategien til de kapitalismetilhengerne som innrømmer at vi i dag har et miljøproblem - hvor klimautfordringene er de viktigste - men altså bare et symptom på et mer grunnlegende systemproblem hvor vi har en konflikt mellom kapitalismens og miljøets krav.

Stoltenberg er inne på det i sin artikkel fra Samtiden som jeg siterer i tidligere nevnte tekst, og han bruker kampen for ozonlaget som et eksempel.

Det kan virke som om Aslak Sira Myhre også er inne på lignede tanker dersom han ser for seg fortsatt vekst godt hjulpet av miljøvennlig teknologi og nye fornybare energiressurser. Dette er en problemstilling som er for viktig til å avvise i utgangspunktet. Det er åpenbart at vi i dag kan produsere mange varer og tjenester svært mye mer miljøvennlig enn for bare få tiår siden, så man kan ikke avvise kombinasjonen å redde klimaet/miljøet med fortsatt vekst.

Spørsmålet er om den veksten vi kan få fra teknologiutvikling er stor nok til å tilfredsstille kapitalismens behov. Vi kan vanskelig spå framtida, og teknologisk utvikling kan komme i hopp og sprang og avhenger av mye annet enn vår menneskelige innsats (bl.a. av hvordan naturen er skrudd sammen) - slik sett er det vanskelig å spå hvordan utviklinga blir. Kanskje støter vi på en barriere som bremser utviklinga - kanskje gjør vi et viktig gjennombrudd.

Et område hvor jeg tror vi i framtida i det minste har mulighet for store ressursbesparelser, er informasjon. I dag har vi teknologi hvor nyheter, bøker, filmer musikk etc. kan spres over hele verden uten lastebiler som frakter tonnevis av aviser, papirbøker, CD’er, DVD’er og hva de nå heter alle disse fysiske lagringsmediene folk brukte i forrige århundre. Ironisk nok er dette et område hvor det er en viss konflikt mellom dagens økonomimodeller og den teknologiske virkeligheten, slik at mye av denne informasjonsflyten motarbeides heller enn å framelskes, men det er en sidediskusjon i denne sammenhengen..

Det vi forhåpentligvis kan enes om, er at det i et spørsmål hvor “kan hende det gjelder å redde vår jord”, kan være et poeng å i hvert fall bruke et visst føre-var prinsipp, og legge det til grunn - og at man for sine beregninger ikke bør legge inn en større ressursbesparelse på bakgrunn av teknologiutvikling enn det man har historisk belegg for.

Heldigvis har vi noen tall på det. Anders Skonhoft som er professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, viser i en kronikk i Klassekampen til at “historiske erfaringer viser at teknologiske forbedringer sjelden kan bidra med mer enn 2-3 % årlige ressursbesparelse”. Dersom vi i Norge skal nå de CO2-målene Stortinget har satt, må vi ha en årlig gjennomsnittlig reduksjon på 3%.

Historiske erfaringstall viser altså at teknologiutvikling nesten kan dekke opp for nødvendige kutt - dersom vi har nullvekst i økonomien. De gir derimot ikke rom for fortsatt vekst før etter vi globalt har kommet oss ned på et utslippsnivå som er bærekraftig. Dersom vi i tillegg skal akseptere at verdens fattige trenger reell vekst, spørs det om ikke vi her i Vesten bør redusere forventningene til egen vekst - totalt sett. Men her er det selvsagt gjennomsnittstall det snakkes om. Det finnes fattige her i Norge også som trenger bedre levekår, og med en bra sosial profil trenger kanskje ikke dette gå ut over livskvaliteten til vanlige nordmenn heller?

Det viktige er tross alt at folk lever gode liv - la oss derfor si litt om sammenhengen mellom livskvalitet og økonomi. I den tidligere refererte artikkelen, skrev jeg “Forskning på livskvalitet har vist at det er en klar korrelasjon mellom de materielle forholdene folk lever under (hvor god råd de har), og livskvaliteten de selv oppgir å oppleve. Denne sammenhengen opphører derimot når velstanden når et visst nivå, og en økning i den absolutte velstanden bidrar deretter ikke til økt livskvalitet. I Norge har vi nådd dette nivået for lenge siden, og vi er nå kommet inn i en tid hvor vi opplever det såkalte "Velstandsparadokset" – jo mer materiell velstand vi har, jo mindre fornøyd er vi med vår materielle situasjon.” Hvorpå jeg henviste til denne figuren:
Samtidig som vi blir stadig mer velstående i absolutt forstand, blir vi også stadig mer misfrnøyde med økonomien.

