ronny's blog

Like betingelser for alle ansatte


Klikk på faksimilen for å komme til Universitetsavisa.

Ny rapport om forsknings-og utdanningspolitikk

I disse dager lanserer NTL en rapport om forsknings- og utdanningspolitikk, skrevet av en arbeidsgruppe hvor jeg har vært medlem sammen med mange både profilerte og dyktige akademikere fra rundt om i hele landet.

Den kan lastes ned her: https://www.ntl.no/nyheter?p_document_id=133809

Arbeidet var lærerikt. En av de tingene jeg lærte av det var: Ikke kast noe, du får nok bruk for det en vakker dag.

Lite er nytt under solen

Nylig kom jeg over et nummer av det konservative tidsskriftet Minerva. Der tok en interessant artikkel for seg flyktningekrisen. Jeg bringer noen små korte utdrag:

Flyktningene holder på å bli et problem også for vårt land. Vi har ligget i periferien lenge, men spørsmålet trenger seg mere og mere inn på oss - hvad skal vi gjøre med de ulykksalige flyktninger som søker tilflukt hos oss?
...

Trigger happy?

I de siste par årene har jeg i enkelte norske subkulturer registrert en betydelig frykt for noe som kanskje kan beskrives som en “følsomhetskultur” i deler av angloamerikansk åndsliv, og kanskje særlig akademia. Her flettes gjerne ulike fenomener sammen, som det ikke uten videre er gitt at har så mye med hverandre å gjøre, og det pekes på en negativ trend når det gjelder toleranse for ytringer som oppleves ubehagelige eller støtende på ulike vis.

Fortsatt bekymret for svekket mangfold

I siste nummer av studentavisa Under Dusken dukker jeg opp hele to ganger. Den første er for å gi uttrykk for en fortsatt bekymring for at fusjonsprosessen rundt NTNU skal bidra til en svekkelse av bredden i tilbud som gis til studentene, både faglig, pedagogisk og langs linjen teori/praksis.

Dette var et sentralt poeng jeg tok opp i en kronikk i Adresseavisen alerede for over et år siden (http://venstresida.net/?q=node/3678), og i en innledning for TPF for litt kortere siden (http://venstresida.net/?q=node/3755) Faren ser dessverre ikke ut til å ha blitt mindre.

Sanders-kampanjen akkurat nå - og etterpå

Bernie Sanders har vært en sensasjon i nominasjonskampen til det demokratiske partiet. Han har skapt en entusiasme, særlig blant unge velgere, som forhåndsfavoritten Hilary Clinton bare kan drømme om, og han har gjort det som så ut til å bli en parademarsj for Clinton til en beinhard konkurranse. At en person som kaller seg "sosialist" kan vinne en nominasjon i en stat med 20 %, ville vært en påstand som ville vekket lite annet enn latter og hån før Sanders gjorde det.

"Stor motstand mot NTNU-kutt"

Adresseavisen har laget en sak om administrasjonskuttene ved NTNU, hvor jeg sier et par ord om den bakvendte logikken (se faksimile).

Vi har allerede hatt sykmeldinger pga. overarbeid på nøkkelpersoner inn mot denne fusjonsprosessen, og mellomlederne har ikke tid til oppfølging av alle de prosessene som nå skal gå samtidig.

Konsekvensene kan bli tut og kjør hvor ingen tør ta avgjørelser om hva som skal nedprioriteres, ansvaret blir skjøvet nedover i hierarkiet, masse blir gjort i hurten og sturten uten skikkelige prosesser og haugevis av ansatte blir overarbeidet. Dette skjer jo til alt overmål i en tilsettingsstopp.

Hele saken ligger bak betalingsmuren her: https://t.co/Ql4qGBmIvu

Se også forrige post, Sparereform, på: http://venstresida.net/?q=node/3785

Sparereform


Innlegg i Universitetsavisa 14.2.2016. Klikk på faksimile for å komme dit.

Vi har vært heldige vi som gikk inn i NTNU-fusjonen. Det har NTNUs rektor slått fast flere ganger. Dette er nemlig ingen sparereform. Det er ingen omstilling for å kutte utgiftene, men en endring som skal bedre kvaliteten.

Demokrati, nå!

I forbindelse med en revisjon av Rødts arbeidsprogram ble jeg bedt om å lage en artikkel om sosialisme og demokrati til et diskusjonshefte. Jeg legger den selvsagt ut også her. God fornøyelse.

Demokrati, nå!

Tittelen på denne korte artikkelen er inspirert av navnet på det kanskje største venstreradikale mediefenomenet i USA, Democracy Now. Med Amy Goodman som frontfigur startet det på radio på 90-tallet, men tok av på internett når behovet for alternative nyhetskilder ble prekært under Bush-administrasjonens terrorkrig. I dag kan alle se timelange daglige tv-sendinger på nett, og Democracy Now har vært en av de viktigste kanalen for amerikanske dissidenter som Noam Chomsky, Ralph Nader, Edward Said (1935-2003) og Howard Zinn (1922-2010) for å nevne noen. Navnevalget er ikke tilfeldig. Som de skriver på sin egen nettside: “For true democracy to work, people need easy access to independent, diverse sources of news and information.”[1]

Sosialisme er demokrati
Demokrati - folkestyre - har nemlig alltid vært kjernen i alle venstreradikale ideologiske prosjekt. Fra den opprinnelige “venstresiden” sin kamp mot adelens arvelige privilegier i det franske parlamentet, til arbeiderbevegelsens kamp mot de (forøvrig også arvelige) privilegiene til eierklassen, har distribusjonen av makt, slik at vi alle kan være med og bestemme på lik fot, vært den underliggende tanken. Det er en dypt demokratisk tanke. Som Podemos-leder Pablo Iglesias uttrykker det etter å ha sveipet innom den franske revolusjonen og de gamle grekerne:

...democracy is a movement aimed at wresting power from whoever monopolizes it (the monarch or the elites) in order to distribute it among the people, who are called to exercise it for itself or through its delegates.[2]

Reelt demokrati betinger nemlig en reell fordeling av makt i samfunnet, både politisk og økonomisk, for disse sfærene kan ikke skilles, noe vi straks skal komme tilbake til.

Hvor jævla vanskelig er det?

Hvis man vil være feminist uten å være rasist er det bare en ting å gjøre - å vurdere sexisme på samme måte uansett hvilken etnisk/kulturell/religiøs bakgrunn overgriper og offer har.

Jeg har registrert at det er enkelte etter gruppeovergrepene i Köln nyttårsaften som påstår at det har vært massive tilløp til å “unnskylde” og “relativisere” overgrepene med bakgrunn i overgripernes etniske bakgrunn. Om så hadde skjedd er det liten grunn til å være uenig med Bjørnar Moxnes i at det ville vært et klassisk tilfelle av “misforstått antirasisme”.

Jeg har likevel ikke sett mye av det. Det jeg derimot har sett er at mange har benyttet den store oppmerksomheten disse overgrepene har fått til å forsøke å skape oppmerksomhet rundt overgrep mot kvinner mer generelt. Er det “relativiserende” i betydning at det nedvurderer alvorligheten av det som skjedde i Köln? Er det feil å gjøre det? Jeg vil si tvert om - for enhver som ser på seg selv som feminist, er det en plikt å benytte en slik sak til å sette oppmerksomheten på overgrep mot kvinner - noe som skjer ofte og alle steder i samfunnet, men dessverre ellers sjelden får den oppmerksomhet det fortjener.