Nå har de resterende juleheftene kommet i hylla, og det betyr at sentkommere som Varg Veum og Knut Berg kan anmeldes sammen med et knippe andre serier.

Les del 1 av årets julehefteanmeldelser her: http://venstresida.net/?q=node/3830

Jeg gidder som sagt verken kjøpe eller lese heftene som jeg antar er kjappe opptrykk av middelmådige serier, gjort for en kjapp penge. (Hadde jeg gjort det, hadde det nok vært atskillig mer terningkast 1, 2 og 3 her.) Som vanlig i helt tilfeldig rekkefølge:

Julehefter er tradisjon. Det begynner det å bli at jeg anmelder dem også. En utfordring med det er at juleheftene ofte ligner forårets variant ganske mye. Det vil gjerne gjøre at min vurdering ligner også, kanskje blir jeg sittende og spikke fliser på de samme kjepphestene år etter år.

Vi fortsetter vår innimellom-fredagsspalte med kjappe kommentarer til aktuelle saker fra den siste tiden.

Trondheim kommune har vedtatt å boikotte varer produsert på okkupert palestinsk grunn.

Det er ingenting sjokkerende med dette vedtaket. Det sjokkerende er at noen kan være imot det. Dette handler ikke en gang om Israelboikott, men konkret om boikott av varer produsert på folkerettsstridig okkupert område.

Pål Steigan er nok fortsatt litt bitter og sår etter at jeg pekte på hans mange koblinger til høyreradikale konspirasjonsnettsider og konspirasjonstenking for noen måneder tilbake.

Internett kan, som vi alle vet, være frustrerende. Internett har gjort ytringsmulighetene for alle mye større. Det er i utgangspunktet et gode.

Natt til 9. november våknet jeg til litt før fire. Som jeg innimellom gjør når jeg våkner slik puttet jeg radioen på øret. Da sovner jeg gjerne fort igjen. Denne gangen ville jeg også få med meg en statusoppdatering på USA-valget før jeg sovnet igjen. Men det jeg hørte gjorde at jeg slett ikke fikk sove igjen. En overveldende fare for en Trump-seier fikk tankene til å kverne på en måte som gjorde ytterligere søvn umulig. Så jeg stod likegodt opp klokka fire, prøvde å strukturere tankene og sette de på papir. Klokka 0640 sendte jeg noen tusen tegn til Klassekampen. Resultatet kunne dere lese på Midtsidene følgende dag, den 10.11, og nå også her.

Klassekampen gjorde noen mindre redaksjonelle endringer i manus, og det har jeg også gjort i ettertid, men det er for detaljer å regne. Det dere får her er da likevel min "authors cut".

Lærdommen fra Trump
Så har altså Donald Trump vunnet presidentvalget i USA. Det går på tvers av de fleste meningsmålinger i forkant, men det følger en svært farlig internasjonal tendens.

Hvordan kom vi hit?
For knapt to år siden begynte det å bli spennende å være på venstresida. I starten av 2015 vant Syriza valget i Hellas og satte i gang en knallhard kamp mot EUs kuttpolitikk. Podemos var også på kurs til å bli det største partiet i Spania. Dette toppet resultatene selv fra venstresidens tidligere sterkeste tid i Vest-Europa etter krigen - Eurokommunistenes oppslutning på 70-tallet. Noen måneder senere seilet i tillegg Jeremy Corbyn opp og vant ledervalget i britiske Labour, og den åpne sosialisten Bernie Sanders var på vei til å ta igjen Hillary Clinton i nominasjonskampen i det Demokratiske partiet i USA.

Der man for noen måneder siden kunne drømme om en president Sanders og en statsminister Corbyn som kunne slå tilbake nyliberalismen, sitter vi nå med en president Trump og en statsminister May som viderefører den, sammen med en god dose fremmedfrykt.

Dette er det siste i en rekke innlegg om arbeiderbevegelsens historie. Det vil ta for seg hvordan arbeiderbevegelsen reagerte på okkupasjonen i april 1940, og hvilke ulike strategier som ble etablert. Det vil også komme innom noen mindre ærefulle kapitler.

Historien NRK presenterte i går om den norske vekkelsespredikanten Jan Hanvold, som kobler pengegaver til han selv til motytelser fra Gud, og overfører store midler fra sin religiøse virksomhet inn i sin egen privatøkonomi, brakte umiddelbart tankene til Genesis-klassikeren over.

Se NRK Brennpunkt-dokumentaren her: https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDDP11001316/25-10-2016

Heidi Stakset kommenterer i Adresseavisen 19.10 en bok jeg har bidratt til ("Røde Ritas Regime") under overskriften "Menn i allianse mot vår kvinnelige ordfører". Kritikk med et feministisk utgangspunkt er ofte både riktig og nødvendig i dagens samfunn. Staksets tekst gir meg derimot inntrykket av at hun ikke faktisk har lest boken før hun skrev innlegget sitt, men kun basert seg på medieomtalen.

I motsetning til hva enkelte avisoppslag har gitt inntrykk av, er dette nemlig ikke en bok om Rita Ottervik, men om det politiske flertallet, systemet, eller som boktittelen antyder - regimet - hun har ledet siden 2003. To av bidragene, Marvin Wiseths om ordførerrollen og Knut Fagerbakkes om sine erfaringer med samarbeidet, kommer naturlig nok en del innpå Ottervik (hvor Stakset forøvrig også gjengir en feilsitering). Disse har også ikke overraskende fått mest oppmerksomhet i media, men utgjør altså bare en del av boken.

Mitt eget bidrag som omhandler forholdet mellom bystyreflertallet, og her særlig Arbeiderpartiet, og fagbevegelsen i Trondheim nevner Ottervik kun kort på ett punkt. Det er i en analyse av at partiet med frontfiguren (her ordføreren) ofte vil høste æren for positive tiltak, selv om det i realiteten kan være helt andre krefter i en allianse som har jobbet dem fram.

Heller ikke de øvrige bidragene omhandler Ottervik i noen stor grad. Jeg står selvsagt kun inne for mitt eget bidrag i boken, og jeg er f.eks. ofte sterkt uenig i en del av bidragene fra politikere på høyresiden (bl.a. om privatisering etc.).

Jeg mener i sum at Staksets kritikk bommer i svært stor grad. Et tips fra meg til fremtidige analyser av bøker, vil være å lese bøkene først, og skrive kommentarer etterpå.

Mens alle venter på den vanskelige andreboka mi (som omhandler spørsmål om vitenskap, teknologi og samfunn og kommer på Universitetsforlaget på nyåret), fikk jeg før sommeren en forespørsel om å bidra til et annet bokprosjekt, som ble lansert i dag.