Det er jo både forsket og popularisert siden da, og den kjente og mye omtalte boka “The Spirit Level” som omhandler hvordan sosiale ulikheter er årsak til svært mange sosiale problemer som vi har i moderne samfunn, har et eget kapittel med tittelen “Equality and sustainability” som tar opp nettopp de problemstillingene vi har er inne på. (Boken har vært kraftig kritisert fra ytre-høyre-tenketanker, på tross av at den framhever både egalitære “stor-stat”-samfunn som de skandinaviske, og “liten-stat”-samfunn som Japan. Forfatterene har motgått kritikken i et notat her, men et viktigere poeng er at påstandene i The Spirit Level baserer seg på forskning som er publisert i fagfellevurderte tidsskrift, mens kritikken ikke baserer seg på forskning. Forfatterene har nå bedt om nettopp den type forskningsbasert kritikk, for at de skal bruke ressurser på å imøtegå den.)

Bokens hovedtema støtter opp om det såkalte “velstandsparadokset” som er presentert over. Det er sammenheng mellom livskvalitet (beskrevet gjennom en hel haug sosiale indikatorer) og økonomisk velstand i fattige land, men innad i de rike landene er det hvor store økonomiske skiller samfunnet har som bestemmer. Det vil for eksempel si at du godt kan bli rikere, men samtidig være mer misfornøyd med din økonomiske status dersom forskjellene i samfunnet samtidig har økt (som det har i Norge), jamfør paradoks-figuren over.

Forventet levealder målt opp mot BNP per innbygger.

En indeks av masse medisinske og sosiale problemer målt opp mot ulikhet i rike land.

De samme medisinske og sosiale problemene målt opp mot BNP i rike land.

Se flere grafer og slides fra The Spirit Level her: http://www.slideshare.net/equalitytrust/the-spirit-level-slides-from-the...

Et sentralt spørsmål i forhold til bærekraft og livskvalitet er: Kan vi ha et system som gir mennesker gode levekår - god livskvalitet, og som samtidig er miljømessig bærekraftig?

Også her har Wilkinson og Pickett gjort grundig research:

Kan man leve godt uten å forbruke for mye?

For å illustrere at det faktisk går an å kombinere en god livskvalitet, har W&P gjort flere flere ulike statistiske koblinger mellom land. Koblingen fra Fig. 15.2 i boka (se faksimile) er kanskje særlig interessant. Der kobler de FNs “Treshold for high human development” mot “World biocapacity acvailable per capita” – og finner i det minste et land som kommer over den førstnevnte og under den sistnevnte samtidig – Cuba.

Verken til forherligelse eller forkleinelse for Cuba forøvrig (det er et land det kan sies - og blir sagt - mye både positivt og negativt om), har de gjennom å ha hatt små sosiale forskjeller innenfor en ganske stram økonomi klart å opprettholde høy levestandard iht. FNs mål, sammen med et lite forbruk av naturressurser.

For land med tilgang på mye bedre teknologi burde det være mye enklere å oppnå det Cuba har klart, men her er det nok det økonomiske systemet som stå i veien både iht. å få ei bærekraftig vekst og å få bukt med de sosiale skillene.

Så her står vi i 2010. I stor grad har det som har kommet fram av forskning etter 2008-artikkelen min, gjort at hovedtesen i den er blitt bekreftet. (Litt sjølskryt skal være lov.) Det betyr selvsagt ikke at det trenger å fortsette slik i framtida. Som sagt – teknologiske utvikling er vanskelig å spå – det kan plutselig komme enorme mengder billig forurensingsfri energi. Men er det virkelig lurt å gamble på at den teknologiske utviklingen i framtida kommer til å bli på et helt annet nivå enn det vi har erfaringstall for? I think not...

Teksten er basert på en innledning jeg holdt for Rødt Bodø 19/10 2010.